Agurkurt er en stivhåret, ettårig urt som kan bli omkring 70 cm høy. Stenglene er opprette og har spredte ovale eller lansettformede blad som er ru og rynkede. De nedre bladene har bladskaft, mens de øvre er sittende. De store, stjerneformede blomstene sitter i glisne knipper. De har fem kronblad som først er fiolette, men som snart blir klarblå med noe blekere basis. Støvbærerne peker innover og danner en mørkfiolett kjegle midt i blomsten. Blomstringstiden er fra juli til august, og blomstene produserer mye nektar og er attraktive for bier. Det produseres normalt fire frø fra hver blomst. Disse inneholder ca. 30 % olje som utnyttes kommersielt. Uheldigvis modnes frøene over en lang periode og faller ned fra planten når de er modne, noe som gjør det vanskelig å høste store mengder med frø. Agurkurt kan knapt forveksles med noen annen plante. 

Agurkurt er hjemmehørende i Middelhavsområdet, men har spredt seg derfra til andre deler av Europa og Amerika. Urten har i lange tider vært dyrket som hageplante på grunn av sin prydverdi, de medisinske virkningene og som kilde for nektar til bier. Mange steder har planten forvillet seg.

Drogene både lukter og smaker som agurk. Bladene og blomstene brukes friske. Tørket urt må ikke lagres mer enn ett år da den raskt taper sin medisinske virkning.

Agurkurt inneholder slimstoffer, garvestoffer, saponiner, harpiks, eterisk olje, et blått anthocyaninfargestoff, kiselsyre, kalium, kalsium, vitamin C og andre stoffer. Dessuten inneholder agurkurt små mengder pyrrolizidinalkaloider, som i isolert form er giftige.

Oljen fra frøene til agurkurt er en rik kilde for gammalinlensyre (GLA). Mengde GLA i oljen, målt i prosent av det totale fettsyreinnholdet, varierer fra 18 til 25 %. Boragoolje inneholder også alfalinolensyre (ALA). Fettsyresammensetningen i oljen er i følge en kilde (Andersen 2004) angitt å være følgende: 39 % linolsyre, 21 % gammalinolensyre, 18 % oljesyre, 10 % palmitinsyre, 4 % gadoljesyre, 4 % stearinsyre, 3 % erukasyre, 0,3 % palmitolsyre og 0,2 % afalinoensyre.

Agurkurt er en saltholdig, avkjølende, urindrivende urt som stimulerer blodsirkulasjonen, beroliger skadet eller irritert vev, virker betennelseshemmende, svettedrivende, febernedsettende, stoffskiftestimulerende, mildt beroligende, nervestyrkende og har en antidepressiv virkning. Videre virker urten slimløsende, utrensende, avgiftende, sammentrekkende (astringerende), allment styrkende og stimulerende på melkeproduksjonen hos ammende. Agurkurt styrker og stimulerer binyrene og er kjent for å gi mot og glede. Frøene inneholder en fet olje som er rik på gammalinolensyre. Oljen kan bl.a. bidra til å regulere hormonsystemet, senke blodtrykk og kolesterolverdier, styrke immunforsvaret, motvirke allergier, premenstruelle plager og prostataforstyrrelser.

Agurkurt kan brukes innvortes ved urinveisinfeksjoner, blærekatarr, kronisk nyrebetennelse, forkjølelse, hoste, katarrer, bronkitt, lungebetennelse, tuberkulose, febertilstander, magekatarr, irritabel tykktarm og depresjon. Utvortes som øyenvask, gurglemiddel og munnvask ved munn- og hals-infeksjoner, munnsår og blødende tannkjøtt, og til omslag på kløende hud, betent hud, sår, eksem, utslett, leddbetennelser og urinsyregikt.

Olje fra frøene kan brukes som et alternativ til nattlysolje ved tørr og eldet hud, hudproblemer, kramper i blodårene, åreforkalkning, revmatiske smerter, premenstruelt syndrom, menstruasjonsproblemer, prostataforstyrrelser, eksem, allergi og leddbetennelser.

Slektsnavnet Borago skal være avledet av det latinske ordet buria, som betyr ullklump. Slik kan nok agurkurten også oppleves, da både stenglene og bladene er temmelig hårete. Planten regnes gjerne med blant krydderurtene, selv om smaken minner mer om agurk enn om krydder.

Agurkurt er fra eldre tider kjent som et godt middel for hjertet. Henrik Harpestreng (død ca. 1244) omtaler urten som et hjertestyrkende middel og et middel mot hjertesorg. Han påsto at agurkurt blandet i vin kunne drive vekk tungsinn, og man ble glad. Også andre urtebokforfattere påpeker plantens evne til å glede hjertet, fjerne triste tanker og melankoli, og være til hjelp ved sorg og savn. Den engelske urtelegen John Gerard (1545 - 1611/12) omtaler agurkurt som et godt middel mot hypokondri og et oppmuntrende middel for studenter. Det sies også at inntak av agurkurt gir en person mer mot. Undersøkelser som er foretatt viser at agurkurt stimulerer binyrene og får dem til å skille ut mer adrenalin, et hormon som påvirker motet.

