Kvannplanten står i flere år med bladrosett før den blomstrer. I denne tiden lagres næringsstoffer i rota, som blir tykk og kraftig. Når planten omsider blomstrer, bruker den hele dette forrådet og rota blir nesten oppløst. Også bladene på planten visner helt mens fruktene modnes, og etter blomstring og frømodning dør hele planten. Kutter man av en ung blomsterstengel, vil planten nesten alltid dø uten at det kommer noen ny stengel.

Kvann kan forveksles med andre store skjermplanter, og da særlig med sløke (Angelica sylvestris). En skillekarakter er at sløke har renneformede bladstilker, mens de hos kvann har et rundt tverrsnitt. Sløke har dessuten flatere blomsterskjermer enn kvann, plantene er spinklere, de mangler kvannens karakteristiske lukt og smak, og er uspiselig. Noe som kan skape forvirring er at blomsterstilken til kvann i Nord-Norge har blitt kalt sløkje. Andre store skjermplanter som kan minne om kvann er bjørnekjeksartene (Heracleum spp.).

Eterisk olje utvinnes fra røtter og rotstokker, og fra fruktene, begge ved vanndampdestillasjon. Oljen fra roten er fototoksisk (da den inneholder høye verdier av bergapten), noe som ikke er tilfelle md oljen fra frøene. En absolutt blir produsert i mindre skala fra roten. Den eteriske oljen fra kvannrot er blekt gul, men blir gulbrun med alderen. Oljen fra frøene er en fargeløs væske med friskere og krydret duft. Oljene produseres hovedsakelig i Russland, Ungarn, Tyskland, Frankrike, Nederland og Belgia.

Den eteriske oljen fra kvannrot inneholder bl.a. lakton (bergapten), terpener (limonen, fellandren, pinen) og alkoholer (borneol og linalool). Frøoljen ligner rotoljen, men inneholder mer terpener som β-fellandren og andre.

Kvann er en bittersøt og aromatisk urt. Urten er angitt å ha følgende egenskaper: Appetittvekkende, magesaftstimulerende, galledrivende, magestyrkende, slimløsende, hostelindrende, krampeløsende, varmende, nervestyrkende, urindrivende, svettedrivende, febersenkende, blodrensende, desinfiserende, antibakteriell, sopphemmende og stimulerer blodsirkulasjonen.

Eterisk olje som er utvunnet fra rot eller frø av kvann er angitt å virke generelt styrkende, balanserende, beroligende, antiseptisk, rensende, avgiftende, lymfestimulerende, svettedrivende, betennelsesdempende, sopphemmende, smertestillende, krampeløsende, appetittstimulerende, fordøyelsesfremmende, magestyrkende, galledrivende, tarmgassdempende (karminativ), lungestyrkende, hostedempende, urindrivende, menstruasjonsregulerende, østrogenfremmende, slimløsende, immunstimulerende og nervestyrkende.

Droger av kvann kan brukes ved dårlig appetitt og svak fordøyelse, luft i magen, kolikk, anoreksi, innvollsorm, forkjølelse, influensa, hoste, bronkitt, sår hals, betennelser, blærekatarr, godartet prostataforstørrelse, skjørbuk, dårlig blodomløp, Buergers sykdom, pest, kolera, dysenteri, revmatisme, reisesyke og blodmangel.

Eterisk olje av kvann kan brukes ved revmatiske lidelser, leddsmerter, artritt, urinsyregikt, isjias, muskelsmerter, smertefull menstruasjon, infertilitet, dårlig fordøyelse, dyspepsi, mye tarmgass, kolikk, magesår, anoreksi, anemi, blærekatarr, væskeopphopninger, forkjølelse, kronisk hoste, bronkitt, lungebetennelse, bihulebetennelse, kortpustethet, nervøs astma, stress, angst, nervøse spenninger, fysisk tretthet, psoriasis, blek og overbelastet hud, hodepine, migrene og tannpine.

Det vitenskapelige navnet på kvann er Angelica archangelica. Slektsnavnet Angelica kommer fra gresk angelos og latin angelus, som betyr engel, og for riktig å understreke plantens gode egenskaper er den i tillegg gitt artsnavnet archangelica, det vil si erkeengel. Tidligere hadde planten navnet Archangelica officinalis, det vil si at den er en erkeengel som hører hjemme på apoteket. Det er tydelig at denne skjermplanten har vært tillagt mange gode egenskaper, bl.a. som medisinplante.

