Valurt er opprinnelig hjemmehørende i Europa og Vest-Asia, men arten er mye dyrket og valurt kan derfor finnes i mange tempererte strøk av verden. Urten ble i det 17. århundre innført til Amerika, hvor den nå vokser vilt. I Norge ble arten trolig innført som medisinplante i middelalderen, og seinere som fôrplante. Den finnes spredt på Østlandet og langs kysten til Trøndelag, med enkelte forekomster også lenger nordover i landet.

Det lages et homeopatisk middel av valurt som kalles Symphytum. Den friske rota graves opp før blomstring eller om høsten, vaskes og trekkes i alkohol, før uttrekket filtreres og potenseres.

Selv om valurt tidligere ble anvendt som mat, gjør innholdet av pyrrolizidinalkaloider at urten nå frarådes brukt både som mat og medisin.

Allantoin stimulerer dannelsen av bindevev, noe som fremmer sårheling i fordøyelseskanalen. Slimstoffene virker mykgjørende, garvestoffene er sammentrekkende og antibakterielle, mens fenolsyrene er antibakterielle og betennelseshemmende.

Et grøtomslag eller en salve med valurt kan brukes ved seneskjedebetennelse, leddsmerter, urinsyregikt og andre giktsmerter, leddbetennelser, benbrudd, blåmerker, åreknuter, årebetennelser, liktorner, hemoroider, såre brystvorter, leggsår, forstuinger, vrikkinger, brekte tær, rynker, muskelsmerter og brannsår. Avkok av rota, eller uttrekk av bladene, er brukt som øyenvann for såre, betente øyne, og som hudvann ved hudproblemer som psoriasis, eksem og kviser.

Valurtslekta (Symphytum) består av 25-35 arter av flerårige planter som har sin utbredelse gjennom Europa og fra Middelhavet til Kaukasus. Vanlig valurt (Symphytum officinale) og mellomvalurt (Symphytum x upplandicum) dyrkes som flerårige fôrplanter og som kilde for næringsrikt jorddekke, kompost og gjødsel i økologisk jordbruk.

Litt om plantens navn

Navnet Symphytum kommer av det greske symfein, som betyr "å vokse sammen". Forstavelsen val i det norske navnet er enten avledet av det tyske wallen, som bl.a. kan bety å vokse til (om sår), eller det kan komme fra "valen", som er et annet ord for slagmark. Det engelske navnet Comfrey, som også har vært en del brukt på norsk, kommer av det latinske ordet confervere, som betyr å forene eller binde sammen.

Historisk bruk av valurt som medisin

Helt siden oldtiden har valurt vært ansett som et av de beste midlene for å få store sår og beinbrudd til å gro. Urten var velkjent blant oldtidens leger, og både Plinius og Dioskorides beskriver at hvis et kjøttstykke skjæres i to og kokes sammen med valurt, vil bitene gro sammen igjen(!). Fra 1400-tallet av omtales valurt i nordiske legebøker som et velegnet middel til å lege beinbrudd og sår, i tillegg til å være et middel mot både indre og ytre kvestelser og blødninger. Carl von Linné nevner at rota er virksom mot blodspytting, beinskader, sårskader og som et astringerende middel. Han ordinerte den ved blod i urinen, blodige opphostinger og blodige diaréer. Hildegard av Bingen brukte valurt på utvortes skader, men også innvortes mot mellomgulvsbrokk ved å ordinere en vin hvor man hadde lagt biter av valurtrot.

Brukt innvortes ble valurt ellers betraktet som et ideelt middel mot sår hals og halskatarr. Urten virker slimløsende ved tørr hoste og bronkitt. I magen kan valurt dempe irritasjon og helbrede magekatarr og sår i magen eller tolvfingertarmen. Engelske undersøkelser har vist at valurt kan virke hemmende på prostaglandin som fremkaller betennelsesreaksjoner i mageslimhinnen. I urinveissystemet vil den løse opp kramper, lindre blærekatarr og fjerne irritasjoner. Et avkok av rota eller et uttrekk av bladene ble regnet som et godt øyenbadevann for betente øyne, som gurglevann mot sår hals og som munnvann ved blødende tannkjøtt.

