Burot er en flerårig plante som normalt blir 50-150 cm høy. Jordstengelen er vedaktig og innhul. Blomsterstengelen er opprett og furet, oftest rødbrun, dunhåret og med mange sidegreiner. Bladene er tykke, fjærdelte, mørkegrønne på oversiden og hvitt filthårete under. Planten har tettsittende, eggformede blomsterkurver som er ca. 3 mm brede og 4 mm lange, og som sitter samlet i en pyramideformet topp. Kurvdekkbladene er grått filthårete, de ytterste spisse og med hinnekant, de indre er butte, og kronene er rødbrune av farge. Planten har en sterk og karakteristisk lukt, og en bitter smak.

Både de overjordiske delene og roten av burot har vært benyttet i medisinen. Det vanligste er å bruke bladene, noe som gjelder både i vestlig og kinesisk urtemedisin. Bladene og toppene samles og tørkes like før planten blomstrer, vanligvis i august. Seinere på høsten kan røttene graves opp og tørkes hele. Den hvite filten på undersiden av bladene benyttes i kinesisk medisin til moxa. Det homeopatiske middelet Artemisia lages ved at den friske roten av burot, som graves opp på forvinteren, hakkes og trekkes i alkohol før middelet filtreres og potenseres.

Burot tilhører planteslekta Artemisia, som har sitt navn etter oldtidsgudinnen Artemis som bl.a. beskyttet fødende kvinner og sto for kyskhet. Artsnavnet vulgaris betyr vanlig. Opprinnelsen til det norske navnet burot er noe uklart. Det har neppe noe med bu (lite hus) å gjøre. Språkforskere tror det kan henge sammen med et ord som betyr beinpipe, og viser da til de visne stenglene, som er beinharde og innhule, og som står stivt opprett gjennom hele vinteren.

Folkemedisinsk bruk av burot

Burot er en av urtene som tilhørte trolldomsmedisinen. Særlig fra Frankrike, Tyskland og Russland finnes beretninger om bruk av burot som beskyttelse mot hekseri. For å være spesielt effektiv skulle urten plukkes sankthansaften innen kl. 12. Det ble sagt at bare det å bære burot på seg ville beskytte en mot forgiftning og angrep av ville dyr, og man ville ikke bli skadet av solen. Hvis de som gikk mye hadde burot bundet til føttene, ville de ikke bli trøtte. Dette er en påstand som ble framsatt allerede av Plinius (som døde i Pompei under Vesuvs utbrudd i år 79 e.Kr.), og noe man kan finne igjen i urtebøker helt opp til nyere tid. Man kunne også legge burotblad i skoene, eller sette føttene i et avkok av burot for å lindre trøtte føtter. Dette er et urgammelt råd som gjenspeiles i det tyske navnet på burot, Beifuss.

Burot hadde i eldre tid stor betydning som medisinplante og var godt kjent i den klassiske medisinen. I oldtiden ble urten særlig brukt ved kvinnesykdommer. Dioskorides anbefalte burot ved livmorsykdommer og til å drive ut etterbyrden ved fødsler. Dette er kjent også fra gamle norske legebøker, men det advares mot at virkningen kunne være svært sterk. Burot kunne legges på den fødendes underliv for å gjøre fødselsriene kraftigere, men urten måtte tas bort når barnet var født, ellers mente man at innvollene kunne følge med! Med bakgrunn i den livmorsammentrekkende virkningen, var burot en urt som kunne brukes til å drive ut et dødt foster, og enkelte forsøkte også å anvende burot som abortmiddel ved uønskede svangerskap.

Henrik Harpestreng anbefaler urten som et vanndrivende middel som kunne brukes mot blærestein og gulsott. I hans bok Liber Herbarum anbefales det å vaske hodet med et uttrekk av roten mot hodepine, og til kvinner som opplever en vanskelig fødsel skal roten kokes med eddik og avkoket drikkes. Culpeper brukte urten som en antidot (motgift) ved opiumsforgiftning. De innfødte i Nord-Amerika anvendte burot som et sårhelende middel på skader, og i Russland har urten blitt brukt som et beroligende middel ved opprørthet, epilepsi, neurasteni, uteblitt menstruasjon og fødselssmerter.