Agurkurt som medisinplante

Når agurkurt brukes som medisinplante, virker den stoffskiftestimulerende, svettedrivende og urindrivende, og kan derfor brukes til avgiftning av kroppen. Giftstoffene kan skilles ut både via huden og urinveiene. Urtete laget av agurkurt er bl.a. blitt brukt for å rense huden for kviser og utslett, ved leddbetennelser og revmatisme, ved infeksjoner og for å dempe feber. Teen virker også slimløsende og åpner tette luftveier, derfor kan den være et aktuelt middel ved forkjølelse, influensa, sår hals og luftveisinfeksjoner. Slimstoffene i agurkurt kan lindre sårhet og irritasjon i hals og bronkier. En tilsvarende virkning kan den ha på urinveiene og fordøyelsen, og er derfor blitt anvendt ved magekatarr og irritabel tykktarm. Både blad og blomster er rike på kalium og kalsium, og virker derfor blodrensende og styrkende. Når det gjelder urinveiene, virker planten dessuten betennelseshemmende og kan derfor være til hjelp ved blærekatarr.

Agurkurt virker også som et gjenoppbyggende middel for binyrebarken, noe som betyr at den vil kunne gjenopprette funksjonen til og styrke kjertelen etter medisinsk behandling med kortison og steroider. På grunn av alt stresset vi opplever i vår hverdag (både utvendig og innvendig stress) er det et økende behov for midler som kan hjelpe denne kjertelen. Agurkurt anses å være en urt som kan virke som et styrkemiddel for binyrebarken over tid. Agurkurtens påvirkning på hormonene kan også forklare den tradisjonelle oppfatningen av at blad og frø øker mengden av melk hos ammende mødre.

For å lage urtete av agurkurt heller man en tekopp kokende vann over 1 spiseskje eller 2 teskjeer tørket urt, og lar det trekke i 5-10 min. Av denne teen kan man drikke inntil 3 kopper om dagen. Av tinktur tar man 1-4 ml 3 ganger daglig.

Utvortes bruk av agurkurt

En sterk te av agurkurt kan brukes som gurglevann når man har sår hals eller halskatarr. Den kan også anvendes som munnvann mot munnsår og blødende tannkjøtt. Selv om friske blad kan virke irriterende på huden og gi utslett, kan et omslag av blad og blomster brukes mot hudlidelser som kløende og betent hud, sår og eksem. Omslag av urten på verkende ledd kan lindre leddbetennelse og urinsyregikt.

Olje fra frøene til agurkurt

Fra frøene til agurkurt kan det presses ut en olje som inneholder 18-25 % gammalinolensyre (GLA), en flerumettet fettsyre. Selv om GLA også finnes i andre planteoljer, som nattlysolje (ca. 10 %), solbærfrøolje (6 %) og hampefrøolje (2,5 %), er det ingen vegetabilsk olje som inneholder så mye GLA som oljen fra agurkurt. Denne oljen kan derfor være et godt alternativ til nattlysolje, som utvinnes fra frøene til kjempenattlys (Oenothera biennis). GLA er en omega 6-fettsyre som kroppen vår ved hjelp av enzymer vanligvis kan danne fra linolsyre, og videre i to trinn omdanne til prostaglandiner, som er hormonlignende stoffer med stor betydning for bl.a. å hindre kramper i blodårene, åreforkalkning og dannelse av blodpropper. Prostaglandinene virker også senkende på blodtrykket og kolesterolverdiene, styrker immunforsvaret og kan motvirke allergier, premenstruelle plager og prostataforstyrrelser.

Ulike funksjonsforstyrrelser kan gjøre at kroppen har vanskelig for å omdanne linolsyre, og som en følge av det kan den få mangel på prostaglandiner. En slik mangel innvirker negativt på huden med symptomer som tørr hud, akner, allergiske hudreaksjoner, hudinfeksjoner, samt ulike typer av eksem og hudsykdommer, bl.a. nevrodermitt (en hudsykdom med kronisk kløende eksem). Mange pasienter som har hudsykdommen nevrodermitt har en enzymdefekt som gjør at de ikke kan danne GLA, og man antar at denne defekten kan være årsak til sykdommen. Siden agurkurtolje inneholder så mye GLA, kan inntak av oljen bidra til å oppveie for enzymdefekten.

Det har videre vist seg at å ta tilskudd av GLA innvortes i en dose på 1-2 ml daglig, kan være gunstig ved menstruasjonsproblemer, allergi og leddbetennelser, og dessuten kunne ha en god effekt på hyperaktive barn. Ved mangel på GLA kan man også ha problemer med å tåle sollys og å få småsår til å heles.

Mangel på GLA gjør huden tørr og ru, den mister sin smidighet og eldes raskere. Kosmetisk kan tilskudd av GLA derfor bidra til å gjøre huden frisk og spenstig. Agurkurt (og valurt) inneholder dessuten allantoin. Dette stoffet stimulerer dannelsen av nye celler og nytt vev, og er en annen viktig virkning når agurkurt anvendes i hudpleiemidler.

