Alantrot er en kraftig, gjerne over 2 m høy, flerårig urt med en tykk, forgreinet jordstengel. De store, tykke og tett sagtannete bladene er sterkt gråfiltet under og nesten snaue på oversiden. De nedre bladene er ovalt lansettformede og nedløpende på stengelen, de øvre er sittende, eggformede med stengelomfattende grunn. Blomstene er 5-8 cm i diameter, vakkert gule og med halvkuleformet kurvdekke av tallrike, taklagte blad. Hver blomsterkurv består av tvekjønnede skivekroner og lange, hunlige randkroner med trekantet spiss. Blomstringen skjer fra juli til september. Etter blomstringen dannes det i blomsten mange firkantete, glatte frukter med en enkel krans av hårfnokk. Jordstengelen har en aromatisk duft og en noe bitter smak.

Alantrot blir ofte forvekslet med tusenstråle (Telekia speciosa), som har hjerteformede basisblad uten filthåret underside og noe mørkere gule blomster, men som ellers skiller seg lite fra alantrot. Tusenstråle dyrkes ofte som prydplante, men brukes ikke i urtemedisinen. (Se bilde av tusenstråle).

Alantrot har trolig sin naturlige opprinnelse i Vest-Asia og det sørøstlige Europa. Urten er nå naturalisert i store deler av Europa, i Nord-Amerika og østlige Asia. Alantrot dyrkes kommersielt i bl.a. USA, Øst-Europa og Kina.

Til Norge kom alantrot trolig med munkene, og vi vet at planten ble dyrket i Trondheim på slutten av 1600-tallet. Som legemiddel har arten her i landet trolig vært ganske vanlig dyrket fram til begynnelsen av 1800-tallet. Nå dyrkes alantrot en del som prydplante og er ellers vanlig å finne i urtehager. På noen steder rundt Oslofjorden og langs kysten til Hardanger kan man finne alantrot som har forvillet seg.

Av alantrot bruker man friske eller tørkede rotstokker (rhizomer) og røtter av planter som er to til tre år gamle (eldre røtter blir for treaktige). Drogen, som kalles Helenii rhizoma eller Radix inulae, har en skarp aroma og noe bitter smak. Etter at man har skåret ned de overjordiske delene av planten om høsten, graves rotstokkene og røttene opp. De vaskes med vann og deles på langs til to eller fire biter. Drogen må tørkes så raskt som mulig, enten ved at de henges opp på et varm og tørt sted, eller ved at de tørkes i tørkeskap ved inntil 50 °C. Tørkete røtter tiltrekker seg raskt fuktighet, så drogen bør oppbevares i tette beholdere.

De tørkede rotstokkene brukes til å lage avkok, flytende ekstrakter, tinkturer eller pulver. Fra rotstokkene kan det også destilleres ut en eterisk olje. Denne kan være svært sensibiliserende (allergifremkallende) og må ikke brukes i aromaterapi. Hvis man skal bruke blomstene av alantrot, plukkes disse når de er fullt utsprunget og tørkes hele. Blomstene kan brukes i avkok, uttrekk eller til pulver.

Jordstenglene (rhizomene) og røttene inneholder opptil 44 % inulin, et polysakkarid som har relativt liten verdi som mat, men som ofte blir anbefalt som et søtningsmiddel for diabetikere. Videre inneholder drogen 1-3 % eterisk olje (med alantolakton og noen av dette stoffets nedbrytningsprodukter, hovedsakelig alantol og alantinsyre), polyacetylener, fytosteroler, triterpenoider, bitterstoffer, harpiks og slimstoffer.

Alantrot er en aromatisk, varmende, noe bitter og skarp droge som virker antiseptisk, bakteriedrepende, sopphemmende, sammentrekkende (astringerende), betennelseshemmende, smertestillende, slimløsende, opptørkende på sekresjoner, krampeløsende, avslappende på glatt muskulatur, hostedempende, svettedrivende, urindrivende, menstruasjonsdrivende, blodrensende, appetittstimulerende, fordøyelsesfremmende, svakt galledrivende, magestyrkende, ormedrepende (på innvollsparasitter), immunstimulerende og generelt styrkende.

Alantrot kan brukes innvortes mot luftveisplager som bronkitt, forkjølelse, hoste, kikhoste, katarr, heshet, allergi, astma og lungelidelser som emfysem, lungebetennelse og tuberkulose. Ellers mot fordøyelsesplager som appetittløshet, kvalme, diaré, dysenteri, mye tarmgass, barneorm og andre tarmparasitter (bl.a. giardiasis, som er forårsaket av Giardia lamblia) og gjærsoppinfeksjoner (candida albicans). Preparater med alantrot har i folkemedisinen også vært brukt ved menstruasjonsplager, urinveisinfeksjoner, leverplager, hjertesykdommer, diabetes, hodepine og utmattelse.