Her i landet var det nok vanligst å legge urten på brennevin. Dette burotbrennevinet kunne drikkes mot diverse mageonder, men også brukes mot gikt og urinveisplager. Ved forstuinger og vann i kneet, kunne man legge på et grøtomslag av burot, og barn med utslett kunne vaskes i burotavkok. Urten kunne også brukes til å fordrive lus fra både hår og vegger, og skulle få skjegget til å vokse bedre.

Medisinsk bruk av burot i nyere tid

Som en bitterurt kan burot brukes når fordøyelsen trenger å bli stimulert. Burot har mildere virkning enn de fleste andre Artemisia-arter og kan inntas gjennom lang tid ved lav dosering for å bedre appetitten, fordøyelsesfunksjonen og opptaket av næringsstoffer. Urten fremmer fordøyelsen ikke bare gjennom stimuleringen fra bitterstoffene, men også gjennom en tarmgassdempende virkning fra de eteriske oljene i planten. De eteriske oljene i urten har ry for å kunne fjerne tarmparasitter og innvollsorm, selv om malurt (Artemisia absinthium) virker kraftigere til dette formålet. Burot har en generell antibakteriell virkning og er vist å kunne hemme veksten av bakteriene Staphylococcus aureus, Bacillus typhi, B. dysenteriae, B. streptococci, B. subtilis, E. coli og Pseudomonas. Urten styrker også gallestrømmen, noe som gjør at burot har blitt brukt mot gulsott. Man bruker en urtete eller alkoholtinktur av burot for å behandle lever- og mageproblemer, men begge deler må fortynnes temmelig mye for å dempe den bitre smaken. Te av burot er ellers blitt brukt av de innfødte i Nord-Amerika mot forkjølelse, influensa, bronkitt og feber, og i en form for svetteterapi. De kalte burot The Great Sage og brukte urten som røkelse i smudging-ritulaer for å rense både de åndelige og fysiske omgivelsene.

I vestlig urtemedisin anvendes en urtete av burot som et urindrivende og svettedrivende middel. I tillegg har urten en mild virkning på nervesystemet, noe som er knyttet til innholdet av eterisk olje, og kan bidra til å dempe depresjoner og spenninger. Det er imidlertid viktig at den eteriske oljen ikke forsvinner under tilberedningen av urteteen. For påvirkning av nervesystemet kan burot også røykes. Man fyller lungene med burotrøyk tre til seks ganger for å lette nervøsitet og søvnproblemer. Kineserne bruker burot-te også til personer som går i søvne, noe som i Europa kan knyttes til bruk av urten som fyll i små "drømmeputer".  Å sove med en slik pute nær nesen fremmer livaktige og klare drømmer. Vær imidlertid oppmerksom på at det kan gi vonde drømmer hos de som trenger avgiftning av kroppen!

Burot har kraftig menstruasjonsfremmende virkning, og europeiske og kinesiske urteleger har brukt urten til både å fremkalle og regulere menstruasjonen. Den kan også kombineres med andre urter, som bark av korsved (Viburnum opulus) for behandling av menstruasjonskramper. Burot er dessuten brukt ved nervøse forstyrelser som hysteri, skjelving og epilepsi.

Utvortes kan man legge på et liniment med burot, eller vaske med en burot-te for å lindre kløe og bekjempe sopp- og andre hudinfeksjoner, og til en vask ved soppinfeksjon i skjeden. Brukt på en kompress kan burot-te lindre muskelsmerter. Burot har blitt brukt som vått omslag på brannskader. Man kan også vaske stedet med et avkjølt avkok av urten, eller dryppe kompresser i avkoket og legger disse på brannskaden (som gjerne var forårsaket av kokende vann). Det demper smerten og forhindrer infeksjoner.

