Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > LILJEKONVALL  

LILJEKONVALL
Convallaria majalis
 
ANDRE NORSKE NAVN
Skjørpeblad, geitskjørpe, plistrablekkje, vipeblad, nyseblad.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Convallaria majalis L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Giđđadivgarássi.
SVENSK:  Liljekonvalj.
DANSK:  Liljekonval.
ISLANDSK:  Dalalilja.
FINSK:  Keilo.
ENGELSK:  Lily of the valley, May lily.
TYSK:  Maiglöckchen.
FRANSK:  Muguet, Muguet de mai.
SPANSK:  Lirio de los valles, Muguet.
 
FAMILIE
Konvallfamilien (Convallariaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av liljekonvall

BOTANISK BESKRIVELSE

Liljekonvall er en flerårig urt som blir opptil 30 cm høy og danner ofte store bestand. Planten har en krypende og forgreinet jordstengel med noen få kraftige røtter. Om våren vokser det fra jordstengelen opp to blanke, langtilkete og buenervete blad som er bredt lansettformede, men i begynnelsen rullet sammen i et rør. De hvite, klokkeformede og velduftende blomstene sitter i hjørnene av bitte små skjellformede høyblad i en ensidig klase på en ellers bladløs stengel. Fruktene er runde, oransjerøde bær på størrelse med erter. Hele planten er giftig. Når planten blomstrer kan liljekonvall kan knapt forveksles med noen annen art i vår flora, men utenom blomstringstiden kan bladene minne om ramsløk (Allium ursinum).

 
UTBREDELSE

Liljekonvall er hjemmehørende Europa, Nordøst-Asia og Japan, og er naturalisert i Nord-Amerika. I Norge finnes planten spredt nord til polarsirkelen, og kan i Sør-Norge gå høyt til fjells. Liljekonvall er en vakker vårblomstrende plante som på grunn av sine velduftende blomster er meget populær, og som derfor ofte dyrkes som hageplante. Planten trives i fuktig jord på lyse steder i skogen eller i steinrike skråninger.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Convallariae herba: liljekonvallurt, Convallariae folia: liljekonvallblad, Convallariae flores: liljekonvallblomster. Av liljekonvall brukes de blomstrende stenglene eller bare bladene medisinsk, mens en eterisk olje som utvinnes fra blomstene anvendes i parfymeindustrien. Urten virker kraftigst når den brukes frisk, men den kan tørkes for seinere bruk. Tørking skjer i tilfelle ved en temperatur som ikke må overstige 60 °C, og bladene må være velutviklet, mørkegrønne og uten bladstilk. Den tørre drogen må beskyttes mot lys og fuktighet, og oppbevares atskilt fra andre urter. Den farmasøytiske industrien anvender liljekonvall til produksjon av legemidler for regulering av hjerteaktiviteten. Det homeopatiske preparatet Convallaria lages ved at de friske overjordiske delene av blomstrende planter får trekke i alkohol før løsningen filtreres og potenseres.

Liljekonvall er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som reseptpliktig legemiddel, og har således omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER

Liljekonvall inneholder en rekke giftige, hjerteaktive glykosider (cardenolider) som ligner glykosidene i revebjelle (Digitalis purpurea). Glykosidene foreligger i en mengde på 0,1-0,6 % av tørrvekten. Hovedvirkestoffet er convallatoxin, som utgjør omkring 40 % av den totale mengden hjerteglykosider. Lignende stoffer i urten er convallosid, convallatoxol, locundjosid, desglucocheirotoxin, convallamarosid og en rekke glykosider. Det finnes flere kjemiske raser av liljekonvall, der planter i Vest-Europa er rike på convallatoxol, mens typer som vokser i Øst-Europa er rike på convallosid. De individuelle glykosidene blir isolert og anvendes i ferdigpreparater som foreskrives ved ulike hjerteplager. Glykosidene anses å være like effektive som revebjelleglykosidene til å regulere hjerteaktiviteten, og regnes som tryggere å bruke. Liljekonvall inneholder ellers steroide saponiner (convallamaronin) med lokalirriterende og hemolyttisk virkning, acetidin-2-karboksylsyre (en aminosyre), flavonglykosider, asparagin, eterisk olje og organiske syrer.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
En bitter urt som virker både hjertestyrkende og mildt hjerteberoligende, den utvider blodårene og viker blodtrykkssenkende. Urten har ellers krampeløsende, kraftig urindrivende, brekningsfremkallende, febersenkende og avførende virkning.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Brukes innvortes ved hjertesykdommer som hjertesvikt, åreforkalkning med angina, og høyt blodtrykk. Folkemedisinsk har urten vært brukt mot bl.a. vatersott, epilepsi, forkjølelse, snue, heshet og magevondt.
 