Utvortes kan alantrot brukes i form av omslag som et antiseptisk middel ved hudsykdommer som skabb, herpes, akne og ulike utslett.

Det latinske artsnavnet på alantrot, helenium, skal planten ha fått etter den skjønne Helena av Troja. I en legende berettes det at planten vokste opp av Helenas tårer etter at hun ble bortført fra Sparta av prins Paris, noe som førte til at trojanerkrigen startet (ca. 1260 f.Kr.). En annen variant av legenden forteller at Helena bar med seg en håndfull alantrot på den skjebnesvangre dagen da prins Paris bortførte henne. Kanskje led hun av amøbedysenteri, innvollsorm eller giardiasis, og trengte urten som medisin? Det får vi aldri vite, men det vi vet, er at urten kan hjelpe til med å fjerne innvollsparasitter.

Bruk av alantrot i tidligere tider

Hippokrates (ca. 460-377 f.Kr.) sa at alantroten stimulerer hjernen, nyrene, magen og livmoren, og vi vet at oldtidens romere brukte urten til å behandle dårlig fordøyelse. Den romerske naturlegen Plinius (23-79 e.Kr.) skrev: "Ikke la det gå en dag uten at du spiser litt alantrot for å hjelpe fordøyelsen, fjerne melankoli og gi munterhet". Han forteller også at datter til keiser Augustus, Julia Augusta, pleide å spise roten daglig for "sin svake mage". Og den greske legen Galen (131-201 e.Kr.) sa at urten er "god for lidelser i hoftebeinet", og mente vel da at den virket på isjias.

Både i oldtiden og middelalderen ble alantrot brukt også mot en lang rekke andre plager. Det dreide seg som hoste, bronkitt, astma, innvollsorm, bitt av giftige dyr, pest, appetittløshet og giktsmerter, og den ble anvendt som et urin- og menstruasjonsdrivende middel. I middelalderen var urten også populær i veterinærmedisinen. Den hadde ry for å kunne kurere skabb hos sauer (derav det engelske populærnavnet "scabwort"), og ble ansett som et universalmiddel for hester (og fikk av den grunn det folkelige engelske navnet "horseheal").

Alantrot hadde altså et godt ry som hjelpemiddel ved dårlig fordøyelse, og da helst i form at et uttrekk av urten i vin. Urten var hovedingrediensen i den middelalderske eliksiren ”Potio Sancti Pauli”, et navn den fikk etter rådet som Paulus ga i sitt første brev til Timoteus. Her skriver nemlig Paulus: "Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for din mage og fordi du så ofte er syk". Alantrot inngår stadig som en bestanddel i mange av de populære bittermidlene mot dårlig fordøyelse.

I middelalderen ble urten ellers anvendt til "fosterfordrivelse". Den hadde også en stor plass i overtroen, og ble brukt som middel mot sykdommer som var påført ved trolldom, og mot mareritt. Alantrot ble videre anvendt som et kjærlighetsstimulerende middel, og et uttrekk av roten i regnvann ble brukt som rensemiddel ved diverse hudlidelser.

Tradisjonelle kinesiske og indiske leger har også brukt alantrot, særlig til behandling av luftveisplager som bronkitt, astma og for mye slim. Urten er kjent som pushkaramula i ayurvedisk medisin, og den er i India høyt verdsatt som et styrkemiddel for lungene, og for sine smertestillende egenskaper.

Anvendelse av alantrot i Norden i eldre tider

En del av de gamle rådene fra middelalderens Europa har også vært praktisert i Norden, bl.a. å bruke uttrekk av roten til vask av hester med skabb. I en gammel legeboke fra Ulvik nevnes alantrot som råd mot astma, og i Nordfjord ble den på 1890-tallet lovprist for å "trekke slimet fra brystet, styrke magen og drepe ormer i livet". Mot hold, smerter i brystet (pleuritt) og ytre skader ble det i Østfold og Telemark drukket et avkok av planten. I Vest-Agder ble brennevin med alantrot, søterot (Gentiana purpurea) og kvannrot (Angelica archangelica) drukket mot kolikk, og for å "styrke og varme magen".

