Høymol er en inntil 1 m høy, kraftig, flerårig urt. Bladene er bredt lansettformede med tverr eller avrundet grunn og litt buktet kant (ikke så kruset som hos krushøymol). De grønnaktige tokjønnete blomstene sitter i en høy og tett topp. Hjerteformede fruktdekkblad med bølget kant uten tenner. Fruktskaftet har et ledd nedenfor midten.

Hovedvirkestoffene i høymol er antrakinone glykosider, garvestoffer og oksalsyre. Roten inneholder mye karbohydrater og bladene har et høyt innhold av vitamin C. 

Selv om høymol er langt mindre brukt enn den nærstående arten krushøymol, antar man at de to artene har relativt like medisinske egenskaper, men at vanlig høymol kanskje har en svakere virkning. Krushøymol har følgende egenskaper (de fleste gjelder sannsynligvis også vanlig høymol): Utrensende, avgiftende, mildt avførende, galledrivende, leverstyrkende, appetittvekkende, magestyrkende, styrker næringsopptaket, urindrivende, astringerende (sammentrekkende), antibakteriell, blodrensende, blodstyrkende, gjenskaper hudens vitalitet, bloddannende ved anemi, betennelseshemmende, febersenkende og kan forhindre skjørbuk. 

Høymol er nært beslektet med krushøymol (Rumex crispus), og har tilsvarende egenskaper som denne. Vanlig høymol er svært lite brukt i dagens urtemedisin, men det finnes en del beskrivelser av tradisjonell anvendelse av denne urten, både til mat og medisin.

Innen folkemedisinen var det særlig roten som ble brukt, og da primært til sårbehandling. Man kunne lage salve av oppraspet rot av høymol i sur eller søt fløte, eller alternativt i rømme. Denne salven ble brukt på alle typer sår, men særlig på brannsår. I avskrifter etter Henrik Harpestreng fra 1300-tallet står det at roten av høymol ble trukket i vin, som ble drukket mot diaré, mens et avkok av roten skulle virke mot forstoppelse. Høymolrot er også blitt brukt mot hard mage, gulsott og uteblitt menstruasjon.

Bladene av høymol ble brukt som omslag mot gikt og verkende ledd. Videre ble bladene lagt på sår og svulster for å trekke ut verk og fremme helingen. Denne virkningen skyldes nok primært innholdet av garvestoffer i høymol. Når det i skriftlige kilder står at avkok av høymol skulle hjelpe mot gikt og blodforgiftning, stemmer dette godt overens med den mer kjente bruken av krushøymol som en avgiftende og blodrensende urt. På samme måte som krushøymol, kan plantesaft av vanlig høymol også brukes til å dempe smerten og kløen hvis man har brent seg på brennesle eller brennmanet, eller hvis man av andre grunner har en irritert hud.

Høymol som mat

Høymol kan, på samme måte som krushøymol, brukes som mat. I gamle dager var det vanlig å spise de indre delene av høymolstengler etter at de ytterste laget var skrellet bort. Stengelen kunne spises rå eller i supper, eventuelt males og brukes i mel. De C-vitaminrike bladene ble gjerne brukt i form av stuing om våren. Frøene er energirike og kan spises friske mens de fremdeles er grønne. I dårlige år ble modne frø raspet av, vasket for å få bort mye av beskheten, og så malt til et mel. Dette ble brukt til å koke grøt, eller til å drøye melet ved flatbrødbaking. Røttene er rike på karbohydrater, og ble spist etter at man først hadde vannet dem ut for å få bort noe av den beske smaken.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Høymol inneholder ganske store mengder med oksalsyre. Unge blad kan inntas i små mengder, men urten må ikke spises i store mengder, da oksalsyren kan binde opp næringsstoffer i maten (særlig kalsium) og dermed forårsake underskudd på mineraler. Oksalsyreinnholdet blir redusert hvis planten kokes. Personer som plages med revmatisme, artritt, urinsyregikt, nyrestein eller for mye magesyre bør helt unngå å innta denne planten, da den kan forverre disse tilstandene. Se ellers advarsler gitt for krushøymol.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.