Agurkurtoljen er en svært tørr olje som trenger hurtig inn i huden. Den brukes i ulike oljeblandinger eller kremer for generelt å opprettholde en god hudfunksjon. Oljen kan brukes til alle hudtyper, og anvendes ofte i såkalte antialdringsprodukter.

Hvis man anskaffer agurkurtoljen for å bruke til egen produksjon av hudpleiemidler, må man huske på at oljen lett kan oksidere. Derfor bør den oppbevares i kjøleskap, og når den blandes i produkter bør man alltid tilsette E-vitamin og eventuelt andre antioksidanter.

Agurkurt i matlagingen

I mange urtebøker er det angitt at unge blad av agurkurt kan brukes i salater. Bladene har en lett bitter, forfriskende og kjølende smak som kan minne noe om agurk (derav navnet agurkurt). Større blad blir angitt å kunne kokes på samme måte som spinat, og serveres opphakket i stuinger. I mat brukes bladene friske, da tørkede blad raskt taper aroma og farge. Blomstene kan også spises, enten rå i salater eller de kan kandiseres og brukes som pynt på desserter og kaker. Blomstene kan også brukes som dekorativ og spiselig pynt i sommerdrikker, eller fryses inn i isterninger. Med bakgrunn i urtens innhold av giftige pyrrolizidinalkaloider, bør inntak av større mengder agurkurt unngås (se under advarsler).

Dyrking av agurkurt

Agurkurt er enkel å dyrke. Frøene sås om våren, enten innendørs eller direkte på vokseplassen. De spirer raskt og har to store frøblad. Plantes på en solrik vokseplass med 30-50 cm mellomrom mellom plantene. Agurkurt trives best på kalkholdig og næringsrik jord. Selv om urten er ettårig, selvsår den seg lett og kommer gjerne opp igjen på samme voksested i flere år. Agurkurt er en god plante for bier.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Innholdet av pyrrolizidinalkaloider i planter i rubladfamilien sår tvil om sikkerheten ved bruk av agurkurt som en kulinarisk og medisinsk urt, særlig hvis man inntar større mengder av bladene. På samme måte som valurt (Symphytum officinale), inneholder agurkurt små mengder pyrrolizidinalkaloider. I høye konsentrasjoner er disse alkaloidene vist å kunne forårsake leverskader og leverkreft. Oljen fra frøene til agurkurt inneholder ikke noe (eller svært lite) av disse forbindelsene. Bortsett fra frøoljen, er ulike droger av agurkurt derfor omfattet av omsetningsrestriksjoner i mange land. Agurkurt må brukes med forsiktighet, både som mat og medisin, og ikke inntas over lengre tid. Særlig frarådes urtete som inneholder agurkurt, men man bør også unngå å spise større mengder av bladene. Da det ikke foreligger gode nok data omkring eventuell giftighet av agurkurt, bør urten ikke brukes av gravide og ammende.

På samme måte som med nattlysolje, anbefales det at agurkurtolje brukes med forsiktighet av pasienter som lider av epilepsi, særlig de som lider av schizofreni og/eller de som tar phenothiaziner.

Enkelte planter i rubladfamilien, som agurkurt og oksetunge (Anchusa officinalis), kan ved berøring virke hudirriterende og forårsake kontakteksem og betennelser. Forsiktighet må derfor utvises ved innsamling, tørking og annen håndtering av drogene.

Her er begrunnelsen for at Statens legemiddelverk fra 19/6 2006 har klassifisert agurkurt som legemiddel:

«Medlemmer av rubladfamilien Boraginaceae inneholder en gruppe av kjemiske substanser med betegnelsen pyrrolizidinalkaloider (PA). På grunnlag av kjemisk struktur inndeles pyrrolizidinalkaloider i to kategorier: en gruppe med umettede kjerner (toksisk) og den andre med mettede kjerner (anses som ikke-toksisk). Den toksiske gruppen har giftvirkende egenskaper som kan skade genmateriale (gentoksisk), forårsake kreft (karsinogen) eller skade leveren (hepatotoksisk).

Urten Borago officinalis (agurkurt) inneholder både umettede og mettede PA i små mengder. Blomstene inneholder den ikke-toksiske PA, nemlig thesinine.

Gjentatt inntak av PA kan, selv i små mengder, føre til alvorlige sykdommer som for eksempel venookklusiv leversykdom. Det foreligger ikke tilstrekkelig dokumentasjon for at produkter med et slikt innhold kan være uskadelig når de anvendes i lengre perioder.

På grunn av manglende dokumentasjon, betraktes bruk av urten som risikabel for både gravide og ammende.

Flere land, for eksempel Australia, New Zealand og Tyskland, har allerede innført restriksjoner for bruk av urten. Urten står oppført på listen «Herbal drug with serious risks» av den europeiske legemiddelmyndigheten EMEA, CHMP (Committee for Proprietary Medicinal Products).

Disse fakta og hensynet til generell folkehelse er grunnlaget for at Statens legemiddelverk mener at denne urten kun bør anvendes i samråd med helsepersonell.»

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.