Vanlig syrin er en løvfellende busk med flere stammer eller et lite tre og kan bli 6-7 m høyt. Treet har glatte, grålige greiner og furet stammebark som faller av i tynne flak. Knoppene er eggformede, grønne, og på kraftige skudd er de ofte over 0,5 cm lange. De 4-8 cm lange, lysegrønne bladene har kort stilk, er glatte, eggformede med hjerteformet basis og tilspissede, og de skifter ikke farge om høsten. Bladene sitter i motsatte par eller noen ganger i grupper på tre stykker. Blomstene kommer i opprette, pyramideformede topper som er 15-25 cm lange. Hver blomst har 4 (3-7) kronblad som er vokst sammen til et rør. Blomsterfargen til den opprinnelige arten er lyst fiolett, og blomstene har en kraftig duft som mange setter stor pris på. Frukten er en ca. 1 cm lang, tørr og brun kapsel med smalvingete frø. Vanlig syrin setter lett rotskudd og kan på den måten danne bestand, og arten forviller seg gjerne.

Det finnes en mengde kultivarer av syrin med ulike blomsterfarger, og med enkle eller fylte blomster. En variant med hvite blomster er svært vanlig. Kultivarene blir podet, vanligvis på arten. Mens de gamle, blekt blå sortene dufter sterkt, har nyere sorter med fylte blomster, sterke farger og lengre blomstringstid ofte liten eller ingen duft.

Vanlig syrin er opprinnelig viltvoksende i Sørøst-Europa (Ungarn, Romania, Serbia og Lilleasia), men helt siden tidlig middelalder har den vært dyrket som prydbusk og er nå forvillet eller naturalisert mange steder i Europa. I Norge er syrin mye brukt i hager og arten har forvillet mange seder på Øst- og Sørlandet, med spredte funn nordover til Troms. Den danner gjerne tett busksjikt og kan fortrenge andre arter, og her i landet regnes syrin derfor som en fremmedart med høy spredningsrisiko.

Blomstene kan brukes i matlaging, mens både barken, bladene, blomstene og fruktene har vært brukt som medisin, men i svært lite omfang. Vanlig syrin kan knapt regnes med blant medisinplantene.

Aktive virkestoffer i syrin er syringin og syringopicrin. Et duftstoff som brukes i parfymer blir utvunnet fra blomstene.

Febersenkende, styrkende, ormemiddel.

Rapportert brukt ved febertilstander som malaria og tilbakefallsfeber, samt ved munnsår og revmatisme.

Både det norske navnet syrin og det vitenskapelige slektsnavnet Syringa kommer av det greske ordet for rør eller fløyte, syrinx, og viser til blomstenes rørlignende form eller at barken danner et rør når margen i greinene fjernes. Artsnavnet vulgaris betyr rett og slett vanlig.

Folkelige tradisjoner knyttet til syrin

Syrinblomster har normalt fire kronfliker, men de kan også ha tre, fem, seks eller syv. Dette fenomenet har vært brukt i lek, noe refereres det til hos Høeg (1974). Finner man syrinblomster med fem fliker betyr det lykke, og disse blomstene kunne man spise samtidig som man ønsket seg noe. Det var også vanlig at barn sugde ut nektaren i syrinblomstene. Å finne en syrinblomst med tre kronfliker betyr imidlertid ulykke.

Roy Vickery angir i boken Vickery’s Folk Flora (2019) at mange i England er glade for å dyrke syrintrær i hagen, men de tillater ikke at blomstene blir tatt med innendørs, da det ville medføre ulykke, og det synes som om hvitblomstrede syriner er mer fryktet enn de med lilla farge. På samme måte som med andre hvitblomstrete og kraftigduftende planter, blir hvite syriner knyttet til døden. Å gi slike blomster til rekonvalesenter etter sykdom ble sagt å kunne forårsake tilbakefall av sykdommen. Når syriner assosieres med ulykke og død, kommer det trolig av at man gjerne pyntet huset med syrin etter et dødsfall, da den sterke duften fra blomstene kunne dekker over lukten av liket som lå i huset. Det eneste unntaket fra regelen om ikke å ta syrinblomster inn i huset, synes å være når huset er hjemsøkt av uønskede ånder, da blomstene sies å skremme bort ethvert spøkelse. Denne overtroen kan ha ført til at planten i New England-regionen i USA blir ansett å beskytte mot det onde. Der blir syrin plantet nært huset som beskyttelse mot mørke krefter. Duften av syriner blir ellers sagt å tiltrekke alver til hagen.

