Paracelsus, den sveitsiskfødte alkymisten og legen som virket på 1600-tallet, brukte ofte svaleurt. Samuel Hahnemann, grunnleggeren av homeopatien hadde også urten i sitt medisinskap. Den store naturlegen C. W. Hufeland og hans student Johann Rademacher stolte på svaleurt når de skulle behandle sykdommer i leveren, galleblæren og milten. Dr. Karl Daniel og apoteker Dieter Schmalts skrev i 1939 til og med en bok om urten.

Hvis du knekker stilken eller et blad på svaleurtplanten vil en gul saft piple fram fra det skadete stedet, og bli mørk oransje når den blir eksponert for luft. Denne melkesaften er så kraftig etsende at den kan løse opp vorter og liktorner, en effekt som også kan tilskrives dens hemmende virkning på celledelingen og at den dreper bakterier og virus. Plantesaften kan etterlate seg oransje flekker på hud og klær, og ble tidligere brukt til å farge ull og andre stoffer.

Svaleurt og signaturlæren

De gamle urtelegene så likheten mellom den friske saften av svaleurt og gallen i den menneskelige galleblæren. De var like på farge, var begge etsende, og hadde en skarp og bitter smak. Likeledes indikerte de gullgule blomstene at dette var en plante som virket på lever, galleblære og milt. Paracelsus foreskrev svaleurt for sykdommer i leveren og galleblæren. Han viste til plantens tegn, eller ”signatur”, som gjenspeilte de ytre karaktertrekkene (form, farge og smak) så vel som dens indre egenskaper (karakter og utstråling). Bare de personene som kunne gjenkjenne begge disse lagene av egenskaper på en riktig måte, kunne anvende seg av ”Signaturlæren” på fornuftig vis. ”Signaturlæren” var en teori som ble utviklet av Paracelsus, og som innlemmet hans sterke tro på at Gud hadde plassert alle plantene på jorda til nytte for menneskeheten. Etter hvert som tiden gikk, var det færre og færre personer som kunne lese en plantes indre karakterer, og dermed ble læren både misforstått og meningsløs. Dette har gjort at ”Signaturlæren” i våre dager stort sett blir sett på som gammel overtro. Du kan lese mer om Paracelsus og ”Signaturlæren” her.

En plante for alkymistene

Svaleurten har bestandig omgitt seg med mye hemmelighetskremmeri. Noen av de gamle navnene, historiene og legendene vi kan høre om i våre dager, har tatt opp tråden som ble brutt for lenge siden og spinner videre på den. Det var mange som søkte denne mirakelplanten og noen få heldige fant den. Det ble til og med fortalt at en gullhåret fe med navnet Celandine kunne lede plantesamleren til stedene der svaleurten vokste.

Vi vet at alkymistene brukte planter som strålte ut energien av bestemte planeter i en spesielt ren form. I svaleurten så de solens energi, og siden gull var dedikert til dette himmellegemet, trodde man at man kunne lage gull av den. Alkymistene kalte planten for ”himmelens gave” fordi de var overbevist om at den gule melkesaften inneholdt de fire elementer, og var en grunningrediens i fremstillingen av ”de vises stein”. Med den kunne man ikke bare lage gull av uekte metaller, ”de vises stein” kunne helbrede alle sykdommer og gjøre mennesker yngre. Det var mange svindlere som i middelalderen påsto at de var i besittelse av ”de vises stein”, og som med den bedro både fyrster og rikmenn. Historien om svalen som åpner øynene på sine blinde unger med saften av svaleurt, blir funnet igjen i religiøst bildespråk som et healingsymbol for ”åndelig blindhet”. Helt siden antikken har svaleurten og svalene hatt historisk betydning. Svalen ble kalt ”lysets fugl” og senere betraktet som et symbol på Kristus og oppstandelsen. Svalene elsker menneskets selskap og bygger reirene sine i fjøs og på låver. Svaleurten foretrekker også vår nærhet, og følger trofast menneskenes bosettinger. Planten holder ofte stand ved boplasser lenge etter at de er fraflyttet. I Europa synes det som svaleurten fortrekker slott og gamle festninger, og rundt murene på slike bygninger vil du svært ofte finne svaleurtplanter.

Svaleurt spres av maur

Svaleurten har små, svarte frø med et oljeaktig vedheng som er en delikatesse for maur. De bærer frøene av sted, spiser vedhenget og lar frøet ligge. Dette er årsaken til at svaleurt kan vokse på temmelig unaturlige steder, f. eks. i hull og greinkløfter på trær eller i sprekker på steinmurer høyt oppe i tårnruiner.

