Heksekoster er en form for misvekst som arter seg som små, tette, sprikende, utvekster på greinene hos enkelte trær. De kan ha en viss likhet med fuglereir eller sopelimer, derav navnet heksekost. De er vanligst på bjørk, men kan finnes også på mange andre treslag. Heksekoster kan ha flere årsaker, men hos bjørk skyldes de vanligvis stilksporesoppen Taphrina betulina.

Soppen lever under barken på treet og sprenger denne, og sporepulveret kommer fram som et grått belegg på undersiden av de små, misformede bladene i kosten. Soppen vokser hele året og er vanlig i hele landet hvor det finnes vanlig bjørk, men den trives ikke på hengebjørk. I en bestand av bjørketrær er det gjerne bare et eller noen få trær som er angrepet av soppen, og det kan se ut som om bjørketrær med mye heksekoster står der det går en vannåre i grunnen. Selv om det noen ganger kan være dusinvis av koster på et tre, ser det ikke ut til at bjørka i særlig grad blir satt tilbake på grunn av soppen, og heksekostsoppen anses derfor som en "mild parasitt". På bjørk kan man også finne noen små kuleformete misdannelser som skyldes en gallveps, men de er så små at de vanligvis ikke blir regnet som heksekoster.

Det er bjørk som oftest har heksekoster. De kan være store som et digert skjærereir og består av et nøste av tynne kvister. Kvistnøstet er resultat av ei forgreining uten mål og måte, der sovende knopper har brutt ut i utid og gitt opphav til disse rare kostene. På mange steder mente man imidlertid at heksekostene oppsto fordi maren har ridd det aktuelle treet på sine nattlige utflukter. 

I gamle dager, da folk hadde mer med "andre makter" å gjøre enn nå, bar heksekostene navn som huldrelime, gygresopling, sigmundssvepe eller simonsvepe, marekvist og marekost. Det er utgamle tradisjoner vi har med å gjøre her. Sigmund var et annet navn på Odin, mens mara i følge en beskrivelse fra 1880 var "det Væsen, som troes at ride Folk, naar man i Søvne plages af Trykning for Brystet og slemme Drømme", en slags kvinnelig demon som om natten lurte seg inn i husene og red både folk og fe.

Tro og overtro om heksekoster

Heksekoster er i folketroen blitt tillagt adskillig makt og de er hovedsakelig blitt brukt som vern mot ulike plageånder. Det kunne være troll, tuss, dverg, hulder og gygre. Den verste var et kvinnelig utyske som het mara eller murua, og hun kom til folk og dyr om natten og "red" dem så de sov urolig, ynket seg og svettet. Med den urolige søvnen fulgte ofte angst og kvelningsfornemmelser, og tilstanden er blitt betegnet som mareritt. Som vern mot mara (murua) kunne man bruke heksekost, som gjerne ble kalt murukvist eller murukost. Hvis det var folk som ble plaget, kunne man henge kosten over sengen eller legge den ved siden av seg i sengen. Den kunne også legges over brystet på den som var plaget, eller bli satt opp over døren.

Murua kunne også plage dyrene, både kyr, hester, sauer og hunder. For å verne buskapen mot murua, som kunne ri buskapen, ble det skåret vernekors ved båsen, og man hengte murukost over hver bås, over fjøs- eller stalldøra, eller på mønsåsen. I tillegg til å henge opp heksekoster på ulike steder, ble buskapen strøket tre ganger over ryggen med en slik murukost. Det er blitt sagt at "de drivende svette hestene ble med en gang rolige når en murukost ble satt over hodet på hver enkelt." I våningshuset ble trappa feid med en murukost, slik at heksa ikke skulle komme opp trinnene. Å lage bjørkeris av bjørker som er infisert av heksekost, kunne imidlertid føre til de verste mareritt!

I Ove Arbo Høeg sin bok Planter og tradisjon (fra 1974) er det beskrevet at når man samlet murukoster, var det viktig å være klar over vesentlige forholdsregler som måtte ivaretas. Hvis man fant en heksekost i skogen og tok den med seg hjem for å henge den opp som beskyttelse mot mara, måtte man ikke bære den på en veg der et lik hadde vært båret, for da mistet den sin magiske kraft og ble ubrukbar. Det var best å bære heksekosten over en korsvei der tre veier møtes. Slike opplysninger om heksekostens magi fikk Høeg referert fra flere steder i Norge, og tradisjonen er også kjent fra Sverige.

Noen steder blir murukosten kalt for vurukost. Vuru var navnet på kubremsen (en parasitt på storfe), og på grunn av lydlikheten med muru, ble murukostens magiske kraft overført til vurukosten. Den ble brukt mot bremselarvene ved at den ble lagt på ryggen av dyret eller hengt over dyret om natten, så ville det få kraftige svettetokter og bli fri for larvene.

Medisinsk bruk av heksekoster

Murukvister har hatt utstrakte anvendelsesområder, både magiske og mer rasjonelle. Sauer ble pisket med murukost dersom de hadde fått tussesykdommen, dvs. dersom de begynte å gå i ring. Barn kunne bli slått med dem så de ikke skulle bli forbyttet av huldra. Når barn ikke vokste som de skulle, noe som kunne skyldes rakitt (mangel på kalsium og D-vitamin), kunne de piskes med en heksekost eller bli badet i vann som man hadde kokt heksekoster i. Heksekostene ble ellers anvendt ved hekseskudd i rygg og lemmer, og det er beskrevet at samer har brukt avkok av heksekoster medisinsk for lokalt å behandle kløe og utslett.

Ingen relevante opplysninger er funnet i tilgjengelig litteratur. 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.