I dialektene har navnet kvann oftest vært forbeholdt planten før den blomstrer, dvs. bare bladrosettene. Blomsterstengelen har mange steder vært kalt jol eller kvannjol, og i Nord-Norge har planten særlig vært kalt sløke eller sløkje, selv om det er navnet på den nærstående arten sløke (Angelica sylvestris).

Kvann har gjennom lange tider vært en viktig mat- og medisinplante, særlig for samene i nord, islendinger, grønlandske inuitter og befolkningsgrupper i Sibir. Det blir ofte påstått at fjellkvann har vært en viktig kilde for vitamin C for samene, men urten inneholder relativt lite av dette vitaminet, så man kan sette et spørsmålstegn ved om dette stemmer. Innholdet av vitamin C har blitt undersøkt på Grønland, og der fant man at stilkene inneholdt 10 mg, og friske blad 50 mg av vitaminet per 100 g urt. Hvis man skulle få i seg en betydelig mengde vitamin C, måtte man derfor ha spist bladene i større mengder, men det finnes få opplysninger om at så ble gjort. Med bakgrunn i plantens innhold av bitterstoffer, kunne kvann imidlertid være et nyttig appetittvekkende og magestyrkende middel.

I Norge og på Island og Færøyene har kvann blitt dyrket i små hager, kvanngarder, helt fra vikingetida. I følge sagaene var planten på Island beskyttet ved lov før 1000-tallet og det var til og med straff for å høste viltvoksende kvann fra annen manns eiendom. Allerede i gamle norrøne lover (f.eks. den gamle Gulatingsloven) gis det regler for leilendingenes rettigheter når de hadde anlagt en kvanngard, og vi får høre om straffebestemmelser for tyveri fra kvanngarder. Tradisjonen med å dyrke kvann holdt seg på noen få steder på Voss fram til nyere tid. Her har man primært spist bladstilkene for ikke å risikere å utrydde kvannen fra hagen. Gjennom denne lange dyrkinga har man fått fram kvann der bladstilken nesten er helt fylt (Gardskvann eller Vossakvann), og plantene gir derfor mye større avkastning enn vanlig vill kvann med det store åpne hulrommet inni stengel og bladstilker. Smaken på Gardskvann / Vossakvann skal også være mildere og bedre enn hos viltvoksende kvann.

Anvendelse av kvann i eldre tid

Kvann er en plante som hovedsakelig finnes i Nord-Europa, og det er nok årsaken til at den ikke er nevnt i de gamle klassiske tekstene som omhandler gresk legekunst. På 1400-tallet ble kvann mer kjent i Europa, og på 1700- og 1800-tallet ble urten mye brukt mot tarminfeksjoner som dysenteri og kolera. Rota av kvann var det store pestmiddelet i Europa under middelalderen, og kvann var nok den første medisinplanten som ble eksportert fra Norden til resten av Europa. Når samene en sjelden gang besøkte samfunn med nybyggere og andre fremmede, hadde de gjerne en bit av en kvannrot i munnen. Formålet med dette var nok både å få bedre ånde og å beskytte seg mot infeksjoner i det nye miljøet. Når kvannrot ble benyttet som beskyttelse mot og medisin mot pest rundt om i Europa, ble den anvendt på samme måten.

Carl von Linné (1707-1778) angir at urten virker svettedrivende, luftdrivende og menstruasjonsfremmende, og at den beskytter kroppen mot smittsomme sykdommer og skadelige gifter. I beretningen fra sin reise i Lappland beskriver han hvordan samene skreller stilkene av kvann og spiser dem rå, og dette skal være både helsebringende og velsmakende. Kvann inneholder stoffer som påvirker sentralnervesystemet og gjør at man i starten føler seg varm, begynner å svette og kjenner seg opplagt, men etter hvert blir man trøtt og søvnig. Sebastian Kneipp (1821-1897) skrev at kvann varmer magen, og når man plages av mye tarmgass er kvann hovedmiddelet. Han foreskrev også urtete av kvann mot luftveiskatarr.