OMTALE AV LILJEKONVALL

Litt om plantens navn

Slektsnavnet Convallaira betyr «lilje i dalen», og det engelske navnet Lily of the Valley er en direkte oversettelse av dette. Artsnavnet majalis viser til at planten blomstrer i mai. Gamle norske navn på liljekonvall som inneholder ordene skjørpe eller vipe, kommer av en barnelek som går ut på å holde et blad mellom tommelfingrene og blåse gjennom spalten for å frembringe en hvinende lyd.

Med sine skinnende hvite klokker og behagelige duft, er liljekonvall en av våre mest kjære vårblomster. Planten brukes ofte i brudebuketter, og i blomsterspråket står liljekonvallen for renhet og uskyld. 

Folkemedisinsk bruk av liljekonvall

Liljekonvall har vært brukt som medisinplante fra langt tilbake i tid. I russisk folkemedisin har planten vært anvendt ved hjertelidelser, vatersott og epilepsi. Liljekonvallblomster overhelt med vin ble ansett som et universalmiddel, og urten ble også brukt i kjærlighetsdrikker. Tørkede og pulveriserte blomster virker irriterende på slimhinnene og fremkaller kraftig nysing. De ble derfor brukt som nysepulver, da man mente at slimet i luftveiene var bærer av sykdommer, og derfor noe som man måtte bli kvitt. Man trodde dessuten at nysing gjorde hjernen klar og skarp. Denne anvendelsen av liljekonvall gjenspeiles i det gamle norske navnet nyseblad. Liljekonvall er ellers blitt brukt som middel mot forkjølelse, snue, heshet og magevondt, men med tanke på urtens giftighet måtte slik behandling ha vært temmelig farlig.

Liljekonvall som hjertemedisin

Liljekonvall er i urtemedisinen mest kjent som et hjertemiddel. På samme måte som revebjelle (Digitalis purpurea) inneholder liljekonvall hjertestimulerende glykosider. Medisinsk anvendes vanligvis det isolerte glykosidet convallatoxin, enten som en enkel ekstrakt eller kombinert med andre hjerteaktive medisiner som hagtorn (Crataegus sp.).

Både liljekonvall og revebjelle blir brukt ved hjertesvikt når årsaken er langvarige hjerte- og karproblemer, eller kroniske lungeproblemer som emfysem. Urten styrker sammentrekningen av hjertet, får det til å slå langsommere og jevnere, senker det innvendige trykket og øker på den måten effektiviteten til hjertet. Den har også venestyrkende og kraftig vanndrivende effekt, fremmer utskillingen av natrium- og kalium-salter i urinen, og reduserer blodvolumet. Ved hjertesvakhet etter influensa, lungebetennelse, andre infeksjonssykdommer og angina kan en standardisert ekstrakt av liljekonvall virke utmerket, likeså ved nyresykdommer med etterfølgende hjerteproblemer, arteriosklerose som gir høyt blodtrykk, ved alderdomssvekkelse og under klimakteriet. Liljekonvall kan også brukes som et hjertestyrkende middel før operasjoner.

