|
BOTANISK
BESKRIVELSE |
Krushøymol er en
opptil en meter høy, flerårig urt med inntil 30 cm lange, smalt
lansettformede blad med kort stilk og sterkt krusete bladkant.
Bladene er fire til fem ganger lengre enn brede. De grønne,
tokjønnete blomstene
sitter i tette blomstersamlinger i en forgreinet blomsterstand der
greinene er temmelig opprette. Fruktdekkbladene er hjerteformede,
oppsvulmede og uten tenner. Etter blomstringen dannes det
små treaktige frukter. Krushøymol ligner
vanlig høymol (Rumex
longifolius), men den arten har tettere blomsterstand og litt
annerledes blomster. Krushøymol kan danne hybrider med mange andre høymolarter. Det er en viktig næringsplante for mange arter av
biller og sommerfugler. |
|
|
UTBREDELSE |
Krushøymol er
opprinnelig hjemmehørende i Europa og Asia, men er nå vidt utbredt
som ugras i tempererte og subtropiske områder over store deler av
verden. I Norge er krushøymol vanlig på Østlandet og langs kysten
til Trøndelag, mindre vanlig nordover til Troms. Planten vokser på
ulike typer kulturmark, som enger, gårdsplasser og vegkanter, men
finnes også på naturlige vokseplasser som elvekanter og havstrand.
Krushøymol regnes stedvis som et plagsomt ugras. Planten er ikke
kresen på jorda, men foretrekker en solrik vokseplass. Hvis man
ønsker å dyrke krushøymol, formeres den med frø eller ved deling av
rota. |
|
|
DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
Det er primært
røttene av krushøymol (Lapathi radix) som brukes i urtemedisinen. De graves opp om
høsten, rengjøres, deles på langs eller hakkes i småbiter og tørkes for seinere bruk.
Oppmalt eller knust
rot brukes til å lage omslag, tinkturer, avkok og urteteer.
Bladene (som plukkes mens de er
unge og friske) og frøene kan i små
mengder benyttes som mat.
Det homeopatiske middelet Rumex crispus blir laget av krushøymol. Fremstillingen
skjer ved at frisk rot som samles om høsten før den første frosten,
finhakkes og trekkes i alkohol, før middelet filtreres og potenseres. |
|
|
INNHOLDSSTOFFER |
Rotstokken
innholder antrakinone glykosider (ca. 2,5 %), basert på chrysophanol,
physcion, nepodin og emodin. Videre finnes garvestoffer (3-6 %),
flavonoider, proantocyanidiner, rumicin, harpiks, eterisk olje,
stivelse, tiamin, oksalater, mineralene jern, kalsium, magnesium,
mangan, fosfor, svovel, kalium, sink og selen, og vitaminene B1, B2,
B3 og C. |
|
|
URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
Krushøymol er en
bitter, søt og kjølig urt som har følgende egenskaper: Utrensende, avgiftende, mildt
avførende, galledrivende, leverstyrkende, appetittvekkende,
magestyrkende, styrker næringsopptaket, urindrivende, astringerende
(sammentrekkende), antibakteriell, blodrensende, blodstyrkende,
gjenskaper hudens vitalitet, bloddannende ved anemi,
betennelseshemmende, febersenkende og kan forhindre skjørbuk. |
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
Brukes innvortes
ved forstoppelse, blodmangel (anemi), nedsatt leverfunksjon,
leverbetennelser, gulsott, forgiftninger (bl.a. arsenikk- og
kvikksølvforgiftning), appetittløshet, svak fordøyelse, slapp tarm,
oppblåst mage, luft i tarmene, mageinfeksjoner, tarmbetennelser,
diaré, magesår, urinsyregikt, leddbetennelser (artritt), revmatisme,
forstørrede lymfekjertler, kronisk lymfestase, hemoroider,
åreknuter, blærekatarr, vann i kroppen, nyrestein, uregelmessig
menstruasjon, bindevevssvulster i livmoren, generell sløvhet,
rekonvalesens, hodepine, dårlig humør, irritabilitet,
tannkjøttbetennelse, munnsår, halskatarr, sår hals (som gurglevann),
tørre og betente øyne (som øyevask), bronkie-sykdommer, snue, sår
hals, tuberkulose, syfilis og som støttebehandling ved alvorlige
tilstander som HIV/AIDS og kreft.
