Alm er et løvfellende tre som kan bli opptil 30 m høyt. Trærne kan bli 500 år gamle og ha en stammeomkrets på hele seks meter. Kronen er vid, hovedgreinene er kraftige og peker oppover, men har hengende eller utbøyde spisser. Barken er brungrå og glatt, men sprekker seinere opp og får langsgående furer. Årsskuddene er hårete og knoppene har rustfarga hår. Bladene, som sitter i to rekker på greinene, er store, grove og mørkegrønne, på oversida sterkt ru av korte, stive hår. Bladskaftet, som er mindre enn 3 mm langt, blir overlappa av bladgrunnen på den ene sida. Bladplaten er utdratt i en spiss, er bredest på midten og har uregelmessig bladbasis. Bladkanten er dobbelt sagtannet og store blad kan være utydelig treflikete mot spissen. Bladene får gul høstfarge. Alm blomstrer på bar kvist i april-mai. Blomstene er små, rødaktige og sitter i små tette samlinger. De har enkelt blomsterdekke, er tokjønna med 4-6 støvknapper og 2 fruktblad, og har vindpollinering. Frukten er en snau, vingekantet nøtt der vingen er kløyvd i spissen og frøet ligger midt i frukten. Til å begynne med er vingekanten lyst grønn, men når nøttefruktene er modne i juni måned har de en tørr, lyst brun og bred vingekant. Frøet, som blir spredd med vinden, har liten spireevne og spireevnen taper seg raskt.

Alm finnes utbredt over det meste av Europa og videre gjennom Asia i et bredt belte østover til Stillehavet. Arten finnes også på de japanske øyene. Alm tilhører de varmekjære treslagene og finnes i Norge først og fremst i kyststrøkene fra områdene omkring Oslofjorden, rundt Sørlandet, Vestlandet, Trøndelag og i Nordland nord til Beiarn. Alm forekommer også i sør- og vestvendte lier og urer i dalstrøkene på Østlandet. Almen vandret inn i Norge i begynnelsen av den postglaciale varmetida, dvs. for 7000-8000 år siden, og hadde da større utbredelse her i landet enn treslaget har i dag.

Bladene inneholder bl.a. garvestoff og flavonoidet rutin. Innerbarken er rik på slim (15-20 % i handelsdrogen Cortex ulmi interior, men noe mindre i norsk alm), opptil 4 % garvestoff, bitterstoff, kaffeinsyrederivater (klorogensyre) og steroler (bl.a. beta-sitosterol og stigmasterol). Slimstoffene danner etter hydrolyse hovedsakelig stoffene D-galaktose, L-rhamnose og D-galakturonsyre.

Den pulveriserte barken inneholder mye slimstoffer og virker betennelseshemmende, beroligende, mildt astringerende, mykgjørende, sårhelende, slimløsende, slimhinnebeskyttende, avgiftende, hostedempende, stoppende (innerbarken), avførende (bladene), urindrivende og nøytraliserer for sure tilstander i kroppen.

Oppmalt almebark brukes innvortes ved fordøyelsesplager og alvorlige tilfeller av diaré. Utvortes brukes urten på sår, skader og hudplager. Almebark kan ellers brukes på samme måte som oppmalt bark av rødalm (se denne arten).

Flere almearter er blitt utnyttet til både mat og medisin rundt om i verden. I medisinsk sammenheng er den amerikanske arten rødalm (Ulmus rubra) mest kjent, men den norske almen anses å ha lignende egenskaper.

Alm har vært utnyttet helt siden oldtiden og store naturleger som Plinius og de greske legene Dioskorides og Galen roste almens sammentrekkende og sårlegende egenskaper. Dioskorides fremhever den myke innerbarkens elastiske egenskaper og dens evne til å få blodet til å koagulere. Avkok av almebark ble derfor anbefalt ved blødninger, små sår, brannsår, hudsykdommer, katarrer og slimhinnebetennelser, og man kunne skylle håret med avkoket mot flass. Alm ble også brukt ved diaré, hemoroider, nyresteinsmerter og revmatisme, og som et vanndrivende middel.

I nordiske legeskrifter fra middelalderen er det få opplysninger om alm. Bladene anbefales mot hudsykdommer og utslett, foruten på sår. Tørket og pulverisert i vin skulle de også lindre nyresteinsmerter. En urtete av bladene ble brukt som avføringsmiddel, mens man brukte urtete av innerbarken mot diaré, revmatisme, skader og hemoroider, og som munnvask ved sår i munnhulen. Barkens stoppende virkning kan enkelt forklares ved at den inneholder en kombinasjon av garvestoff og slim. Garvestoffene er astringerende og stoppende, mens slimet beskytter såre og irriterte slimhinner. Oppmalt almebark ble ellers brukt til å pudre såre barnerumper.