Hos liljekonvall frigis de aktive glykosidene langsomt, og de utskilles relativt raskt gjennom nyrene. Derfor akkumuleres de ikke i samme grad i kroppen som glykosidene fra revebjelle. Bortsett fra i østeuropeiske land, blir liljekonvall imidlertid sjelden brukt som hjertemedisin, men urten kan enkelte ganger være å foretrekke framfor revebjelle-preparater, da man mener at den tåles bedre og gir færre bivirkninger. Liljekonvall må uansett bare brukes under legetilsyn.

Liljekonvall som homeopatisk middel

Det homeopatiske middelet Convallaria brukes primært ved hjerteproblemer, med symptomer som uregelmessige hjerteslag, hjertebank som utløses av den minste anstrengelse, dårlig blodsirkulasjon og væskeopphopning. Middelet gis også ved hjertebank i kombinasjon med en sår følelse i livmoren.

Annen bruk av liljekonvall

Den eteriske oljen som utvinnes fra liljekonvallblomster blir mye brukt i kosmetikkindustrien til å lage parfymer, og som duftende ingrediens i mange andre preparater. Liljekonvallduften blir i våre dager imidlertid oftest fremstilt syntetisk. I tidligere tid ble tørkede og oppmalte røtter brukt som ingrediens i snus. Liljekonvallblad kan brukes til plantefarging, og gir gul eller grønn farge.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Liljekonvall er en giftig plante som bare må brukes i standardiserte doser og etter anvisning av lege. Det advares på det sterkeste mot selvmedisinering med liljekonvall. Livstruende forgiftninger kan forekomme ved at barn spiser av de røde bærene eller tygger og suger på stilkene. Faren for å bli forgiftet er imidlertid ikke særlig stor, da planten har en ubehagelig smak. Barn kan også bli forgiftet av å drikke vannet i en vase hvor det har stått liljekonvaller. Ved forgiftning blir først slimhinnene i munn og mage irritert, og man blir kvalm. Så følger brekninger, diaré og økt urinutskilling, samtidig som den forgiftede blir omtåket. Pulsen blir uregelmessig og synker til under 60 slag i minuttet, og blodtrykket stiger. Bevissthetstap og død kan følge av at hjertet stanser, men dette skjer heldigvis svært sjelden. Behandling ved forgiftning av liljekonvall kan bestå av magespyling, inntak av medisinsk kull og avføringsmiddel, samtidig som hjerteaktiviteten og elektrolyttbalansen overvåkes.

 
LITTERATUR
Barker, Julian: The Medicinal Flora of Britain & Northwestern Europe.  Kent, Winter Press 2001.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses.  London, Dorling Kindersley 2002.
Bremness, Lesley: Den store urteboken.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1990.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Faarlund, Thorbjørn og Horst Altmann: Naturguide, Giftige planter og dyr.  NKS-Forlaget 1981.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Høiland, Klaus: Naturens legende planter.  Hjemmets Bokforlag 1978.
Jonsson, Sune & Stina Jonsson: Villblomster. Markens urter i bilder og tekst.  Oslo, Teknologisk Forlag 1980.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 1.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Lockie, Andrew: Homeopati.  Oslo, N.W. Damm & Søn AS 2002.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
McVicar, Jekka: Urter for kropp og sjel.  Oslo, Hilt og Hansteen 1996.
Nielsen, Harald: Giftplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1979.
Olesen, Anemette: Danske klosterurter.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 2001.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature. Leicester, Blitz Editions 1998.
Skenderi, Gazmend: Herbal Vade Mecum. 800 Herbs, Spices, Essential Oils, Lipids Etc. Constituents, Properities, Uses, and Caution.  Rutherford, New Jersey, Herbacy Press 2003.
Stary, Frantisek & Zdenek Berger: Poisonous Plants.  Leicester, Magna Books 1995.
Stuart, Malcolm: The Encyclopedia of Herbs and Herbalism.  London, Orbis Publishing 1979.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Vogel, A.: Den lille doktor.  Teufen, Verlag A. Vogel 1984.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.  Essex, Saffron Walden 2003.
Wink, Michael & Ben-Erik van Wyk: Mind-Altering ang Poisonous Plants of the World.   Portland, Oregon, Timber Press 2008.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 06.10.2011