Bruk av valurt i nyere tid

For en del år siden var det svært populært både å dyrke og spise valurt. Det skyldtes et rykte om at planten kunne helbrede en rekke sykdommer, alt fra gikt til kreft. Fra midten av 1970-tallet og utover har noen undersøkelser imidlertid vist at innvortes bruk av valurt kan være forbundet med fare for leverskader og kreft, og i 1978 sendte Statens Legemiddelverk ut en advarsel mot medisinsk bruk av planten. Bakgrunnen for denne advarselen var at japanske forskere i 1968 rapporterte at valurt inneholder giftige pyrrolizidinalkaloider og disse alkaloidenes like giftige nitrogenoksider. Etterfølgende australske undersøkelser viste at disse alkaloidene fantes hos mange arter i rubladfamilien. Pyrrolizidinalkaloider regnes som svært skadelige for leveren (et forsøk viste at rotter som inntok opptil 33 % valurtblad i maten utviklet leverkreft), og menes å kunne være årsak til sykdommen Budd-Chiaris syndrom (en leversykdom som skyldes levervenetrombose). Det antas at faren er størst ved lengre tids inntak eller ved inntak av større mengder av valurt. Det er rapportert noen tilfeller av leverskader hos mennesker som er blitt knyttet til inntak av store mengder valurt, men med tanke på at valurt har vært brukt av millioner av mennesker gjennom tidene, synes det ikke å være stor fare forbundet med å bruke valurt innvortes i moderate mengder. Selv om rene pyrrolizidinalkaloider kan være skadelige for leveren, kreftfremkallende og være årsak til fosterskader, kan det tyde på at skadevirkningene ikke er så store når man inntar helplantepreparater av urter som inneholder disse stoffene. En av få undersøkelser hvor det ble brukt et helplantepreparat av valurt viste at planten ikke er kreftfremkallende, snarer tvert i mot. Dessuten anbefaler japanske leger et eddikuttrekk av valurt mot skrumplever. Så når det gjelder valurt, kan nok nytteverdien av urten være langt større enn risikoen med å anvende den, særlig hvis man bruker eldre blad som inneholder svært små mengder med pyrrolizidinalkaloider. Like fullt er det nå ikke tillatt å omsette valurt for innvortes bruk.

I den tiden det var vanlig å bruke valurt innvortes, ble den også betraktet som et godt hjelpemiddel til å regulere blodsukkerverdiene. Den kunne bidra til å dempe irritasjoner knyttet til galleblæren, nyrene, blæren, tynntarmen og magen. Urten stimulerer sekresjonen av pepsin og kan derfor være et godt fordøyelsesmiddel. Urtens slimdannende egenskap (særlig av rota) er blitt brukt til å lindre lungeproblemer og hoste. Innholdet av slim i valurt er det høyeste man finner i noen vekster.

Utvortes bruk

Med bakgrunn i det som er nevnt over, brukes valurt i våre dager derfor bare utvortes, og da først og fremst ved benbrudd og vanskelig helende sår, som f.eks. skinnebensår. Videre kan urten gjøre god nytte ved leddbetennelser, seneskjedebetennelser, giktsmerter, forstuinger og forvridninger. Til omslag kan man koke én del valurtrot eller valurtblad med 10 deler vann til en grøt som legges på det ømme stedet.

Valurt inneholder det vevsdannende stoffet allantoin, et stoff som også kan fremstilles syntetisk. Allantoin har en forbløffende evne til å fremskynde oppbyggingen av nytt vev og reparere skadet vev gjennom økt celledeling og regenerering av perifere nerver. Urtens betennelseshemmende virkning skyldes nok mest innholdet av rosmarinsyre og fenolsyrer. Valurt hjelper leddbånd og knokler med å føye seg fast sammen og en valurtkompress som legges på rett etter at man har vrikket ankelen, kan redusere skadeomfanget betydelig. Kombinasjonen av garvestoffer og slimstoffer får blåmerker og skrubbsår til å heles raskere. Amerikansk forskning har vist at valurt bryter ned røde blodlegemer og dette forklarer hvorfor urten kan brukes mot bloduttredelser. Valurtolje eller salve med valurt brukes på kviser, byller og psoriasis, men kan også anvendes på arrvev. Det har dessuten vist seg at valurt er svært effektiv mot små sprekker i huden. Den virker gjenoppbyggende på rynket hud og er derfor velegnet i ulike hudkremer. Slike kremer kan også brukes ved muskelsmerter.

