Engsmelle er en flerårig urt som normalt blir 30-60 cm høy. Planten har opprette, glatte stengler med blågrønne blad og blomster samlet i endestilte kvaster. De øvre støttebladene er hinnetynne og hvite. Bladene er 2,5-10 cm lange, eggrunde til omvendt lansettformete og sitter parvis på stengelen. De nedre bladene er kortskaftete mens de øvre er sittende. Blomstene har et kuleformet oppblåst beger med årenett og ca. 20 fiolette nerver. De 15-25 mm lange kronbladene er dypt todelte, hvite eller sjelden blekfiolette. Blomstene kan være hannlige, hunnlige eller tvekjønnete. Fruktknuten har tre lange grifler, og den kuleformete frøkapselen er i bunnen delt i 3 rom og har seks kapseltenner. Engsmelle blomstrer fra juni til august og blir bestøvet av nattsvermere.

Engsmelle er en formrik art, og plantene i Norge tilhører hovedarten Silene vulgaris subsp. vulgaris. Den nærstående arten strandsmelle (Silene uniflora) har smalere og mer kjøttfulle blad enn engsmelle, og planten danner nokså lave tuer. Strandsmelle har normalt bare en blomst per blomsterstilk, mens engsmelle har flere. Begeret hos strandsmelle er sterkt oppblåst, men oftest ikke innsnørt i toppen som hos engsmelle, og begertennene er utbøyde. Kronbladene er store og har to små sidefliker. Begge artene er spiselige.

Bladene og roten kan brukes som mat. Det er best å samle bladene før blomstring i mai-juni, og roten tidlig på våren eller om høsten. Som medisin har de overjordiske delene av planten blitt anvendt.

Jordstengelen inneholder saponin, lactosin, stivelse og silenosid (som ved hydrolyse gir glukose, arabinose og xylose). Ellers foreligger ingen opplysninger om innholdsstoffer i urten.

Det vitenskapelige slektsnavnet Silene skal komme av Silen i gresk mytologi, en kåt naturdemon eller eldre satyr med hestehale og halvt dyrisk ansikt. Silenene var del av følget til den greske vinguden Dionysos, sammen med satyrene. Deres anfører ble kalt Silenos, den eldste satyren, drukkenskapens gud og læremesteren til Dionysos. Han er beskrevet som en kortvokst, ofte beruset mann med stor og rund mage. Som plantenavn er Silene kjent fra Matthias Lobelius i 1576, og henspeiler kanskje på de drikkebegrene som silenene brukte. Artsnavnet vulgaris betyr kort og godt vanlig.

Det norske navnet smelle viser til at barn brukte blomstene til en lek der de slår det oppsvulmete begeret mot håndbaken for å frembringe et smell (se avsnittet Barneleker med engsmelleblomster lenger nede på siden). Det gamle navnet Tarald kan være vanskeligere å forklare. Linné hørte navnet tarald på sin reise til Gotland i 1741, og i Sverige er navnet brukt i mange floraer på hele 1800-tallet og begynnelsen på 1900-tallet. Svensken Dybeck beretter om plantens magiske betydning: "Tros (på Gotland) vara ett bland de starkaste medel mot trolldom. Di sma under jårdi (de små under jorden), som Elfvorna kallas på Gotland, äro små quinliga trollväsenden, som väl sällan eller aldrig göra människorna något ondt, så vida de icke blifva retade. Men vid sådana tillfällen är ett taralld-stånd det säkraste vapnet emot dem. När de om nätterna på de månbelysta ängarne träda sin dans i det daggiga gräset, akta de sig på det aldranoggrannaste att komma vid eller ens röra intill Tarallden, hvarken med sina späda kroppar, eller ens med sin kjortelfåll; ty detta anses som den största olycka, och vållar dem stor sorg och bittra tårar. Under sina dansar sjunga de derföre förmanande till hvarandra: U aktä däu, U aktä däu, Din kjortäl-falld, För taralld!"

I Utkast till svenska växternas naturhistoria I av C. F. Nyman (1867) skrives det at navnet Tarald derfor kan komme av Tårvållaren, og stå i sammenheng med urtens virkning på de små trollvesenene ved å volde dem stor sorg og bitre tårer hvis de rørte ved planten. På Gotland ble engsmelle ansett som et av de kraftigste midlene mot trolldom. Linné skriver at de kunne bruke engsmelle til å røyke gjenstander og dyr med som vern mot underjordiske og troll, og dessuten "mot galet väder och mot ondt". Videre skriver han at "med samma Blommor räkas olåtige Barn när de inte kunna sofwa".

