Landøyde er en 40-80 cm høy, toårig eller flerårig urt med stive, seige stengler og tykke røtter. Den øvre delen av stengelen er gjerne sterkt forgreinet og bærer mange blomsterkurver i en blomsterstand som er formet som en halvskjerm. Blomsterkurvene er 1,5-2 cm i diameter og har tungeformede, utstående randkroner. Kurvdekkbladene har en mørk spiss og sitter i to kretser, den nederste med ganske små blad. De nederste bladene er stilkete, de øvre sittende og med ørefliker ved grunnen. Bladene er dypt og uregelmessig fliket med en endeflik som er noe større enn de andre flikene. Planten blomstrer i juli-september, og på den tiden har vanligvis de basale bladene visnet. Landøyde er vår største og flotteste svineblomart og er nokså lett å kjenne på størrelsen. Det vitenskapelige artsnavnet jacobaea kommer av at planten blomstrer i tiden rundt Jakobsmesse, som er den 25. juli. 

Landøyde er naturlig viltvoksende i Europa, fra Skandinavia og sør- og østover til Nord-Afrika, Kaukasus og Vest-Asia. Arten har nå også spredt seg til andre områder av verden. I Norden har landøyde en sørlig utbredelse og er mest vanlig i Danmark og Sør-Sverige. I Norge vokser arten på Østlandet nordover til Mjøsa og i kyststrøkene fra Oslofjorden til Møre og Romsdal. Den er særlig vanlig i Rogaland og Hordaland, og i august kan enkelte beiteområder lyse gult av landøyde. Her lever planten opp til sitt norske navn, da den på grunn av sin giftighet ødelegger beitene. Landøyde er i spredning her i landet og dukker opp på stadig nye lokaliteter. Plantene trives godt på tørre og temmelig næringsfattige vokseplasser og den regnes som et ugras på kulturmark, i beiter, langs grøfter, på veikanter og strandenger.

De overjordiske delene av planten samles i blomstringstiden og kan tørkes for seinere bruk.

På samme måte som en del andre svineblomarter, inneholder landøyde giftige pyrrolizidinalkaloider (seneciphyllin, senecionin, jacodin, jaconin, jacobin, jacozin og andre). Videre finner man en eterisk olje (som inneholder germacren D og 1-undecen som hovedkomponenter, men også 1-nonen, myrcen, trans-ocimen og beta-karyofyllen). Andre innholdsstoffer i urten er flavonglykosider, harpiks, slimstoffer og mineralsalter.

Astringerende (sammentrekkende), svettedrivende, febersenkende, rensende, urindrivende, menstruasjonsdrivende, slimløsende og antirevmatisk.

Landøyde er giftig og brukes ikke i moderne urtemedisin. I tidligere tider ble den anvendt mot plager som isjias, artritt, revmatisme, munnsår, sår hals, halsbetennelse, hoste, forkjølelse, byller, forbrenninger og øyebetennelser.

Landøyde er nært beslektet med åkersvineblom (Senecio vulgaris) og har lignende medisinske egenskaper. I eldre tid hadde landøyde en viss medisinsk anvendelse, særlig i England. Utvortes kunne urten brukes i form av en salve kokt på svineister mot verking i armer, hofter og bein. I folkemedisinen har planten ellers vært brukt til å behandle både mennesker og hester når de led av halsbetennelse. Et grøtomslag av planten ble lagt på halsen, eller man kunne bruke urten i gurglevann. Et gammelt engelsk navn på landøyde er stammerwort, noe som forteller at den også ble anbefalt mot stamming.

Landøyde har blitt ansett som rensende, svettedrivende og febersenkende. Helt inntil nyere tid har uttrekk eller avkok blitt brukt innvortes mot hoste og forkjølelser, eller for å lindre smerter av isjias, revmatisme og andre giktplager. Også i USA har den blitt brukt til grøtomslag og i lotion for å lindre artritt, revmatisme, muskelsmerter og isjias, da gjerne sammen med andre medisinske urter som krypberglyng (Gaultheria procumbens) og legelobelia (Lobelia inflata).

Landøyde ble også påført byller for å få dem til å åpne seg. I noen deler av England ble en grein av landøyde båret som beskyttelse mot infeksjoner, f.eks. når man besøkte en person som hadde en infeksjonssykdom. Urten var ellers høyt verdsatt i Irland og ble der brukt til behandling av en rekke plager, inklusive forbrenninger, revmatisme, sår hals, forkjølelse, hoste og kuttskader.

Urtens medisinske egenskaper

Plantesaften av landøyde er avkjølende og astringerende, og den kan brukes til vask av forbrenninger, sår og øyebetennelser. Urten kan brukes i gurglevann ved munnsår og sår hals, og det sies at den kan lindre smerten av bistikk. Man må imidlertid huske på at landøyde ikke skal brukes på åpne sår. Vær også oppmerksom på at landøyde er giftig og at noen personer kan få utslett bare ved å berøre planten.

Et homeopatisk middel blir laget av planten. Det brukes til behandling av bl.a. innvollsorm, indre blødninger, menstruasjonsplager og andre kvinneplager.

Forgiftningsfare med landøyde

De fleste svineblomartene må anses som potensielt giftige, og landøyde regnes som en av de farligste. Urten inneholder et vidt spekter av pyrrolizidinalkaloider, inklusive senecionin, senecifyllin, jaconin og jacobin. De mest giftige stoffene er sykliske diestere. Disse stoffene er kreftfremkallende og kan forårsake alvorlige leverskader (nekrose og cirrhose) både hos mennesker og dyr. Husdyr unngår normalt planten ute på beite, men da alkaloidene ikke ødelegges ved tørking, kan planten være meget farlig i høy, særlig fordi giftstoffene akkumuleres slik at inntak av mindre doser gjennom lengre tid etter hvert kan føre til alvorlige forgiftninger. Kalver og hester som beiter på landøyde kan bli utsatt for kronisk forgiftning. Symptomer på svineblomforgiftning er forstyrrelser av fordøyelsen, rastløshet, hepatitt, blindhet, en skjelvende gange og til slutt kollaps. Disse symptomene kan komme fra noen få dager til flere uker eller måneder etter at dyrene har spist av plantene. Når symptomene er blitt tydelige, kan dyrene dø i løpet av få dager. Hvis beitet ellers er godt, vil husdyrene vanligvis ikke røre planten. I 1930-årene ble det bevist at den såkalte "Sirasyken", en leversykdom som særlig rammer kyr, skyldes at dyrene hadde spist landøyde.

Fra flere land er det registrert alvorlige forgiftninger hos mennesker på grunn av at matkorn har vært forurenset med frø fra ulike svineblomarter, eller av at folk har drukket "medisinsk te" av landøyde. Noen forskere mener at den høye frekvensen av leverkreft på landsbygda i Afrika skyldes store mengder svineblomfrø i urenset brødkorn. Symptomer på forgiftning hos mennesker er magesmerter, kvalme, oppkast, hodepine, forstørret lever, apati og avmagring. Folk kan også bli skadet indirekte gjennom å innta melk eller honning som er forurenset med svineblom. Det er ingen spesifikk behandling av svineblomforgiftning, bare generell symptomlindring og behandling av fordøyelsesplager og leverskader, og selvsagt må man fjerne kilden til forgiftningen.

Landøyde er en giftig plante som ikke må brukes innvortes. Den inneholder ulike pyrrolizidinalkaloider som kan skade leveren og være kreftfremkallende. Vær oppmerksom på at noen svineblomarter, deriblant landøyde, kan gi kontakteksem.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.