Kvann ved dårlig fordøyelse

Kvann er en bitter, varmende og styrkende urt som kan brukes ved en lang rekke sykdommer og lidelser. I og med at den er et bittermiddel, er det primært plager knyttet til fordøyelsessystemet som kan bedres med kvann. Roten kan brukes for å stimulere appetitten og bedre fordøyelsen, og den kan virke lindrende ved kolikk og stor tarmgassproduksjon. Planten virker bakteriedrepende i mage- og tarmkanalen, samtidig som den øker magesekkens produksjon av saltsyre. Begge disse faktorene bidrar til å svekke eller ta knekken på de bakteriene som ofte forårsaker forskjellige magesykdommer.

Nyttig for blodårene og åndedrettssystemet

Kvann kan også være nyttig ved dårlig blodomløp ved at blodstrømmen til kroppens perifere deler økes. Den brukes spesielt ved Buergers sykdom, en tilstand som innsnevrer arteriene i hender og føtter, og gjør at disse legemsdelene lett blir kalde. Ved å forbedre blodomløpet og stimulere opphosting av slim, gir plantens varmende og styrkende egenskaper også lindring ved bronkitt, astma og svekkelsestilstander i brystet. Som varmt uttrekk virker kvann svettedrivende og lindrende ved forkjølelser. Det poengteres at kvann ikke bør brukes ved tørr bronkitt, da den her forverrer symptomene. Det er røttene som hyppigst brukes ved sykdommer i åndedrettssystemet, men stengler og frø kan også benyttes.

Andre medisinske egenskaper

Islandsk forskning med in vitro tester har vist at en blanding av kvann og skogstorkenebb (Geranium sylvaticum) har en hemmende virkning på nedbrytningen av enzymet acetylcholinesterase, noe som kan indikere at kvann kan ha en positiv effekt på hukommelsen. Planten har også antioksidative egenskaper, som bl.a. bidrar til å motvirke åreforkalkning. Ut fra nyere studier mener man at kvann har en antimutagen virkning, det vil si at den motvirker celleforandringer som kan utvikle seg til kreft. Islandske in vitro studier av den eteriske oljen, av en tinktur av frøene, og av en ekstrakt av bladene til kvann har vist en hemmende virkning på veksten av kreftceller. Forskning på isolerte innholdsstoffer i kvannrot har vist positiv virkning på lever- og hudceller, og en hemmende effekt på Heliobacter pylori, som forårsaker gastritt og magesår. Både in vitro og in vivo studier viser at kvann har en positiv virkning ved leverskader som er forårsaket av alkoholbruk, og at urten også kan helbrede magesår. I tillegg har kvann vist seg å virke smertestillende, sopphemmende, antibakteriell, krampeløsende, beroligende og betennelseshemmende. Forsøk har ellers vist at kvann stimulerer livmorsammentrekninger og mykner opp blodårer.

Utvortes brukes kvann i badepreparater mot utmattelse og revmatiske smerter. Knuste blad frisker opp luften i bilen og motvirker reisesyke.

Eterisk olje av kvann

Den eteriske oljen som utvinnes av roten og/eller frøene av kvann har en søt, krydret, pepperaktig og urteaktig note. Oljen kan i aromaterapi blandes med sitrusoljer, men også med neroli, patchouli, frankinsence, muskatsalvie, sedertre, vetiver, furu og einer. Oljen er ellers høyt verdsatt som duftkomponent i såper, lotion og parfymer, og den brukes mye som et smaksstoff i mange kategorier av mat, alkoholholdige drikker (særlig likører) og leskedrikker.

Eterisk olje av kvann har en styrkende virkning på konstitusjonen og en kraftig helbredende effekt på kroppen. Kvannrot er en av de beste eteriske oljene for å hjelpe rekonvalesenter til å komme seg og til å generelt gjenvinne styrke, og er derfor en utmerket olje å bruke av eldre. Den motvirker svekkelse og tretthet, stimulerer immunsystemet, og har en betydelig styrkende virkning på nervesystemet. Den er et generelt kraftfullt styrkemiddel ved stress og nervøse spenninger. Videre stimulerer den lymfesystemet, fremskynder rensing gjennom svettereaksjon, drenerer væsker og frigjør kroppen for giftstoffer, særlig etter langvarig sykdom. Oljen brukes derfor mye i massasje for lymfedrenasje og ved væskeopphopninger i kroppen.