Utvortes kan
krushøymol brukes ved hudproblemer (særlig når årsaken er knyttet
til forstoppelse eller dårlig leverfunksjon), akner, irritable
hudområder, psoriasis, byller, blemmer, utslett, kløe etter
brennesle, eksem, ringorm, skabb, neslefeber, kutt, sår, brannsår,
skoldet hud og kroniske betennelser. |
|
|
 |
|
KRUSHØYMOL |
Det er omkring 200
arter i planteslekta Rumex, og artene deles gjerne i to grupper,
syrer og høymoler. Av høymolartene er det krushøymol (Rumex crispus)
som har funnet størst medisinsk anvendelse, men også andre arter har
vært anvendt. Det gjelder f.eks. byhøymol (Rumex obtusifolius)
som har blitt brukt som et middel ved ulike hudplager og som et mildt
avføringsmiddel, vasshøymol (Rumex aquatica) som er blitt brukt
innvortes på tilsvarende måte som krushøymol, men som i tillegg også er
blitt anvendt til rensing av tennene. Vanlig høymol (Rumex
longifolius) har også vært en del brukt.
Høymolartene var
tidligere plassert i ei planteslekt som het Lapathum, et navn som
stammer fra det greske ordet lapazein, som betyr "å rense". Dette
henspeiler på en av de viktigste egenskapene ved høymolartene, nemlig
den blodrensende virkningen.
Anvendelse av
krushøymol gjennom tidene
Vi kjenner til at
krushøymol har vært brukt så langt tilbake i tiden som i det gamle
Hellas. Den gang var det krushøymolens evne til å fjerne gift fra
kroppen og å lindre fordøyelsesplager som ble satt pris på. I
middelalderen ble pulverisert krushøymolerot i vin anbefalt som et
sammentrekkende middel for å stoppe blødninger. Ellers var frø av
krushøymol i eldre tider et tradisjonelt middel mot dysenteri, diaré og
hemoroider, og de ble dessuten brukt mot hoste og blødninger fra
lungene. På denne tiden ble krushøymol også anvendt til behandling av
hudproblemer, leverforstyrrelser og luftveisplager. Røttene ble brukt i
avføringsmidler og i styrkemidler som ble laget for å styrke blodet.
Krushøymol ble
introdusert til Nord-Amerika fra Europa, og naturaliserte seg raskt. De
innfødte indianerne la knuste blad på byller og pulverisert rot på sår.
I den eklektiske tradisjonen som var utbredt i Nord-Amerika på
1800-tallet, ble krushøymol ofte foreskrevet av urtekyndige og leger som
et rensende og styrkende middel for blodet. Krushøymol virker mildt
avførende, og roten ble tradisjonelt brukt ved forstoppelse og som
middel mot innvollsorm. Den var også et styrkemiddel ved revmatisme og
leverplager, inklusive gulsott. Hele urten ble brukt til å behandle
innvendige blødninger, og videre ble planten anvendt ved oppblåst mage,
luftveisplager og som et middel ved byller og andre hudsykdommer med
utslett. Omslag som ble laget av kokte røtter ble ofte brukt ved kløende
sår og opphovninger.
Innholdsstoffenes
medisinske virkning
Relativt lite forskning
er gjort på krushøymol og urtens spesifikke medisinske virkninger.
Kjemiske analyser av planten har avslørt at den inneholder små mengder
av kjemiske forbindelser som kalles antrakinonglykosider, i tillegg til
bl.a. garvestoffer og ulike oksalater. I høye doser er
antrakinonglykosidene kraftige avføringsmidler. Men siden krushøymol
inneholder relativt små mengder av disse stoffene, og i tillegg
sammentrekkende garvestoffer, er virkningen på magen og tarmsystemet
relativt mild. Antrakinonene stimulerer også galleflyten og fremmer
utskillingen av giftstoffer. Denne virkningen, sammen med garvestoffenes
sammentrekkende egenskaper, gjør at krushøymol kan brukes ved ulike
hudplager.