Alantrot ved luftveisplager

Alantrot blir i våre dager primært brukt til å behandle luftveisplager, som hoste, kikhoste, astma, kronisk bronkitt, lungebetennelse, emfysem og ikke å forglemme vanlig forkjølelse. Urten regnes som en av de beste til å styrke et svakt åndedrettssystem, slik at det vil være bedre i stand til å motstå infeksjoner.

Slimstoffene i alantrot virker på samme måte på luftveiene som hudkrem på irritert hud, nemlig ved å mykne opp og beskytte slimhinnene mot irritasjoner og infeksjoner. Et av de første tegnene på en luftveisinfeksjon er en økning i slimproduksjonen. Du kan merke at du blir litt tett i nesen eller brystet, og denne slimdannelsen er kroppens måte å forsøke å helbrede seg selv på. Den eteriske oljen i alantrot stimulerer de små hårene (ciliene) som finnes over alt i åndedrettsorganene, slik at de kan transportere slimet ut av systemet. Mens slimstoffene i alantroten mykner opp vevet, og de eteriske oljene beveger slimet ut, vil andre ingredienser i urten jobbe for å ta knekken på de bakteriene som i utgangspunktet kan ha vært årsaken til plagene. Og som om dette ikke er nok, vil bitterstoffene i alantroten stimulere appetitten og fordøyelsen. Dette er også viktig, for når man kjemper mot en infeksjon vil cellene i kroppen trenge all den energien de kan få tilgang til. Så når man føler at en luftveisinfeksjon er underveis, kan man begynne å bruke alantrot. Men samtidig bør man også forsøke å få mer søvn og øke inntaket av væske og vitamin C. I en slik situasjon bør man generelt sørge for å ta så godt vare på seg selv som mulig, da vil infeksjonen forhåpentligvis bli kortvarig.

Siden mange av stoffene som gjør alantrot så effektiv befinner seg i den eteriske oljen, er det viktig at den drogen man bruker inneholder tilstrekkelig mengde av denne oljen. Ved langvarig lagring av tørket alantrot, vil mye av oljen kunne fordampe. Det er derfor best å anskaffe alantrot i tinkturform, for der er de eteriske oljene fanget opp i alkoholen. Alternativt kan man dyrke sin egen alantrot og bruke roten frisk eller frossen, for da er man temmelig sikker på at den eteriske oljen er i behold. Kandisert alantrot er ellers en behagelig måte å innta roten på ved for eksempel hoste, astma og dårlig fordøyelse.

Alantrot ble tidligere brukt i behandlingen av tuberkulose, og tysk forskning publisert i 1999 viste at stoffet alantolakton i urten er effektivt mot bakterien som forårsaker tuberkulosen. Ved luftveisplager kan alantrot gjerne kombineres med ryllik (Achillea millefolium), borremynte (Marrubium vulgare), filtkongslys (Verbascum thapsus) eller hestehov (Tussilago farfara) for å få enda bedre virkning.

Alantrot ved innvollsparasitter

Europeiske forskere har funnet at stoffet alantolakton også er effektivt til å drive ut innvollsparasitter, slik Nicholas Culpeper (1616-1654) i sin tid påsto at urten kunne gjøre. Alantrot kan videre ta livet av enkelte bakterier og sopper, noe som også kan være nyttig for tarmene. Innvollsparasitter er temmelig vanlig i tropene, så hvis du drar til varmere strøk kan du gjøre det samme som Helena av Troja skal ha gjort, nemlig å ta med litt alantrot.

Mens innholdsstoffet alantolakton kan drive ut innvollsorm når urten tas innvortes, har planten også lenge vært brukt utvortes mot skabb, herpes og andre hudsykdommer. Man kan legge friske blad på sår og utslett, eller man koker en salve av frisk, knust rot. Ekstrakter av urten som påføres utvortes virker som et antiseptisk middel ved ulike hudplager, men vær oppmerksom på at urten ofte gir allergiske reaksjoner.

Også god for fordøyelsen

I roten finnes det mye (inntil 44 %) inulin. Stoffet inulin ble først isolert i alantrot i 1804 og fikk sitt navn etter plantens vitenskapelige slektsnavn. Dette karbohydratet ligner stivelse og kan ikke fordøyes av mennesket. Det passerer vanligvis rett gjennom fordøyelsessystemet, men der kan det hos enkelte gjære og skape problemer med mye tarmgass. Brukt som et generelt styrkemiddel, virker alantrot stimulerende og regulerende på svak fordøyelse idet urten stimulerer utskillelsen av galle. Videre vil urten rense ut giftstoffer fra kroppen, stimulere immunsystemet og bekjempe bakterier og soppinfeksjoner. Det ufordøyelige inulinet kan hjelpe til med å opprettholde en god bakterieflora i tarmene og bidrar ellers til å sikre regulære tarmbevegelser. Urten er svært trygg å bruke både av unge og gamle, og passer særlig godt til pasienter som er svært avkreftet. Inulin kan omdannes til et sukkerstoff som også diabetikere kan spise.