Med tanke på at alm har tilsvarende egenskaper som rødalm, henvises det til monografien om denne arten for beskrivelse av hvordan oppmalt almebark kan anvendes i dagens medisin.

Alm brukt som mat

Den næringsrike innerbarken fra alm var det beste råstoffet man hadde til barkebrødet som ble bakt her til lands i tidligere tider. Mel av almebast har høyere næringsinnhold og bedre bakeevne enn barkemel av andre treslag, noe som skyldes det høye innholdet av slimstoffer som gjør at deigen henger sammen ved elting og kjevling. Furubark, som også ble brukt til barkebrød, inneholder praktisk talt ikke klebestoff. En annen fordel med alm er at barken inneholder mindre garvesyre og bitterstoffer enn bark fra furu, gran og bjørk. Innholdet av stivelse og protein i almebark er imidlertid relativt høyt.

Det beste melet fikk man av almebark fra to-tre år gamle skudd og renninger. Barken ble tørket, knust og malt sammen med korn for bruk i barkebrød, flatbrød, grøt og velling. Almebarkmelet ble brukt til å drøye vanlig kornmel og til å gi dårlig kornmel bedre kvalitet. I de verste uårene ble også furubark, bjørkebark, mose og lav brukt til å drøye melet.

Når almefruktene er grønne og umodne om våren, er de gode å spise, direkte som de er, eller strødd over salater og supper. De skal helst ikke skylles eller blandes med dressing eller noe annet bløtt, for da blir de lett brune og uappetittlige. Karbohydratene i fruktene består nesten bare av glukose og fruktose, ellers inneholder de mye protein. 1 kg tørkede almefrukter gir 2100 kcal energi, mens tilsvarende vekt av ferske frukter gir ca. 275 kcal.

Alm som dyrefôr

Alm har i Norge vært anvendt til dyrefôr overalt hvor treslaget fantes, men mest ble almen brukt i fjordbygdene på Vestlandet. I Norge har almen vært "høstet" til fôr på to forskjellige måter. Om sommeren ble den "lauvet", det vil si at de unge kvistene med påsittende grønne blad ble skåret av med lauvkniv og etterpå buntet sammen til kjerv, som ble stablet opp eller hengt opp i det fri til tørk. Almen ble også høstet på ettervinteren og i sevjetiden om våren. Dette vinter- og vårfôret av alm (almeris) ble nesten bare brukt til kyrne, som spiste knoppene, barken og de tynneste kvistene. Fra Hardanger er det dessuten kjent at de unge almebladene på forsommeren ble raspet av kvistene og brukt i frisk tilstand som grisefôr.

Det ble sagt at kyrne melket mer, at melken ble bedre og at smøret ble gulere og bedre når kyrne ble fôret med almebark og almekvist, enn når de bare fikk høy. Almebark som ble oppbløtt i kokende vann brukt til fôr når de skulle gjø griser og kalver. Troen på at almebark var et næringsrikt fôr, bygde på praktisk erfaring gjennom mange år. Når det gjelder nærmere beskrivelse av hvordan almen ble utnyttet til dyrefôr og mat til mennesker, henvises til Høeg (1974) og Nedkvitne og Gjerdåker (1995).

Bruk av alm til andre formål

Almeveden har en vakker struktur og er hard, tung, seig og holdbar, slik at den kunne brukes til mange slags formål. Kjerneveden er forholdsvis holdbar i vann og ble derfor brukt i båter, skovlehjul på skip, vannrenner og vannverk. Seigheten og holdbarheten gjorde at almevirket også egnet seg svært godt til bruk i kjøretøy og seletøy. Av samme årsak ble treslaget brukt til å lage redskaper og verktøy, men her kunne ikke almen på noen måte måle seg med ask (Fraxinus excelsior), som utmerker seg som "redskapstreet" i edelløvskogen. I nyere tid blir alm brukt i finer, møbler og parkett. I tillegg til anvendelsen som mat og dyrefôr, ble den seige almebasten tvunnet til svært sterke og seige reip.