Krushøymol som
avføringsmiddel
Plantens mildt
avførende virkning gjør den til et godt middel mot forstoppelse,
spesielt hvis inntak av krushøymol kombineres med en omlegging av
kostholdet slik at det inneholder mer fiber. Når tykktarmens funksjon
stimuleres, utskilles avføringen lettere. Samtidig hindrer dette at
kroppen tar opp giftstoffer som gjerne finnes i tykktarmen når denne
fungerer dårlig. Krushøymol kan også brukes til å behandle andre
helseplager som skyldes eller blir forsterket av forstoppelse, slik som
hodepine og menstruasjonssmerter. I utlandet anbefaler jordmødre ofte
krushøymol til gravide kvinner for å holde tarmene i orden og hjelpe til
å holde blodprosenten oppe. Ved fordøyelsesplager anbefaler terapeuter
at man bruker urten ved varme og fuktige forhold i tarmene, når dette er
kombinert med vaginal soppinfeksjon, blærekatarr, diaré eller
galleblæreproblemer. Urten kan også brukes mot mageinfeksjoner og
magesår, og kan hjelpe ved hemoroider og åreknuter. Mens roten av
krushøymol er nyttig ved forstoppelse, er frøene av planten et kraftig
astringerende middel som kan anvendes ved diaré.
En rensende urt
Krushøymol vil kunne
øke gallesekresjonen, noe som bidrar til plantens avgiftende virkning
ved at avfallsprodukter fjernes gjennom leverens gallegang. Krushøymol
brukes, i kombinasjon med andre rensende og avgiftende planter, til å
behandle en lang rekke lidelser som skyldes et for høyt nivå av
giftstoffer i kroppen. Sykdommene omfatter hudlidelser som kviser,
byller, eksem og psoriasis, så vel som treg mage, forstoppelse,
soppinfeksjon, artritt og revmatiske lidelser, særlig osteoartritt. Det
er blitt påstått at et avkok av røttene kan være virksomt ved
arsenikkforgiftning. Innholdet av jernforbindelser skal kunne danne
komplekse forbindelser med arsenikk, som da blir ufarlige og utskilles.
Krushøymol brukes også sammen med koriander (Coriandrum sativum)
i preparater som skal bidra til å fjerne kvikksølv i kroppen som stammer
fra amalgamfyllinger i tennene.
Urindrivende
virkning
Den vanndrivende
virkningen av krushøymol bidrar til å øke urinproduksjonen og
utskillingen av avfallsstoffer gjennom urinen, noe som forklarer bruken
fra gammelt av mot urinsyregikt, blærekatarr, vann i kroppen og
nyregrus. Krushøymolens evne til å fjerne opphopet blod og lymfe og til
å trekke ut og utskille giftstoffer fra vevet, gjør den til et ypperlig
utrensende tillegg til midler mot hudlidelser, leddbetennelser,
revmatisme og kronisk lymfestase. Den er også effektiv i behandlingen av
uregelmessig menstruasjon og bindevevssvulster i livmoren. Dessuten er
en svak antibakteriell virkning rapportert ved bruk av urteekstrakt av
krushøymol. Både Gram-positive (Staphylococcus aureus,
Mycobacterium smegmatis) og Gram-negative (Escherichia coli,
Shigella sonnei, Shigella flexneri) mikroorganismer ble
påvirket. I tradisjonell medisin er roten også brukt til å drive ut
innvollsparasitter.
En jernholdig urt
Den lange, gule
pæleroten til krushøymol har stor evne til å ta opp jern fra jorda, og
gjør den til et ypperlig middel mot anemi. Krushøymol hjelper også til å
frigjøre jern som er lagret i leveren og gjøre det mer tilgjengelig for
resten av kroppen. Det høye jerninnholdet og den styrkende virkningen
gjør at urten kan være et nyttig middel ved generell sløvhet,
rekonvalesens, hodepine, dårlig humør og irritabilitet.
Krushøymol ved
hudplager
Som middel mot
hudsykdommer kan krushøymol brukes både innvortes og utvortes. Urten er
en god blodrenser og har en fin virkning på kronisk forstørrede
lymfekjertler. Den utrensende effekten gjør at hudproblemer kan
behandles "fra innsiden". For å lage en god utrensende og leverstyrkende
te kan krushøymol gjerne kombineres med urter som
storborre (Arctium
lappa), løvetann (Taraxacum
officinale) og rødkløver (Trifolium pratense). Å drikke inntil tre
kopper daglig av et sterkt avkok av disse urtene kan være til hjelp ved
kroniske hudsykdommer som psoriasis, herpes, ulike utslett, eksem og
akner.