Kvannolje er et godt hudtonikum for blek og overbelastet hud, og brukes i enkelte kosmetiske produkter for sin lindrende effekt ved hudplager. Den har betennelseshemmende, sopphemmende og smertestillende virkning, noe som gjør den nyttig ved hudproblemer som psoriasis, og ved hodepine, migrene og tannpine. Oljen virker lindrende på verkende muskler og ledd, ved leddgikt, revmatiske tilstander og artritt, i tillegg til urinsyregikt og isjias. Den kan videre være til hjelp ved dårlig fordøyelse med mye tarmgass og dyspepsi (en følelse av kvalme og ubehag), magesår og kolikk. Oljen stimulerer appetitten og kan være nyttig for personer som sliter med anoreksi og anemi. Det sies at den er nyttig for lever og milt, og gjennom sine antiseptiske egenskaper er den et godt middel for urinveiene, f.eks. ved blærekatarr.

Den slimløsende kvaliteten kan være nyttig ved forkjølelse med feber, kronisk hoste, bronkitt og lungebetennelse, og oljen kan lindre nervøs astma, kortpustethet og røykehoste, i tillegg til å gjenskape luktesansen. Den er et generelt styrkemiddel for lungene. Kvannolje sies å fremme produksjonen av østrogen, og dermed regulere menstruasjonen og lette smertefulle menstruasjoner, i tillegg til å hjelpe til å støte ut morkaken etter fødselen. Oljen har ry for å kunne være til hjelp ved både mannlig og kvinnelig infertilitet.

Anbefalte oljeblandinger ved aromaterapi: Mot muskelplager og smerter blander man 2 dråper kvann, 2 dråper vetiver og 5 dråper lavendel i 20 ml baseolje. Påfør dette med forsiktig massasje. Fordøyelsesproblemer kan lindres ved å blande 3 dråper peppermynteolje, 4 dråper ingefær og 3 dråper kvann i 200 ml baseolje og massere oljen over underlivet. En "vårblanding" som gir energi og piffer opp kropp og sjel, er 2 dråper kvann, 3 dråper einerbær og 5 dråper grapefrukt i 20 ml baseolje som masseres hardt på huden etter bad eller en dusj.

Kvann som teplante

Unge blad av kvann kan brukes til te og smaken minner om kinesisk te. Drikk den like før du legger deg om kvelden for å bli mindre anspent. Den er også fin mot nervøs hodepine, fordøyelsesbesvær, blodmangel, hoste og forkjølelse. Te laget av roten lindrer forkjølelse og andre bronkieplager som blir verre i fuktig og kaldt vær. Teen lages av 1 teskje tørket og finhakket rot som kokes opp med en kopp vann og siden får trekke i noen minutter før urten siles fra og teen drikkes. For at teen skal være virksom ved fordøyelsesplager, må den inntas rett før måltidene. Har man tilgang på tinktur av kvann, er anbefalt dosering 20-40 dråper som inntas tre ganger daglig.

Kvann kan spises

Unge blad, bladstilker og stengler av både fjellkvann og strandkvann er spiselige, men strandkvannen er kjent for å ha sterkere smak enn fjellkvann, og blir derfor lite brukt som mat. Kvann er svært næringsrik og kan spises på samme måte som stilkselleri (Apium graveolens). Man bør imidlertid skrelle av det ytterste laget av stilkene og bare spise den grønne og saftige indre delen av dem. Når kvannen er høstet på riktig årstid, har den en litt søtaktig, frisk aromatisk smak. Den må skjæres like før blomsterskjermene springer ut, for seinere på året vil den få en mye skarpere og mindre aromatisk smak, samtidig som stenglene blir treaktige. Bladstilkene smaker sterkt, men hvis man koker dem blir de betydelig mildere på smak. Unge stengler av kvann kan tilsettes i appelsinmarmelade for å få en bittersøt smak. Stengler og bladstilker av kvann kan også kandiseres og brukes i desserter og som kakepynt.

