Legelobelia er en ettårig urt. Planten har tallrike, trådlignende røtter og en opprett, lite forgreinet og opptil 50 cm høy stengel som er grovt hårete og rødfiolett i ved basis. De tydelig fjærnervete bladene er eggrunde til lansettformet og sitter alternerende, de nedre har bladstilk mens de øvre er sittende. Blomstene er blekt blå eller hvitaktige med et anstrøk av rosa og sitter i avlange klaser som dannes i bladhjørnene. Begeret er sammensatt av fem begerblad med lange, utstrakte sylformete spisser. Blomsterkronen har to lepper, der den øvre er todelt og den nedre er tredelt. Frukten er en oppblåst og eggformet kapsel med rester av begeret på toppen, og den inneholder mange avlange brune frø. Blomstringstiden er i juli og august. Planten inneholder en giftig melkesaft som har tobakkslukt.

Legelobelia er viltvoksende i de østlige delene av Nord-Amerika, hvor den vokser langs veier og på brakkmark, i enger og beitemark, og som ugras i åkrer.

Legelobelia inneholder rundt 20 piperidin og piperidein alkaloider i konsentrasjoner opptil 0,5 % av tørrvekten. Hovedalkaloidet er lobelin, og viktige medfølgende alkaloider er lobelanin, lobelanidin, loblinin og isolobinin. Ellers finnes et bitterglykosid (lobelacrin), organiske syrer (loberlinsyre, chelidonsyre), fytosterol (inflatin), eterisk olje (med lobelanin), harpiks, gummi og mineraler som magnesium, kalium og svovel. I frøene er det også en fet olje.

Stimulerer åndedrettet, bronkieavslappende, antiastmatisk, krampeløsende, astringerende, beroligende (i store doser), stimulerende (i små doser), slimløsende, spyttfremmende, brekningsfremkallende, svettedrivende, avførende, urindrivende, betennelsesdempende, menstruasjonsdrivende, søvnfremkallende og nervestyrkende.

Brukes innvortes ved allergier, astma, emfysem, bronkitt, kikhoste, krupp, åndenød ved kroniske sykdommer, katarrer, betente mandler, lungebetennelse, lungehinnebetennelse (plevritt), epilepsi, forstuinger, forstrekninger, muskelkramper, innvollsorm, kjønnssykdommer, revmatiske smerter og isjias, og til røkeavvenning.

Legelobelia har hatt mange bruksområder i den indianske folkemedisinen. For urtelegene i det tidlige Nord-Amerika var urten et viktig avslappende middel, og de brukte den blant annet til behandling av smerter som var forårsaket av muskelsammentrekninger. Den amerikanske urtespesialisten Samuel Thomson (1769-1843) forsvarte bruken av legelobelia, spesielt som brekkmiddel for å få pasienter til å kaste opp. Indianerne anvendte denne og andre Lobelia-arter mot mange sykdomstilstander, blant annet ble den brukt mot innvollsorm og kjønnssykdommer, og som et slimløsende middel for luftveiene. Legelobelia ble også røkt i stedet for tobakk, og ble tillagt magiske egenskaper.

Medisinsk bruk av legelobelia

Alkaloidet lobelin i legelobelia stimulerer luftveissenteret i hjernestammen. Laboratorieforsøk fra 1990-årene tyder på at lobelin også lindrer depresjon. Lobelin stimulerer åndedrettssystemet, mens isolobinin virker avslappende på åndedrettet, og urten sørger derfor for at pusten blir kraftigere og dypere. Det er vist at lobelin har mange av de samme farmakologiske egenskapene som nikotin, som først stimulerer nervesystemet og deretter hemmer det kraftig.

I følge kinesisk medisin vil legelobelia bevege stagnert chi, den virker avslappende og styrkende på nervene, og krampeløsende, slimløsende og stimulerende på luftveiene slik at oksygen flyter mer fritt og det blir lettere å hoste opp slim. Dette  gjør urten til et verdifullt middel mot trykk over brystkassen, astma, allergier, bronkitt, kramper i bronkiene, lungebetennelse, lungehinnebetennelse (plevritt), katarrer, betente mandler, kikhoste, epilepsi, isjias og revmatiske smerter. Urten blir noen ganger røkt i en vannpipe for å behandle astma og bronkitt. Legelobelia stimulerer ellers vagusnerven og har dermed en brekningsfremkallende virkning når den brukes i store doser. Jordmødre brukte en gang i tiden legelobelia for å slappe av livmormusklene til fødende kvinner.

I britisk og amerikansk urtemedisin kombineres legelobelia ofte med kayenne (Capsicum frutescens) som har varmende og stimulerende virkning og øker blodtilstrømningen til det vevet som legelobelia virker avslappende på. I moderne medisin brukes det rene isolerte stoffet lobelin til behandling luftveisproblemer hos nyfødte spedbarn, under anestesi og til å lindre astmatiske symptomer.

På grunn av det smale vinduet for effektiv dosering, er legelobelia imidlertid ikke enkel å gi i korrekte doser, men likevel opprettholder urten sin popularitet i Nord-Amerika. Det skyldes at det knapt finnes noen bedre urt enn legelobelia ved kronisk, avkreftende hoste og andre lungerelaterte problemer, som astma og emfysem.

De nordamerikanske indianerne røykte planten som erstatning for tobakk, og siden stoffet lobelin aktiverer nikotin-acetylkolin-reseptorene på samme måte som nikotin, kan tørkede blad av legelobelia røkes av personer som ønsker å slutte å røke, og for å avhjelpe nikotinabstinens.