I grensestrøkene til Wales i England ble det påstått at syriner ville sørge når planter døde, så hvis et syrintre ble sagd ned, ville trær som sto i nærheten ikke blomstre det neste året. I England er det også knyttet værtegn til syrinblomstringen. Hvis blomstene holdt seg lukket lengre enn normalt, kunne man vente at det ble fint vær. Hvis de åpnet seg raskt, ville det snart komme regn, og hvis blomstene falmer og faller av raskt, ville det bli en varm sommer. Hvis syrinblomstringen er sein, indikerer det en regnfull årstid.

Syrin som medisinplante

Barken, bladene og fruktene av syrin er rapportert å være brukt som febersenkende middel, særlig ved kronisk malaria og tilbakefallsfeber, og som et styrkemiddel og ormemiddel. Den farmakologiske effekten av bladekstrakt har blitt studert på noen dyr, og den febersenkende virkningen er blitt bekreftet. Bladene eller barken har blitt tygd av barn som behandling av sår munn. I Russland lages det et antirevmatisk liniment ved å legge knuse friske blomster i olje og la det stå i 14 dager i full sol. Det er i kildematerialet til denne siden ikke funnet henvisninger til medisinsk bruk av syrin i Norge.

Bruk av syrin til praktiske gjøremål

Veden i syrinstammer er tung og hard, lys med lysebrun kjerne, og har vært mye brukt til finere treskjærerarbeid, skaft til ulike redskaper og ikke minst til rivetinder. Syrin kan også brukes til plantefarging. Man kan få en grønn farge fra blomstene, grønne og brune farger fra bladene, og en guloransje farge fra greinene.

Syrinblomster er spiselige

Blomstene av syrin kan brukes i matlagingen og egner seg spesielt godt som garnityr på kaker og desserter, eller som pynt og smak i salater. Selv om blomstene dufter godt, smaker de imidlertid noe bittert. De kan brukes til saft og marmelade, og kan kandiseres ved å dyppe dem i eggehvite og rulle dem i sukker. Blomstene kan også dyppes i pannekake- eller tempurarøre og frityrstekes. Man kan lage en leskende saft ved å blande syrinblomster med sukker og kokende vann, og la det stå og trekke i tre dager. Friske syrinblomster kan fryses inn i isbiter og gir et effektfullt innslag i sommerdrinken.

Dyrking av syrin

Vanlig syrin er svært hardfør så fremt plantene får nok sommervarme til at knoppene kan modnes. Plantene trives best i porøs, humusrik, næringsrik og veldrenert jord, som godt kan være kalkholdig, men syrin er lite kravfull og vil også klare seg i andre typer jord. For å få rikest blomstring og penest vekst, må buskene dyrkes i full sol, men de klarer seg også på skyggefulle lokaliteter. Syrin plantes ofte i hekker og hager, og her kan den bre seg utover ved hjelp av rotskudd. I gamle hager kan man finne forvokste syrinlysthus, som er fascinerende minner om gamle dagers selskapsliv. I Norge er syrin plantet nord til Troms, og arten har forvillet seg i store deler av Sør-Norge. Som prydbusk finnes det en rekke foredlete kultivarer av vanlig syrin (over 1000 ulike navnesorter er registrert), gjerne med større og mer fargerike blomsterklaser, og disse kalles gjerne med et fellesnavn for edelsyriner. Til bruk i hager finnes det dessuten flere andre hardføre syrinarter som ikke sprer seg like lett som vanlig syrin, f.eks. ungarsk syrin (Syringa josikea), nikkesyrin (Syringa reflexa) og lodnesyrin (Syringa villosa).

Blomsterduften av syrin kan hos enkelte forårsake kvalme hvis den inhaleres dypt. Utover dette er ingen advarsler mot medisinsk bruk av syrin funnet i anvendte kilder. 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.