Alm som parktre og tuntre

Alm ble mye benyttet i parkmessige beplantninger i barokktidens hagekunst. Trærne tåler mye beskjæring og er derfor utmerket å bruke til hekk og lysthus. I nyere tid er almen blitt avløst av treslaget lind (Tilia cordata), som er enda lettere å klippe og forme. Alm blir store trær med et dyptgående rotsystem og trærne er svært vindsterke. Derfor er alm godt egnet til leplanting og som tuntre, parktre og i alléer.

Folketro knyttet til alm

Alm ble gjerne plantet som et beskyttelsestre som skulle verne gårdens folk mot onde makter. Det er videre kvinnens spesielle tre, noe som gjenspeiler seg i den tidlige islandske Edda, der det berettes at mannen ble skapt av en askestokk og kvinnen av en stokk av alm. De fikk navnene Ask og Embla, og var de første menneskene. I antikkens Hellas ble almen regnet som et bilde på døden og sorgen, og den var helliget drømmenes gud. I 1700-årene ble almetreet valgt som symbol på frihet og selvstendighet i De forente stater.

Et verdifullt treslag

Å ha almetrær på eiendommen sin ble i eldre tider ansett som svært verdifullt, og hver gard hadde sine faste trær som de utnyttet. Det ble ført regnskap med trærne og det ble tatt hensyn til dem ved skyldsetting av gården. Trærne kunne bli skilt ut som egen eiendom ved arveskifte eller eiendomssalg. En kunne eie trær som sto hos andre, eller flere kunne eie trær i fellesskap. Trærne ble voktet, og tredjemann som forsynte seg av dem kunne regne med søksmål. Enkelte steder i Norge har det vært praktisert å gi et almetre som bryllupsgave, noe som skulle bidra til å gi sikkerhet for matforsyningen for en nystiftet familie.

Almesyke

Almetrær er utsatt for en farlig soppsykdom som kalles almesyke. Sykdommen går på flere av almeartene, og finnes nå utbredt over hele utbredelsesområdet for almeslekta (Ulmus). Soppen som er årsak til sykdommen, kalles almesykesopp og har det vitenskapelige navnet Ophiostoma ulmi eller Ceratocystis ulmi. I 1920 ble sykdommen første gang isolert og den var da utbredt i Nederland, Belgia og Nord-Frankrike. Sykdommen spredte seg videre utover i Europa, etter hvert også til Nord-Amerika. Almesyken har ført til at det er lite alm igjen i store deler av Europa og Nord-Amerika. England er et av landene som er hardest rammet, og siden 1970-tallet har sykdommen herjet så stygt at den så å si har utryddet alm som treslag over store deler av landet. I Norge ble almesyken første gang påvist i Oslo i 1963, og siden 1970-årene har sykdommen spredt seg over store deler av landet.

Almesykesoppen sprer seg i ledningsstrengene i den siste årringen på treet. I et forsøk på å stanses spredningen av soppen, vil treet produsere giftstoff og en klebrig masse som fyller ledningsstrengene. Dette gir en karakteristisk mørkfarging av vårveden. Tilstoppingen av ledningsstrengene, sammen med utskilling av stoff fra soppen (soppmetabolitter), fører til at vanntransporten i treet stopper opp. De første tegnene på at et tre er angrepet av almesyke viser seg i juni-juli, da bladene i det partiet av krona som først ble smittet begynner å visne. Bladene blir først gule, seinere brune og etter hvert krøller de seg sammen. Utover sommeren vil større deler av krona bli angrepet av soppen. Mindre trær kan bli drept før bladene faller av. Hvis treet blir angrepet av en aggressiv rase av soppen, begynner det å visne i krona etter omkring tre uker fra treet ble smittet, og treet dør allerede samme året eller året etter. Både eldre og yngre trær kan bli angrepet av soppen.

Smittesprederen er først og fremst ulike arter av askesplintborer (Scolytus-arter), som fører med seg sporene til soppen. Smitte kan også spres ved at røttene til angrepne trær vokser sammen med røttene til friske trær og at soppen da sprer seg fra det syke treet inn i rota til det som er friskt. Når smitten er overført gjennom sammenvokste røtter, begynner bladene nederst i krona å visne først. Sykdommen kan også bli overført med redskaper som man bruker når man feller eller transporterer syke trær.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Ingen skadevirkninger eller bivirkninger er kjent i forbindelse med bruk av oppmalt almebark i anbefalte doseringer til mat og medisin. Se ellers advarslene gitt under omtalen av rødalm.

Hermansen, Pål: Alm. Artikkel i tidsskriftet "Solveigs urtehage" nr. 1/1993.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.