Utvortes bruk av legelobelia

Stoffet lobelin i legelobelia brytes raskt ned i kroppen og urten er derfor ofte mer effektiv når den brukes utvortes. Med bakgrunn i den krampeløsende effekten, slapper glatt muskulatur av, noe som er nyttig ved forstuinger og ryggproblemer når muskelspenninger er en viktig faktor. Den er også et godt middel mot insektstikk, hudirritasjoner og soppsykdommen ringorm.

Legelobelia kan brukes som gurglevann for å lindre sår hals, eller som vask, kompress, liniment eller omslag for å behandle byller, verkesår, eksem, herpes, revmatisme, tennisalbue, whiplash (nakkeslengskader) og såre muskler. Friskpresset saft av planten kan påføres lokalt for å lette smerten ved tannverk.

Legelobelia som homeopatisk middel

Homeopatmiddelet Lobelia blir laget av hele den blomstrende planten (også frø og røtter) som finhakkes og trekkes i alkohol før væsken filtreres og potenseres. Middelet gis vanligvis ved andpustenhet og astma med stor angst. Blant karakteristiske symptomer er surkling i brystet til tross for at det er lite eller ikke noe slim, og en følelse av sammensnøring og stramhet i brystet. Andre symptomer kan være stor spyttflod, brekninger, hikke, en følelse av klump i halsen, kvalme og en synkende følelse i magen. Kvalme med svimmelhet, og oppkast med mye svetting, kan også behandles med middelet.

Anvendelse og dosering

Legelobelia er en medisin som man bruker i svært små doser, både når det gjelder urtete og tinktur. Til et varmtvannsuttrekk eller avkok bruker man 0,2-0,6 g av den tørkede urten til en kopp vann, og dette kan man innta tre ganger daglig. Flytende ekstrakt eller tinktur (1:1 i 50 % etanol) brukes i en dose på 0,2-0,6 ml i vann tre ganger daglig. Man kan starte med 3-5 dråper av tinkturen, før man eventuelt gir mere, og da tar man 5 dråper ekstra hver gang inntil man oppnår ønsket virkning eller det forårsaker for mye kvalme. Når man bruker en ren legelobelia-tinktur, bør denne fortynnes med mye vann før den inntas. Siden legelobelia også øker virkningen av andre urter, blir legelobelia-tinktur gjerne kombinert med tinkturer av andre medisinplanter, og da gjerne i et forhold på én del legelobelia til ni deler av de andre, som kan være filtkongslys (Verbascum thapsus), alantrot (Inula helenium), hagetimian (Thymus vulgaris), isop (Hyssopus officinalis) eller purpursolhatt (Echinacea purpurea). Av en slik blanding kan man ta i en dose på 1-2 pipetter (20-40 dråper) tre til fem ganger daglig.

Det er best å bruke frisk legelobelia, da tørket urt er mindre kompleks og har kraftigere brekningsfremkallende virkning.  Hele den overjordiske delen av planten brukes til å lage en tinktur med ren sprit, men man kan gjerne tilsette 10 % eddik for å hjelpe til å få frigjort mer av alkaloidene. For å lage en alkoholfri medisin, kan man simpelthen lage et rent eddikuttrekk og få gode resultater med det, noe som også gjelder når et slikt eddikuttrekk brukes utvortes.

For utvortes bruk kan man ellers lage et oljeuttrekk av legelobelia. Da legger man urten i en god olje (ekstra virgin olivenolje, rå sesamolje eller mandelolje) og lar det stå noen uker før man siler oljen. En slik olje kan fungere fint som massasjeolje for å lindre tette lunger, og kan være til hjelp som et muskelavslappende middel og for å lindre isjias og smerter i rygg og nakke.

Legelobelia er en giftig plante som bare må brukes i samråd med lege eller en erfaren urteterapeut. Urten må ikke brukes under svangerskap eller hvis man har lavt eller høyt blodtrykk, væskeansamlinger rundt hjertet eller i lungene, eller ved lungebetennelse. Ved overdosering av legelobelia kan forgiftningssymptomene være svetting, kvalme, oppkast, smerter, senket kroppstemperatur, rask puls, døsighet, koma og i ytterste fall død. Forgiftning av legelobelia kan også føre til lammelse av åndedrettsorganene og kvelning.

Brekninger kan være nyttig som terapi for å hjelpe kroppen å bli kvitt giftstoffer eller for å stoppe et astmaanfall. Men når legelobelia virker brekningsfremkallende og gir kvalme og oppkast, vil man heldigvis hindre en videre forgiftning. Siden urten i store doser kan påvirke hjertemuskelen, må de som har et svakt hjerte eller en hjertesykdom unngå å bruke legelobelia som et brekkmiddel for å "tømme magen".

Selv om det er liten sjanse for at mennesker kan bli alvorlig forgiftet av legelobelia, har storfe blitt dødelig forgiftet etter å ha beitet på legelobelia eller etter at de har blitt fôret med høy som inneholdt urten. Vær også oppmerksom på at giftstoffene i legelobelia kan tas opp gjennom huden eller ved innånding, og kontakt med friske blad av urten har i sjeldne tilfeller forårsaket hudutslett. Ved høsting og håndtering av planten bør man derfor bruke støvmaske, hansker, langermet skjorte og beskyttelsesbriller.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.