Borremynte er en flerårig, 20-50 cm høy, svakt aromatisk urt. Stengelen er firkantet, grov og oftest noe forgreinet. Bladene er skaftede, hjerteformede eller rundaktige, uregelmessig tannete, rynkete og hvitlodne, særlig på undersiden. Også stengelen er hvitlodden. Blomstene er små og hvite, og sitter i kranser ved bladfestene oppover stengelen. Blomsterkronen har kløyvd overleppe og treflikete underleppe. Fruktene blir spredd ved at de fester seg til dyr. I Australia blir viltvoksende borremynte regnet som et stort problem fordi frøene fester seg i ulla hos sauer. Urten smaker svært bittert.

Det botaniske slektsnavnet på borremynte kommer visstnok av det hebraiske ordet marrob, som kan oversettes med "bitter saft" (mar betyr bitter, og rob betyr saft). Dette kommer av at urten har en svært bitter smak. Artsnavnet vulgare betyr vanlig. Dette er en av de bitre urtene som i følge forskriftene skal spises ved det jødiske påskemåltidet.

Folkemedisinsk bruk

Borremynte er en urt som har vært brukt som et slimløsende middel siden oldtiden. Egyptiske prester verdsatte planten høyt og mente at den kunne holde onde makter borte. Planten var kjent for å kunne kurere slangebitt. Det ble sagt om borremynte at den kunne oppheve alle former for magi, både god og vond.

Den greske legen Dioskorides (1. årh. e.Kr.) anbefalte avkok av urten mot tuberkulose, astma og hoste. Videre angir han at urten virker menstruasjonsregulerende, men advarte personer med nyresykdommer mot å bruke den. Mattioli (1501-1577) anvendte borremynte i salveform for å øke melkesekresjon hos kvinner. Den engelske legen John Gerard, som også virket på 1500-tallet, anbefalte urten ved heshet og tuberkulose, det samme gjorde Nicholas Culpeper som levde på 1600-tallet. Man anså ellers urten for å være et effektivt legemiddel mot malaria. I den indiske ayurvediske medisinen ble urten brukt til å behandle akutt eller kronisk bronkitt og kikhoste. Anvendelsen av urten blant de innfødte i Nord-Amerika tilsvarer bruken i Europa.

Borremynte ved luftveisplager

Borremynte er i nyere tid hovedsakelig blitt brukt til to forskjellige formål, nemlig som lindrende middel ved luftveisplager og ved fordøyelsesproblemer.

Som et slimløsende og hostedempende middel blir borremynte brukt ved behandling av kikhoste og hoste i forbindelse med bronkitt og tuberkulose. I våre dager blir disse plagene ofte behandlet med andre midler, så selv om den tradisjonelle bruken viser at urten er effektiv, er ikke bruk av borremynte lengre særlig vanlig. Ved første tegn til forkjølelse kan man finhakke noen friske blad, blande dem med en spiseskje honning og spise denne blandingen langsomt. Dette kan om nødvendig gjentas flere ganger. Om det ikke er særlig velsmakende, så er det et fint middel mot sår hals, hoste og bronkitt. En urtete laget av borremynteblad og frø av anis (Pimpinella anisum) kan også virke godt mot hoste. Andre urter som kan kombineres med borremynte ved hoste og bronkitt, er isop (Hyssopus officinalis) og hestehov (Tussilago farfara). Ved kikhoste kan man bruke borremynte sammen med ingefær (Zingiber officinale).

Marrubiin antas å være ved viktigste stoffet med tanke på den slimløsende effekten, men den eteriske oljen i planten bidrar også til den krampeløsende og slimløsende virkningen. Urten har en noe beroligende virkning, og den kan brukes sammen med andre urter som legevendelrot (Valeriana officinalis) og hagtorn (Crataegus monogyna) ved nervøst betinget økning i hjerterytme og puls. Det er stoffet marrubiin som også påvirker hjertet, og urten kan i terapeutiske doser redusere plager med uregelmessig hjerterytme. I store doser gir borremynte imidlertid forstyrrelser i hjerterytmen og langvarig bruk kan virke blodtrykksøkende.

Bruk av borremynte ved fordøyelsesplager

Marrubiin gir signaler til sentralnervesystemet om å øke utskillingen av fordøyelsesvæsker. Dette hjelper til å fordøye maten og kan dempe følelsen av oppblåsthet. Gallestrømmen stimuleres, noe som reduserer dannelsen av tarmgass ved å endre den kjemiske sammensetningen av innholdet i tykktarmen. Borremynte kan videre dempe svingningene i blodsukkeret etter at man har spist mat som er rik på karbohydrater. Det er stoffet marrubiin i urten som er ansvarlig for den svært bitre smaken og som gjør at borremynte virker appetittstimulerende. Ved behandling av fordøyelsesplager med borremyntete, er det viktig å innta teen ½ time før måltidene. Commission E i Tyskland godkjenner borremynte ved appetittmangel og fordøyelsesplager som oppblåsthet og mye tarmgass.

Anvendelse og dosering

Borremynte inntas vanligvis i form av urtete. Man bruker ½-1 teskje tørket urt per kopp kokende vann og lar det trekke i 10-15 minutter før urten siles fra. Dette kan drikkes tre ganger daglig og tilsvarer da et inntak av ca. 4,5 g tørket urt. Av tinktur bruker man 1-2 ml per dag av en 1:5 tinktur i 40 % sprit. Urten er ofte en ingrediens i slimløsende og fordøyelsesfremmende medisiner, og brukes en del i urtedrops mot hoste.

Andre anvendelsesområder for borremynte

Et avkok av borremynte kan påføres utvortes på mindre skader og enkelte hudplager. En slik urtete er blitt brukt både innvortes og utvortes ved bl.a. eksem og helvetesild. På grunn av den bitre smaken er bladene, eller bare den eteriske oljen fra planten, enkelte ganger brukt til å smaksette øl og likører. Borremynte er en fin plante for biene, og det sies at den også er en god naboplante når man dyrker tomater.

Dyrking av borremynte

Borremynte er enkel å dyrke og formeres med frø eller stiklinger. Plantene trives på næringsfattig jord på solrike og tørre voksesteder. Hvis plantene skjæres tilbake etter blomstring, kan man få en ny avling av blad seinere på høsten.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Ingen bivirkninger eller interaksjoner med andre medisiner er kjent ved bruk i anbefalte doser. Borremynte har rykte for å være abortfremkallende og for å kunne påvirke menstruasjonssyklusen, noe man må huske på hvis man har menstruasjonsproblemer og ønsker å anvende urten. En livmorstimulerende virkning er påvist hos dyr som ble gitt borremynte. Med bakgrunn i dette, og mangel på data omkring sikkerhet, blir det frarådd å bruke borremynte under graviditet. Overdreven bruk under amming bør også unngås. Ingen opplysninger finnes om mulige skadevirkninger ved bruk av urten til barn, men noen negativ virkning er ikke ventet.

De kjemiske stoffene som er ansvarlig for borremyntens slimløsende virkning, hjelper også med å stabilisere hjerterytmen. Drikker man så mye som fem kopper te hver dag (der hver kopp inneholder 1-2 g tørket urt), kan dette forstyrre hjerterytmen. Hvis man har hjerteproblemer eller magesår, bør man konsultere helsefaglig kvalifisert personell før man begynner å bruke borremynte. Inntak av store mengder borremynte kan virke kraftig avførende. Den friske plantesaften kan gi utslett hos sensitive personer. Støv fra den tørkede urten kan virke irriterende i luftveiene, så man bør bruke ansiktsmaske når man bearbeider tørket borremynte. 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.