Det frarådes nå å bruke valurt på åpne sår, da pyrrolizidinalkaloidene kan komme inn i blodbanen. Hvis man ikke anser dette som farlig og likevel vil bruke valurt på sår, må man huske på at såret må være rent før man legger på omslag med valurt. Den raske helingen av såret kan ellers gjøre at urenheter kan gro fast inne i såret. Det som skjer når man bruker valurt på sår, er at garvesyren i urten har en sammentrekkende virkning som bidrar til å stoppe blødningen. Den trekker sammen vevet og hindrer infeksjoner. Videre vil planteslimet lindre, kjøle ned og fukte der det er varme og betennelse.

Dosering av valurt

Til tross for at innvortes bruk av valurt generelt blir frarådd, gir David Hoffmann (2003) følgende doseringsanvisninger ved anvendelse av valurt. Av en tinktur av valurtrøtter (1:5 i 25 % alkohol) er en fornuftig dose 2-4 ml tre ganger daglig. For å lage et avkok av røttene tar man 1-3 teskjeer av den tørkede rota til en kopp vann, koker det opp og lar det småkoke i 10-15 minutter. Dette kan drikkes tre ganger daglig. Et kaldtvannsuttrekk kan lages ved å helle en kopp kaldt vann over 2 teskjeer av rota og la det stå i 6-8 timer, f.eks. natten over.

Hvis man i tillegg til å legge på et omslag med valurt på et beinbrudd, også ønsker å innta valurt i form av urtete, kan man lage teen av valurt blad i stedet for røtter. Da blir mengden pyrrolizidinalkaloider som man får i seg betydelig redusert.

Valurt som homeopatisk middel

Selv om valurt nå frarådes brukt innvortes, kan man trygt bruke urten i homeopatisk fortynning. Homeopatmidlet Symphytum anvendes ved forstuinger og brekte eller feilvokste bein, til å lindre stikkende smerte fra gamle skader i bein, brusk og beinhinne, eller ved smerter etter en amputasjon. Det brukes også ved blødende symptomer som blodig opphosting, blødende hemoroider, neseblod og spontant oppståtte blåmerker. Dessuten kan middelet brukes til å behandle smertefulle øyenskader.

Valurt som mat og plantegjødsel

Friske blad og skudd av planten ble i tidligere tider spist som grønnsak eller salat, men slik bruk av valurt blir på grunn av urtens giftvirkning i våre dager frarådd på det sterkeste. Valurt er en svært næringsrik plante og har i tillegg til sin bruk som mat for både dyr og mennesker, også stor anvendelse som gjødsel. Urten er nyttig å legge i komposten og man kan lage et gjødselvann av valurt på samme måte som man lager brenneslevann. Valurt er en rik kilde for mange næringsstoffer, særlig kalium, og egner seg derfor godt som gjødsel til bladrike planter.

Valurt er en av de drogene som nå frarådes brukt innvortes (gjelder ikke homeopatmidlet SYMPHYTUM). Dette skyldes innholdet av de giftige pyrrolizidinalkaloidene og deres like giftige nitrogenoksider. Om man likevel vurderer å bruke urten innvortes, så vær klar over at valurt er kontraindikert for personer med tidligere lever- eller nyresykdommer. Sykdommer i lever og nyrer kan oppstå om man bruker urten i mer enn fire uker, eller i høyere doser enn anbefalt. Brukt på huden i form av kremer og salver, regnes ikke valurt for å være giftig. Men også utvortes bruk av valurt bør begrenses og preparater med valurt bør ikke brukes i åpne sår. Valurt bør unngås helt under graviditet og amming. Ved berøring kan bladene av valurt virke hudirriterende.

Ønsker man å høste valurtblad til eget bruk, må man være helt sikker på at man plukker blad fra rett plante. Før plantene kommer i blomst, kan nemlig både revebjelle (Digitalis purpurea) og belladonnaurt (Atropa belladonna) være ganske lik valurt. De to nevnte plantene kan være dødelig giftige, så det kan være fatalt å plukke blad av feil planteart!

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.