Folkelige tradisjoner knyttet til engsmelle i Norge

I gamle dager trodde man at utslett skyldtes "pust" fra overnaturlige vesener, særlig alver, derav betegnelsene elveblest, alvegust og alveld. Det oppblåste begeret hos engsmelle antyder at planten kunne brukes mot sykdommer som hadde med "pust" å gjøre. Hudplager kunne røykes vekk med en metode som er beskrevet av professor Rolf Nordhagen (gjengitt fra Ryvarden (red.): Norges planter. 1993): "I Sogn og Hardanger måtte pasientene gjennomgå følgende kur: Etter å ha kledd seg naken og trukket en vid kvinnfolkstakk over hodet, stilte de seg over en opphetet ovnsflate som var overstrødd med smelleplantens begere … og trekull fra et hus som var brent ned ved skadebrann (!), Disse ingredienser ga en sterk og sur røyk, som innhyllet kroppen innenfor stakken … Det er ikke utenkelig at slik røyk demper kløe, men hele kuren er magisk."

Man kunne også pulverisere tørkede frøhus av engsmelle og strø dette på utslettene på kroppen, eller man drakk et avkok av planten mot alveld, derav lokalnavnet alveldgras. Gustegras og antueldgras er to andre lokalnavn på engsmelle fra Vestlandet, men disse navnene ble også brukt på kattefot (Antennaria dioica). Det viser at begge plantene ble brukt til samme formål, nemlig som middel mot alvegust eller alveld (helvetesild / herpes zoster). Ved å kombinere begge plantene i kuren, håpet man på bedre effekt. Folk trodde at engsmellens oppblåste begre kunne helbrede de blæreformete utslettene som opptrer ved denne sykdommen. Opplysninger om bruk av engsmelle også mot lignende symptomer ved elveblest (urticaria), styrker oppfatningen av en slik sammenheng. Denne koplingen mellom form på planten og sykdomssymptomer er et godt eksempel på "signaturlæren".

Engsmelle som medisinplante

Engsmelle er ikke i bruk i våre dagers urtemedisin, men det finnes noen få henvisninger til bruk av planten i eldre tider. Hele planten ble kokt i vann som ble inntatt mot leddsmerter, og ved sår i munnen. Den ble også brukt som et urindrivende middel ved vannlatingsbesvær, en virkning som trolig skyldes innholdet av saponiner i urten.

Engsmelle som mat

Engsmelle er spiselig og har vært brukt i husholdningen i eldre tider. Bladene ble kokt i kjøttsuppe som en erstatning for kål, og røttene kunne kokes og spises i stedet for gulrøtter. Røttene kunne også tørkes og males til et mel. Hvor utbredt det var å bruke engsmelle som mat her i landet er ukjent, men fra Valdres finnes det opplysninger om at denne planten var en god hjelp for folk i nødsårene omkring 1740.

Det finnes tradisjoner for å bruke engsmelle som mat i bl.a. Libanon, Italia, Spania, Frankrike, Tyrkia og Hellas. I gamle engelske bøker om kjøkkenhager refereres det til bruk av engsmelle i salater, og det var forslag om at planten burde dyrkes som grønnsak, men det synes som om disse anbefalingene falt for døve ører og planten ble i liten grad inkludert i kostholdet.

Unge blad av engsmelle og strandsmelle har en søt smak som ligner sukkererter. De kan snittes fint og brukes friske i salater, men det er viktig at de høstes tidlig på sommeren før de blir bitre. Bitterheten reduseres hvis bladene gis en lett varmebehandling. Blomstene av disse plantene har ikke mye smak, men de kan være vakre som pynt i salatbollen. Med tanke på at disse smelleartene inneholder saponiner, bør de ikke inntas i store mengder (se under Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner).

Barneleker med engsmelleblomster

Det er ikke funnet noen konkrete advarsler mot å bruke engsmelle som mat, men man skal vite at urten inneholder saponiner som angis å være giftige. Saponiner tas imidlertid lite opp i kroppen og passerer normalt tarmsystemet uten å gjøre skade. Dessuten brytes de ned ved koking. Det finnes saponiner i mange planter, f.eks. i enkelte bønner, og det anbefales at man ikke spiser store mengder med mat som inneholder saponiner.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.