Startside > Urtemedisin > Artikler > MARIKÅPE

Marikåpe i alkymien

Slektsnavnet Alchemilla henspeiler på alkymi, og viser til middelalderens mange forsøk på å benytte vanndråpene på marikåpebladene til å forvandle uedle metaller til gull. Disse vanndråpene kan se ut som duggdråper, men er oftest vann som planten selv skiller ut fra tennene i bladkanten. Alkymistene mente at disse dråpene hadde en mystisk og magisk kraft som kunne forvandle uedle metaller til gull. De hadde mange navn på disse mirakuløse vanndråpene, for eksempel ”himmelsk regn”, ”coagulum mercurii” eller ”quinta essentia”. Det siste navnet, som oversatt til norsk blir ”det femte element” er kjent fra Aristoteles. Han betraktet det som det fineste av alle grunnstoffer og mente at det gjennomtrengte hele tilværelsen. Quinta essentia kunne ikke bare forvandle uedle metaller til edle, men også virke som en kilde til å gjenvinne ungdommen.

Folkemedisinsk bruk av marikåpe

Da marikåpe i hovedsak har en nordlig utbredelse, var den ikke i nevneverdig grad inntatt i de eldste verkene om urtemedisin som var forfattet av urteleger fra Mellom- og Sør-Europa. Gjennom middelalderen ble marikåpe først og fremst anvendt som sårmiddel. Fra ca. 1520 og utover kjenner vi til at urten også ble betraktet som et gynekologisk remedium, mens dens sårhelende egenskaper etter hvert kom noe i skyggen. I våre dager blir marikåpe primært betraktet som et kvinnemiddel, men er i folkemedisinen fortsatt et vel ansett middel for å få sår til å gro. I Nord-Norge bruker for eksempel samene bladene som plaster direkte på sår og hevelser. Til omslag er hele planten også blitt kokt med fett til en slags salve, eller med rømme til en grøt som skulle lege alle sår. På Island har marikåpe inntil relativt nylig blitt betraktet som en hellig plante.

Marikåpe har vannavstøtende blad

Noe av det spesielle med marikåpe er at bladene synes å være vannavstøtende. Ved å betrakte disse perlelignende kulene på bladene kan dette faktisk hjelpe oss å forstå litt av urtens medisinske virkning. Bladene av marikåpe, som er den delen av planten som primært brukes som medisin, inneholder bitterstoffer, garvestoffer og salisylsyre. Kombinasjonen av å være bitter og astringerende er noe vi finner igjen også hos andre planter som vokser på våte steder og som er vannavvisende. Disse egenskapene peker på at marikåpe kan brukes som et middel til å tørke opp fuktighet, noe som gjenspeiler seg i bruken mot blødninger, for rikelig menstruasjon, diaré, utflod og infeksjoner.

Hvis vi heller vanndråpene fra marikåpeblad ut på et papir, vil overflatespenningen gjøre at de triller rundt som kvikksølvkuler. Når sola skinner på bladene vil dråpene etter hvert forsvinne, men som regel lenge etter at andre planter har tørket opp etter regn og nattedogg. Vanndråpene i bladene ble derfor betraktet som en spesielt styrkende drikk, og skulle dessuten kunne lege såre og betente øyne. Det var viktig å helle dråpen direkte fra bladet og inn på øyet, men dette er vanskelig da spenningene i bladet gjør at dråpene nesten alltid spretter ut. Man kunne også spå været ved hjelp av marikåpe. Hvis bladet beholdt de blanke vanndråpene i mer enn en dag, kom det til å bli mer regn ganske snart.

Beitemarikåpe (Alchemilla monticola)	Kildemarikåpe (Alchemilla glomerulans)

En urt for kvinner

På flere språk, og også i noen norske dialekter, kalles marikåpe for jomfru Marias kåpe. At jomfru Maria er blitt knyttet til urten, henger kanskje sammen med den eldre betegnelsen ”jomfru-urt”, et navn planten ikke fikk etter jomfru Maria, men som kommer av at kvinner før i tiden vasket underlivet med et uttrekk av marikåpe. Derved ville kjønnsdelene trekke seg sammen og jomfrudommen gjenopprettes. Og hvis eldre kvinner vasket seg med uttrekk av marikåpe, ville det omvandle hengebryster til bryster med faste, runde og jomfruelige former. Troen på denne kuren finnes i litteraturen så sent som hos Nicholas Culpeper (1650-årene). Culpeper skriver at et avkok av marikåpe, både når det drikkes og anvendes utvortes, er svært anvendelig for de som lider av betente sår, blødninger, oppkast, utflod av alle slag og beinbrudd, og dessuten for kvinner med store bryst da urten får dem til å bli mindre og hardere.

Ut fra det som allerede er nevnt, er det ikke så rart at marikåpe er en urt som alltid har vært knyttet til kvinnelige plager. De gamle urtelegene gjenkjente kraften av Venus i denne urten, og i England fikk marikåpe tilnavnet ”en kvinnes beste venn”. Dette høyt skattede kvinneremediet har alltid vært under beskyttelse av en kvinnelig guddom. For våre forfedre var dette Frøya, gudinnen for kjærlighet og fruktbarhet. Kvinner som var urtekyndige samlet denne urten ved avtagende måne for å stanse blodstrømmen hos kvinner og for å hele sår. I kristen tid ble urten gitt beskyttelse av Jomfru Maria.

