Kreklingbær har, sammenlignet med våre andre skogsbær, vært lite anvendt i husholdningen i Norge. De har vært noe mer brukt av de innfødte i Nord-Amerika og av eskimoene på Grønland. På Sør-Grønland ble det samlet vinterforråd av bærene, som ble frosset i selskinnsekker sammen med C-vitaminrike planter som for eksempel fjellsyre (Oxyria digyna) og kvann (Angelica archangelica). Noen eskimoer laget også en alkoholholdig drikk av bærene.

På Island, som er svært fattig på ville bærplanter, blir det plukket mye kreklingbær som kokes til en sunn og velsmakende saft.

Blant enkelte stammer av innfødte i Nord-Amerika har kvister med blad blitt brukt som et urindrivende middel for å behandle nyreproblemer. Et avkok av greinene, eller kokte bær, har blitt brukt ved behandling av diaré, og et avkok av roten har vært anvendt til øyevask.

Langt oppe i Nord-Finland har kreklingriset blitt brukt mot influensa, som støtte for nyrene og mot tuberkulose. Riset inneholder garvestoffer, så te laget på kreklingris kan være bra ved diaré. Rå saft av bærene i verkende øyne skulle hjelpe mot snøblindhet. Bruker du dette rådet, må du huske på å gjøre saften steril slik at du ikke tilfører nye irritasjonsmomenter til allerede irriterte øyne. På samme måte som blåbær, inneholder krekling store mengder flavonoider, som er antioksidanter som virker styrkende på kapillærårene og holder blodårene rene.

Kreklingsaft

Å spise krekling når man er ute i skog og mark er fint mot tørste. Fruktene har et tykt og seigt skall og inneholder ganske store frø, så det er ikke så vellykket å lage syltetøy av dem, men kreklingsaft er både leskende og godt. Man kan lage både kokt saft og råsaft av kreklingbærene. Mange steder i Nord-Norge plukkes det hver høst store mengder krekling som det lages saft av. I Norge ble det i tidligere tider også laget kreklingtreak. Man vridde saften ut av bærene, tilsatte litt sukker og kokte saften inn til den ble tykk. Denne treaken skulle være meget god på smak og ble brukt av barn som slikkeri.

Krekling som medisinplante

Det finnes noen opplysninger som viser at kreklingbær, eller saften fra bærene, ble brukt som medisin. Blant annet har det hatt ry som middel mot skjørbuk, til tross for at bærene ikke inneholder all verden med vitamin C. Kreklingbær ble regnet som et urindrivende middel og i ett tilfelle opplyses det at de også ble brukt som avføringsmiddel. Det er blitt sagt at "barna måtte ikke spise mye av dem om kvelden, for da vætet de seg om natten". De seinere årene har kreklingsaft blitt anbefalt som et folkemedisinsk råd mot kreft. Det er i tilgjengelig litteratur ikke funnet dokumentasjon på at dette er virksomt. Man skal imidlertid ikke se bort fra at det i framtiden vil bli funnet nye bruksområder for krekling innen medisinen.

Andre anvendelsesområder for kreklingplanten

Kreklingriset er hardt og seigt, derfor mente mange at de beste sopelimene og gryteskrubbene fikk man av slikt ris. Spesielt på Østlandet har slike limer og skrubber vært populære. Kokte bær ble brukt til å lage blekk av, og både bær og blad ble brukt til plantefarging. Det gikk an å få fram mange forskjellige nyanser fra rødt til svart og krekling skulle være særlig fin å farge fiskegarn med.

Samer som driver med reindrift kan bruke ris av krekling som bålved ved kaffekoking, noe som er beskrevet i boka Bål - samisk ildkunst. Riset med røtter dras opp av bakken, og røttene utgjør en stor del av brenselet. Hvis man finner død brun lyng som blir tørr i solskinnsvær, kan man tenne på denne direkte med fyrstikker uten å bruke bjørkenever, men for å tenne på grønn levende lyng trengs det never. Er det passelig med vind, begynner det grønne riset å brenne ganske lett. Å få i gang bålet kan være vanskelig, men når det grønne riset har tatt skikkelig fyr, brenner det bra også uten vind. Kreklingriset og røttene er tynne og det er derfor ikke mye ved i det, og ganske snart har alt brent opp, men det trengs ikke så mye varme for å få en kaffekjel til å koke. Det dannes mye røyk når kreklingriset brenner, og denne røyken kan hjelpe til å holde myggen unna.

Kreklingbladene produserer et giftstoff

Svenske forskere har i nyere tid gjort noen interessante oppdagelser omkring krekling. De har funnet et giftstoff i planten som de mener har så kraftig virkning at det kan ta livet av furutrær på land og fisk i vann. Stoffet er en fenol og ligner i sin virkemåte på giftstoffet rotenon. Av stoffet, som kalles Batatasin-III, trengs det kun ti milligram per liter vann for å ta livet av ørretyngel i løpet av et døgn. Forskerne lurer på om kreklinggiften kan være årsaken til at flere vann som kunne vært gode ørretvann i Nord-Sverige er fisketomme. Giften er så sterk at når den foreligger i store mengder og påvirkningen er langvarig, antar man at den kan føre til at furutrær dør. Det er underarten fjellkrekling som forskerne fra Sveriges lantbruksuniversitet og Vattenbruksinstitutionen i Umeå særlig har konsentrert studiene sine om. Det er små kjertler på kreklingbladene som produserer den kraftige giften. Når bladene er fra to til fire år gamle, dør de og faller ned på bakken hvor de brytes ned så sakte at de lenge etter sin død fortsetter å spre giften til omgivelsene. Forskerne spekulerer i om store mengder fjellkrekling også kan være grunnen til at det er vanskelig å få ny skog til å vokse i Nord-Sverige.

Der er ikke kjent at inntak av kreklingfrukter kan føre til noen form for skade. Innvortes bruk av blad og stengler frarådes inntil mer dokumentasjon omkring mulig medisinsk virkning foreligger.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.