Den medisinske virkningen av svaleurt

Innholdsstoffene i svaleurt består av en rekke alkaloider, bitterstoffer og flavonoider. Plantens effekt er for det meste knyttet til de ti ulike alkaloidene som har blitt identifisert i plantesaften. Virkningen av disse alkaloidene ligner de vi finner hos opiumsvalmuen, men er langt svakere. Svaleurtens alkaloider virker mildt beroligende og krampeløsende på sentralnervesystemet. Samtidig fremmer svaleurten tømmingen av galleblæren ved å øke sekresjonen av galle, den virker bakteriedrepende, løser opp urinsyrekrystaller, demper celledelingshastigheten og irriterer huden.

Svaleurt er en giftig plante

Svaleurt er giftig hvis den inntas i store mengder. Preparater som lages, særlig av roten, må doseres svært nøye da roten har høyere innhold av alkaloider enn resten av planten. Den friske plantesaften kan forårsake betennelser og allergiske reaksjoner hos personer med ømfintlig hud. For å unngå utslett, bør man bruke gummihansker når man samler urten.

Anvendelse av svaleurt i urtemedisinen

Moderne naturmedisin benytter svaleurt mest som et middel for lever og galleblære, en praksis som har lange tradisjoner. Det er kjent at allerede Dioskorides i det første århundre etter Kristus foreslo å drikke plantesaften blandet med anis og vin mot gulsott. De fleste av nåtidens konvensjonelle leger har for lengst glemt svaleurten, men legen Johann Gottfried Rademacher (Goethes lege) gjenopprettet i sin tid plantens gode rykte. Rademacher observerte at han med denne urten kunne helbrede gulsott på en tredjedel av den tiden det tok med de midlene som normalt ble foreskrevet. Men utfordringen var å kjenne den korrekte dosen. Paracelsus postulerte at ”bare dosen avgjør om en plante er giftig”, og det gjelder i høyeste grad svaleurt. Brukt på rett måte kan denne giftige planten være verdifull medisin. Men en overdosering vil kunne skape akkurat den sykdommen som kan helbredes med den rette dosen. Rademachers dosering for kroniske leversykdommer er to til tre dråper av en tinktur fire til fem ganger daglig.

Frisk svaleurt kan gi etsninger i magetarmkanalen med voldsomme smerter, oppkast, kvalme, blodholdig urin, kretsløpsforstyrrelser, og ved tilstrekkelig store doser - død ved hjertekollaps. Hvis du en gang har prøvd å tygge på et svaleurtblad, vil du vite at man skal være svært oppsatt på å dø for å begå selvmord på denne måten.

Svaleurt mot vorter Planten brukes utvortes til å lindre og fremskynde heling av hudlidelser som f.eks. eksem. Melkesaften fra svaleurt er etsende og brukes mot vorter, ringorm og hudkreft. Når man tidligere brukte melkesaften mot vorter, sa de at den virket best hvis planten den kom fra vokste på en kirkegård, og ble plukket ved avtagende måne! Den ble også brukt i de heksesalver man anvendte mot djevlebesettelse.

Urten har krampeløsende virkning

Svaleurt virker mildt beroligende og avslappende på musklene i luftrør, tarmer og andre organer. I så vel vestlig som kinesisk urtemedisinsk tradisjon er den blitt brukt ved behandling av bronkitt, kikhoste og astma. Plantens krampeløsende virkning gjelder spesielt galleblæren, hvor den hjelper til å øke gallestrømmen. Det forklarer til en viss grad både dens anvendelse til behandling av gulsott, gallestein og smerter i galleblæren, og det ry den gjennom lange tider har hatt som avgiftende plante.

En urt mot øyelidelser

Svaleurt er blitt brukt gjennom årtusener til å behandle synet og gjøre øyet klart, spesielt ved grå stær. Også Dioskorides anbefaler saften av planten som middel mot øyenlidelser. Svalehistorien og bruken mot øyenlidelser går igjen i arabisk og angelsaksisk medisin og nevnes også i norrøne legeskrifter. I våre dager frarådes det å bruke denne etsende planten i forbindelse med øynene.

Magisk bruk av svaleurt

Noen magiske råd til slutt (som du kan tro på, eller la være). Svaleurt er rettferdighetens urt, så hvis du urettmessig blir tatt for noe du ikke har gjort, vil en rot av svaleurt rundt halsen hjelpe deg så du unngår urettferdig fengsling. Du bør bære den på deg når du skal i en rettssak, for da vil du vinne rettens og juryens gunst. Eller du kan rett og slett ha den på deg som en beskyttende urt. For slikt bruk skal planten bæres inntil huden og skiftes ut hver tredje dag.

Svaleurt er symbol på et fredfullt, velbalansert liv. Det ble sagt at aggressive personer (kolerikere eller galle-typer) ble rolige når de bar en amulett av roten til svaleurt. Slike personer ble anbefalt å bære en slik amulett for å la planten bringe sol inn i deres hjerter, og befri deres sjel for melankoli og tristhet. Man trodde at svaleurten også brakte solen direkte inn i lever og galleblære, og kunne påvirke disse organene, i tillegg til å roe nervesystemet.