Utvortes brukes
krushøymol som et antiseptisk og astringerende middel. Som omslag med
knust rot eller blad, eller i form av en salve, kan urten brukes til
behandling av plager som fotsopp, byller, eksem, elveblest, kløende hud,
ringorm, skabb, hudbetennelser, opphovninger, verkesår, skader,
brannsår, skoldet hud, blemmer og kløende hemoroider. Drypper man
plantesaft fra bladene på huden der man har brent seg på brennesle, kan
det hjelpe til å roe kløen.
Avkok av krushøymol kan
også brukes som vask eller klyster ved skjedebetennelser. Videre kan
flytende preparater med krushøymol brukes som munnvann for å behandle
tannkjøttbetennelser og munnsår, som gurglevann mot sår hals og som
øyevask av tørre, betente øyne.
Krushøymol som homeopatisk middel
Hovedområdet
for det homeopatiske middelet Rumex crispus er halsen og brystet, og middelet
er et viktig hostemiddel. Det kan brukes
ved kikhoste, tørrhoste, krupp eller annen hard, hakkende hoste eller
astma som er kvelende idet man går til sengs. Hosten er verst når
pasienten puster inn kald luft, og bedre i varme og når man holder
seg for munnen. Middelet passer best for
nedstemte, alvorlige personer som er svært rastløse om kvelden, og som
opplever at søvnen ofte blir forstyrret av ubehagelige drømmer og
fantasier.
Krushøymol som mat
Både rot, blad og frø
av krushøymol kan spises. Kokte blad ble i eldre tider spist som et
styrkemiddel om våren for å beskytte mot skjørbuk, noe som kunne virke
godt på grunn av det høye innholdet av vitamin C i bladene. Bladene kan
hakkes og kokes som spinat, men kokevannet bør skiftes to ganger for å
fjerne mest mulig av den skadelige oksalsyren. Røttene er rike på
karbohydrater, men svært beske, da de inneholder store mengder
garvestoffer. Selv om de vannes ut, er smaken likevel besk. Det samme
gjelder frøene, som er best å spise når de er ferske og grønne. Når de
har modnet og blitt brune, må man vaske ut de beske smaksstoffene. Etter
at det er gjort, kan de kokes til grøt, brukes som konsistensgiver i
ulike matretter eller tørkes for seinere bruk. Modne frø av krushøymol
kan også ristes og brukes som kaffeerstatning.
Magisk bruk av
krushøymol
I folketradisjonen har
kvinner båret frø av krushøymol i sin venstre hånd for å øke sjansen for
å bli gravid. Frøene er også blitt brukt i velstandsritualer og blir
strødd på forretningssteder for å tiltrekke kunder.
Anvendelse og
dosering
Krushøymol brukes
vanligvis i form av avkok eller tinktur. Som avkok er vanlig dosering
2-4 g tørket rot til en stor kopp vann. Dette kokes opp og holdes på
kokepunktet i 10-25 minutter før roten siles fra. Et slikt avkok kan
drikkes tre ganger daglig. I form av flytende ekstrakt (1:1 i 25 %
alkohol) anbefales 2-4 ml tre ganger daglig, og som tinktur (1:5 i 45 %
alkohol) kan man innta 1-2 ml tre ganger daglig. Hvis man får tak i
kapsler med krushøymol, kan man bruke opptil fire 500 mg kapsler om
dagen, eller man følger produsentens anbefalinger.
For å lage et
vannuttrekk for utvortes bruk som sårvask og til behandling av
hudsykdommer, kan man skjære ca. fem krushøymolrøtter i skiver og helle
over ½ liter kokende vann og la det stå og trekke i ca. 45 minutter. Man
kan også lage et varmt omslag av støtt rot eller blad. Saften av unge,
friske blad kan presses ut og dryppes på irritert hud, eller for å dempe
svien når man har brent seg på brennesler. |
|
Advarsler,
bivirkninger og kontraindikasjoner
Som med alle
stimulerende avføringsmidler, bør ikke krushøymol brukes
sammenhengende i mer enn 1-2 uker. Husk også at avføringsmidler som
inneholder antrakinoner ikke må brukes hvis det er mistanke om
tarmslyng. Det er ikke rapportert om fosterskader eller andre
skadelige virkninger ved begrenset bruk av krushøymol under
graviditet, men på grunn av innholdet av avførende
antrakinonglykosider er urten likevel kontraindikert under
graviditet. I tradisjonell kinesisk medisin blir antrakinonholdige
urter kontraindikert under graviditet fordi de fremmer en
nedadgående bevegelse av energien. Krushøymol kan brukes under
amming, men med forsiktighet. Urten skal ikke brukes av små barn
eller av personer som har betennelser i magetarmsystemet. Inntak av
større mengder av roten eller bladene kan gi kvalme, oppkast eller
diaré, og fremprovosere hudplager som utslett. I sjeldne tilfeller
kan også håndtering av planten gi utslett.