Andre anvendelsesområder for alantrot

I dyreforsøk som er gjennomført i Europa, har små doser av alantrot virket blodsukkersenkende, mens store mengder økte blodsukkeret og senket blodtrykket. Personer med høyt blodtrykk kan i samråd med lege gjerne forsøke å anvende alantrot. I laboratorieforsøk med mus er urten også vist å ha en viss beroligende virkning, så de som sliter med søvnproblemer kan forsøke å innta urten før de legger seg.

Alantrot er ikke vitenskapelig vist å kunne stimulere livmorsammentrekninger, men basert på den lange tradisjonelle bruken som et menstruasjonsdrivende middel, kan kvinner ønske å bruke urten for å få orden på menstruasjonsperiodene.

I tidligere tider ble rotbiter av alantrot kandisert og spist som godteri, og urten ble ellers brukt til å smaksette enkelte søtsaker. Alantrot brukes også som smaksingrediens i enkelte viner og andre alkoholholdige drikkevarer, som i vermut og absint.

Anvendelse og dosering av alantrot

Som et slimløsende middel ved for eksempel irritasjonshoste, kan man lage en urtete av den tørkede og opphakkede roten og drikke ½ kopp 2-3 ganger daglig. Slik urtete må gjerne få småkoke i noen minutter før den siles, og daglig inntak bør ikke overstige 4 g tørket rot. Avkoket kan også brukes som munnvask eller gurglevann. Hvis du bruker alantrot i form av urtete, er det lurt å ha i litt honning, lakris, sitron eller sukker, da teen ellers er temmelig bitter. Man kan også lage en hostesirup ved å koke inn urteteen til det halve og tilsette sukker eller honning. Av slik sirup kan man bruke 1-2 teskjeer hver annen time. Alantrot kan dessuten tygges rå, eller rotbiter kan kandiseres og brukes som halspastiller. Alantrot skal ikke gis til barn under to år. For eldre barn og personer over 65 år bør man starte med en lav dosering og heller øke mengden hvis det er nødvendig.

Man kan også innta alantrot i form av flytende ekstrakt eller tinktur. Av en flytende ekstrakt (1:2 i 45 % sprit) kan man bruke 20-40 ml i uken, og av tinktur (1:5 i 25 % sprit) er den ukentlige dosen angitt til 60-100 ml. Ved bronkitt kan man gjerne blande tinktur av alantrot med tinktur av timian (Thymus vulgaris). Av rent alantolakton kan voksne personer bruke 300 mg (50-200 mg til barn) daglig i inntil fem dager, etterfulgt av en 10-dagers pause før man eventuelt starter på en ny femdagers kur.

Dyrking av alantrot

Alantrot trives best i full sol. Da det blir en stor og omfangsrik plante, bør den ha rikelig med plass i staudebedet. Arten er temmelig nøysom og stiller ikke særlige krav til jorda, men plantene blir kraftigst på fuktig og næringsholdig jord. Alantrot formeres med frø, ved deling av roten tidlig på våren eller om høsten, eller ved rotstiklinger.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Brukt i anbefalte doser regnes alantrot som en trygg urt å bruke innvortes. Inntatt i store doser kan urten gi diaré, oppkast, kramper i fordøyelsessystemet. Hvis bruk av alantrot gir ubehag, som urolig mage eller diaré, bør man redusere dosen eller stoppe å bruke urten. Konsulter gjerne lege hvis symptomene som du anvender urten for ikke har bedret seg betraktelig i løpet av to uker.

Hos følsomme personer kan laktonene i alantrot gi allergiske reaksjoner når urten eller den eteriske oljen påføres huden. Da den eteriske oljen av alantrot regnes som svært sensibiliserende, blir det frarådd å bruke denne oljen i aromaterapien. Selv om alantrot aldri er vitenskapelig påvist å stimulere livmoren, så tilsier den tradisjonelle bruken av urten for å fremme menstruasjonsblødningene at alantrot ikke bør brukes av gravide. Dyreforsøk har vist at små doser av urten kan senke blodsukkeret, mens store doser hever det. Slike studier er ennå ikke gjort med mennesker. Selv om diabetikere tåler å innta planter men mye inulin, bør nok alantrot brukes med forsiktighet av de som har sukkersyke.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.