Bruk av marikåpe under svangerskap og fødsel

Kombinasjonen av urtens innholdsstoffer, særlig garvestoffene og bitterstoffene, har en balanserende og regulerende effekt på hele den kvinnelige organismen. Selv om urten på grunn av sin livmorstimulerende virkning blir frarådd brukt tidlig i svangerskapet, blir den av mange betraktet som et utmerket middel for kvinner som nærmer seg fødselen. En urtete laget av marikåpe styrker livmoren og kan hjelpe kvinner til å få en god fødsel. I tillegg vil urten virke fremmende på melkedannelsen. En kvinnelig urtelege anbefaler at gravide omkring seks uker før fødselen begynner med en kur med urtete der de drikker en kopp marikåpete tre ganger daglig. Etter fødselen kan hun drikke en eller to kopper daglig i omkring tre uker, noe som vil virke oppstrammende på livmoren og regulere den månedlige syklusen. En annen urt som har lignende virkning er blad av bringebær (Rubus idaeus).

Bruk av marikåpe ved menstruasjonsplager

Marikåpe kan redusere smerter knyttet til menstruasjonen, og som et menstruasjonsfremmende middel vil urten også kunne stimulere menstruasjonen. Dette er litt paradoksalt når vi vet at marikåpe virker livmorsammentrekkende og brukes både ved for rikelig menstruasjon og ved blødning fra livmoren utenfor menstruasjonsperioden. I en av de få vitenskapelige studiene som så langt er gjort omkring marikåpe ble det vist at urten reduserte både blødningene og varigheten av menstruasjonen hos tenåringsjenter som var plaget av uregelmessig og kraftig menstruasjonsblødning. Når marikåpeekstrakt ble inntatt gjennom munnen, var det en påvisbar effekt etter tre til fem dager, og urten hadde en forebyggende virkning når den ble inntatt 10-15 dager før menstruasjonen.

Brukt utvortes i form av et skyllemiddel kan urten virke lindrende ved ulike underlivsplager hos kvinner, som for eksempel skjedebetennelser og utflod. Den sveitsiske pastor Künzle sier: ”Med tidlig og langvarig bruk av denne medisinplanten, kunne to tredeler av alle operasjoner utført på kvinner vært unngått. For den helbreder alle betennelser i underlivet, feber, svie, pussdannelser, sår og brokk. ……. Moset marikåpe brukt utvortes heler sår, stikk og rifter. Barn som, tross sunt kosthold, har svak muskulatur blir sterkere med denne teen”.

Marikåpens virkning på psyken

Også psykisk er marikåpe en fin urt å bruke. Når en kvinne har vanskelig med å finne seg til rette i morsrollen, er marikåpe den hjelpsomme og velgjørende urten. Men urten fungerer også i den motsatte retningen: Når barnet flytter hjemmefra har noen kvinner vanskelig for å finne sin egen identitet etter å ha gått helt og fullt opp i forelderrollen, noe marikåpe kan hjelpe på.

En sårhelende urt

Med bakgrunn i det høye innholdet av garvestoffer, er marikåpe en god sårheler, både for menn og kvinner. Paracelsus priser urtens evne til å hele enhver skade og ha en gunstig effekt på sår når den drikkes som te og påføres utvortes i form av frisk presset saft og knust urt. På hudskader kan man dynke en kompress med frisk marikåpesaft (for eksempel laget i en saftsentrifuge) og legge på såret. På sår som har vanskelig for å gro kan man bade området i en sterk te laget av urten.

Urten fungerer også bra når den brukes som ingrediens i hudkremer for utslett, eksem, kviser, kutt, skrubbsår og insektbitt. Som munn- og gurglevann kan den brukes ved blødende tannkjøtt, munnsår og sår hals. Når man har trukket en tann, er te av marikåpe det beste middelet til å trekke sammen slimhinnene og få såret til å gro. Kremer med marikåpe kan også myke opp tørr og grov hud. Urtens astringerende virkning er også nyttig til å behandle tarmlidelser som blodig avføring og diaré. Under og etter en hard magesyke er det svært gunstig å drikke marikåpe-te.

Anvendelse og dosering av marikåpe

Dosering av marikåpe: For å lage et uttrekk brukes 2-3 dl kokende vann til to teskjeer tørket urt. Dette får stå og trekke i 10-15 minutter. Drikk en kopp av dette tre ganger daglig. For å lage en sterkere medisin til bruk ved diaré eller munnvask, kokes urten i noen minutter for å få ut mer av garvestoffene. Som tinktur brukes 1-2 ml tre ganger daglig. Til grøtomslag anbefaler Maria Treben at man tar en passende mengde frisk urt som skylles og moses med kjevle på en brødfjøl før den brukes som omslag. Til bruk i bad anbefaler hun å la 200 g tørket eller noen håndfuller med frisk urt ligge i en bøtte kaldt vann natten over. Vannet varmes opp dagen etter og tilsettes badevannet.

Brukt i plantefarging vil marikåpe gi uklare gule farger, med tilsetning av jernsulfat får man grå farger. Bladene av marikåpe kan også spises, for eksempel i salater, men innholdet av garvestoffer gjør at de smaker noe beskt.

Fjellmarikåpe Alchemilla alpina kan brukes mot de samme plagene som vanlig marikåpe. Enkelte mener at fjellmarikåpen har en noe kraftigere virkning, men dette er ikke bevist.