Bladene av
krushøymol bør ikke inntas i større mengder i supper eller salater.
Det skyldes at de inneholder mye oksalsyre som kan forårsake
forgiftning. Oksalsyren kan påvirke kalsiumopptaket og dermed
forstyrre mineralbalansen i kroppen. Inntak av mat som inneholder
mye oksalsyre kan også potensielt forverre tilstander som artritt,
urinsyregikt og for mye magesyre, og dessuten fremme dannelsen av
nyresteiner. Dette tilsier at personer som er disponert for slike
plager bør unngå urten. Vær også oppmerksom på at galledrivende
midler kan stimulere til utstøting av gallesteiner fra galleblæren,
noe som kan føre til at de setter seg fast i gallegangen. |
|
 |
Flere bilder av
kurshøymol |
|
KILDER |
Balch, Phyllis A.:
Prescription for Nutritional Healing. Fourth edition. New York. Avery 2006. |
Barnes, Joanne; Linda A. Anderson & J. David Phillipson: Herbal
Medicines. A guide for healthcare professionals. Second
edition. London, Pharmaceutical Press 2002. |
Bone, Kerry: A Clinical
Guide to Blending Liquid Herbs. Herbal Formulations for the Individual Patient.
St. Lous, Missouri. Churchill Livingstone 2003. |
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of
Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002. |
Chevallier,
Andrew: Politikens bog om lægeplanter.
København K,
Politikens Forlag
A/S 1998. |
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.
Oslo, N. W. Damm & Søn 2003. |
Duke, James A.: The
Green Pharmacy Herbal Handbook. Rodale /
Reach 2000. |
Elias, Jason & Shelagh Ryan Masline: The A to Z Guide to Healing Herbal Remedies.
New York,
Dell Publishing 1995. |
Foster,
Steven: 101 medicinal herbs.
Loveland,
Interweave
Press 1998. |
Foster, Steven and Rebecca L. Johnson: Desk Reference to Nature's Medicine. Washington D.C., National
Geographic 2006. |
Grey-Wilson,
Christopher og Marjorie Blamey: Teknologisk Forlags Store Illustrerte Flora
for Norge og Nord-Europa. Oslo, N.W. Damm & Søn a.s - Teknologisk Forlag
1992. |
Hobbs, Christopher: Herbal
Remedies for Dummies. Foster
City CA, IDG Books Worldwide 1998. |
Hoffmann, David: Medicinal Herbalism. The Science and Practice of Herbal
Medicine. Rochester, Healing Art Press 2003. |
Källman, Stefan: Vilda
växter som mat och medicin. Västerås, ICA bokförlag 2006. |
Lockie, Andrew: Homeopati.
Oslo, N. W. Damm & Søn AS 2002. |
Ljungqvist, Kerstin:
Nyttans växter. Dals Rostock, Calluna Förlag 2006. |
Stuart, Malcolm: The
Encyclopedia of Herbs and Herbalism. London,
Orbis Publishing 1979. |
Mabey,
Richard: Politikens bog om helbredende urter.
Politikens Forlag 1989. |
Mars, Brigitte: The Desktop
Guide to Herbal Medicine. Laguna Beach. Basic Health Publications, Inc. 2007. |
McIntyre,
Anne: Husråd for vanlige plager.
Oslo, Gyldendal Norsk Forlag 1994. |
Mills, Simon & Kerry Bone: The Essential Guide to Herbal Safety.
St. Louis, Elsevier 2005. |
Tierra, Michael: The
Way of Herbs. New York, Pocket
Books 1998. |
Van Wyk, Ben-Erik &
Michael Wink:
Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004. |
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia. Essex, Saffron
Walden 2003. |
|
|
 |
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
©
Urtekilden |
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden. |
Denne siden
ble sist endret 11.08.2020 |
Indeks norske navn |
Indeks vitenskapelige navn |
|
|