Burot brukt i moxa

Betegnelsen moxa stammer fra Japan og betyr brennende urt. Kineserne og japanerne tilvirker det lett antennelige stoffet moxa av det grå silkedunet på undersiden av burotbladene. Burot er ideell til moxibusjon fordi urtens eteriske oljer hjelper til å fremme blodsirkulasjonen og roe ned de underliggende nervene. Moxa av burot brenner dessuten raskt ved lav temperatur. Når moxa brenner på huden stimulerer det immunsystemet og de meridianene og nervene som er knyttet til de valgte akupunkturpunktene. I kinesisk medisin er moxibusjon særlig indikert for alle tilstander som er knyttet til kulde og underskudd, og har i den forbindelse bedre virkning enn akupunkturnåler. Et alternativ til å brenne moxa direkte på huden, er å rulle burot til en moxasigar som tennes i den ene enden og føres i sirkelbevegelser med klokka over et spesielt punkt eller område til det blir varmt. Dette gjentas flere ganger og er effektivt til å fjerne kroniske kuldekramper og smerter, inklusive smerter etter skader.

Moxabrenning oppstod i Kina i det 17. århundre og ble brukt for å lindre giktsmerter. I Japan ble det brukt for å mildne lidelsene til revmatikere. Seinere er moxabrenning blitt tatt i bruk over store deler av jordkloden og anvendes ved en rekke sykdommer, bl.a. meslinger, kronisk neseblødning og sykdommer i bevegelsesapparatet. I østasiatisk medisin brukes burot i våre dager ellers primært som et blodstillende middel, men også som et antibakterielt og fordøyelsesfremmende middel som stimulerer utskillingen av fordøyelsesvæsker.

Burot som mat og krydder

Bladene av burot kan spises, enten rå eller kokt. De er aromatiske, men ikke så bitre som malurt og kan brukes i små mengder i mat for å forbedre smaken og gjøre den mer fordøyelig. Tidligere var burot et uunnværlig krydder til fet fugl, fete pølser og blodmat. På kontinentet var de blomstrende toppene av burot en tradisjonell ingrediens i fylt gås. De tørkede, uåpnete blomstene kunne brukes som erstatning for pepper og ble derfor kalt for "fattigmannspepper". Før man hadde tilgang til humle, ble burotblad brukt til å sette smak på ølet og for å gjøre det mer holdbart.

Annen bruk av burot

På samme måte som malurt, har burot vært brukt som middel mot møll i klesskap. I Norge var nok burot ellers viktigere som medisin til husdyr enn til mennesker, og urten ble brukt mot mange av plagene som buskapen ble utsatt for. I den folkelige veterinærmedisinen har planten helt opp mot nyere tid bl.a. blitt brukt som fødselsfremmende middel, og ble også gitt til kyrne etter kalvingen. Burot ble dessuten brukt som fôr til husdyrene, både i normale tider og i nødsår. Da ble de grønne delene av buroten blandet i normalfôret for å drøye det. Røttene kunne også graves opp, rengjøres og gis til husdyrene.

Både friske og tørkede planter av burot virker avskrekkende på insekter. De kan derfor brukes som sprøytemiddel, men man må gjøre det med forsiktighet da burot kan hemme veksten av plantene. En te laget av urten er et bra all-round insektmiddel, og den eteriske oljen fra planten kan drepe insektlaver. I våre dager er nok burot mest kjent for å kunne gi til dels alvorlige plager for pollenallergikere.

Anvendelse og dosering

Normal dosering av burot er 1-4 ml av en 1:5 tinktur i 25 % alkohol, inntatt tre ganger daglig. For å lage urtete, heller man en kopp kokende vann over 1-2 teskjeer tørket urt og lar det trekke i 10-15 minutter under lokk før urten siles fra. Dette kan drikkes tre ganger daglig.

Burot som homeopatisk medisin

Det homeopatiske middelet Artemisia lages av burot. Middelet kan anvendes ved nervelidelser utløst av dårlige nyheter, sorg eller slag mot hodet. Disse lidelsene kan dreie seg om søvngjengeri, sanktveitsdans (ufrivillige, raske, rykkende kroppsbevegelser) og kramper. Barn som kan ha små epileptiske anfall uten kramper (petit mal), kan gjerne ha nytte av Artemisia.

Burot er svakt giftig og må ikke brukes av gravide, særlig ikke de første tre månedene i svangerskapet, da urten kan forårsake abort. I kinesisk urtemedisin er burot kontraindikert ved underskudd på Blod og Yin, ved Hete i Blod, og under graviditet. Mange reagerer allergisk på pollen av burot, og planten er derfor ofte betraktet som en problemplante.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.