Av våre viltvoksende planter er kvannen den som har lengst tradisjon som matplante i de nordligste delene av landet. Det var i tidligere tider vanlig at særlig ungdommen dro til fjells på forsommeren og hentet store bører med kvann. Det ble regnet som et svært velsmakende tilskudd til et ellers temmelig ensformig kosthold på denne tiden av året. Den har også hatt betydning som C-vitaminkilde, selv om dette nok har vært noe overdrevet tidligere. Undersøkelser har nemlig vist at det ikke er særlig store mengder av C-vitamin i kvann, men den har nok spilt en viss rolle som middel mot skjørbuk.

Bruk av kvann som mat har vært vanlig helt fra vikingtida. I Olav Tryggvasons saga fortelles det at kongen en vårdag kjøpte en kvannstilk hos en mann i byen (Nidaros). Kongen syntes kvannstilken var stor og fin for årstida og tok den med hjem til dronning Tyra. Hun ble ikke videre begeistret for gaven, sannsynligvis fordi hun var dansk og ikke kjente planten. Dette fikk store konsekvenser for Olav, i den kraftige ordvekslinga som fulgte ble han provosert til å dra ut på den reisa som endte med slaget ved Svolder.

Fra Grønland har man beretninger om at kvannstilkene ble syltet sammen med selspekk og oppbevart i skinnposer, og fra Nord-Norge kjenner man til at kvannstilkene har blitt syltet på vanlig måte med sukker og eddik. Enkelte steder i Nordland og Troms har man i tider med melmangel samlet frø fra kvann og en del andre planter, tørket og malt det og blandet dette med vanlig mel til baking. I Røros-traktene skal den tørkete og knuste rota ha vært brukt som et slags røkelsespulver.

Bladene av kvann har enkelte steder vært brukt som surrogat for røyketobakk før i tida, f.eks. på slutten av 1700-tallet da tobakken ble svært dyr. Mye vanligere har det vært å tygge kvannrota som erstatning for skråtobakk, noe som i lange perioder var utbredt over store deler av landet.

Kvann i likører

Bivirkninger ved normal anvendelse av kvann i anbefalte doser er ikke vanlig. Store doser av roten eller den eteriske oljen kan imidlertid gi alvorlige forgiftningssymptomer. Roten regnes som noe giftig når den er frisk, og bør tørkes godt før den anvendes. Siden kvann øker produksjonen av magesyre, kan urten forverre en tilstand med magesår eller sure oppstøt (halsbrann). Kvann skal ikke brukes av gravide og ammende, og skal heller ikke gis til barn under to år. 

Hudkontakt med den friske plantesaften kan, i kombinasjon med sollys, forårsake eksem eller sår hos følsomme personer og føre til overfølsomhetsreaksjoner (allergi) ved gjentatt eksponering for urten. Det er derfor ikke å anbefale å bruke kvann hvis man ofte anvender solarier. Det er en mulighet for at kvann kan påvirke effekten av blodfortynnende medisiner, så utvis forsiktighet ved samtidig bruk. Hvis man vet at man skal opereres, bør man slutte å bruke kvann en uke før operasjonen.

De eteriske oljene av kvannrot og kvannfrø er verken giftige eller irriterende. Da eterisk olje av kvannrot inneholder høye verdier av stoffet bergapten, kan den virke fototoksisk, dvs. at den kan føre til irritasjoner eller sår hvis hud som er innsmurt med den eteriske oljen blir eksponert for sollys eller sterkt lys i et solarium. Dette gjelder ikke for oljen fra frøene. Eterisk olje av kvann skal unngås tidlig i svangerskapet, og noen sier at den også bør unngås ved diabetes. Hvis den eteriske oljen av kvann brukes i for store doser, kan den virke overstimulerende på nervesystemet og føre til innsovningsproblemer. Derfor skal kvannoljer ikke brukes i større konsentrasjon enn 1 %.

Når man høster kvann må man være helt sikker på at man finner rett art. Det finnes nemlig mange arter i skjermplantefamilien som ligner på kvann, og noen av disse er svært giftige. Sløke (Angelica sylvestris) er den planten som oftest forveksles med kvann, men også bjørnekjeks-arter (Heracleum spp.) og mesterrot (Peucedanum ostruthium) ligner på kvann.

Worwood, Valerie Ann: The Complete Book of Essential Oils and Aromatherapy.  Novato, California, New World Library 2016.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.