Fjellsyre er en flerårig, glatt urt med nyreformede, langstilkede blad i en rosett ved bakken. Blomsterstengelen blir opptil 30 cm høy. Den er normalt uten blad, og har opprette greiner i blomsterstanden. Blomstene er grønne eller svakt røde, og har fire kronblad. Frukten er en flat, hengende nøtt med bred, rød vingekant. Bladene har en syrlig smak.

Fjellsyre har en nordlig sirkumpolar og alpin utbredelse (forekommer rundt hele den nordlige delen av jorden). I Norge er fjellsyre vanlig i fjellet i hele landet, og nordpå finnes arten også i lavlandet. Den vokser på fuktig berggrunn, berghyller og elvebredder, ofte på surt jordsmonn. Fjellsyre trives gjerne på steder der snøen ligger ganske lenge og marken er jevnt fuktig.

Urten inneholder rikelig med vitamin C, fruktsyre og oksalsyre. Jeg har ikke funnet opplysninger om plantens øvrige innholdsstoffer.

Fjellsyre virker astringerende (sammentrekkende).  Den viktigste medisinske effekten er imidlertid knyttet til plantens høye innhold av vitamin C, noe som gjør at den kan motvirke skjørbuk.

Brukes primært som en næringsrik føde, men innholdet av vitamin C gjør at urten kan bidra til å hindre skjørbuk hos folk som normalt spiser lite frukt og grønt.

Fjellsyre er lite omtalt i urtemedisinsk litteratur, men vi vet at urten er blitt brukt på tilsvarende måte som engsyre (Rumex acetosa). På steder hvor fjellsyre er en vanlig plante, har den nok vært like mye brukt som engsyre, både som matplante og til medisin. Bladene av fjellsyre er rike på vitamin C og har vært en viktig grønnsak som kunne beskytte mot skjørbuk. Ellers har både røtter og blad blitt kokt og spist som behandling av dysenteri.

Fjellsyre som mat

Fjellsyre er blitt regnet som en av de viktigste matplantene i arktiske områder og har vært høyt verdsatt av eskimoer, samer og indianere. Hele planten kan spises som den er, eller kokes og brukes som smaksetter i ulike gryteretter med ville planter, eller til kjøtt. Smaken er syrlig, men den skiller seg noe fra engsyre. Som kokt smaker fjellsyreblad som spinat med et syrlig anstrøk. Bladene kan også kokes med sukker til en velsmakende marmelade.

Både i Norge og Sverige vet vi at samer og fjellbønder i tidligere tider konserverte fjellsyre til vintermat. Eskimoene brukte ofte fjellsyreblad i gjæret tilstand (en form for sauerkraut), mens samene foretrakk å koke dem forsiktig med minst mulig vann til en grøtaktig masse. Så ble denne grøten stoppet i reinmager og oppbevart på et sted med jevn frost. Om vinteren kunne man tine opp den mengden man hadde behov for og bruke som tilbehør til ulike kjøttretter. Blant samene var en annen tilberedningsmåte å koke syren sammen med reinmelk slik at denne syrnet, og man fikk en osteaktig masse som ble kalt gompe. Ved å kombinere fjellsyren med melk, eliminerte man også for en stor del de problemene som kunne oppstå på grunn av plantens høye innhold av oksalsyre.

Fjellsyre som fargeplante

Fra Island kjenner vi til bruk av fjellsyre som fargeplante. Bladene gir grønn eller gul farge, rota en litt lys gultone.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Bladene av fjellsyre inneholder oksalsyre. Inntak av fjellsyreblad i små mengder bør ikke by på problemer, men hvis man spiser store mengder ubehandlede blad kan oksalsyren binde opp kalsiumet i kroppen og føre til kalsiummangel. Mengde oksalsyre i bladene reduseres når bladene kokes, tørkes eller de spises sammen med melk. Det er ikke kjent forgiftningstilfeller av fjellsyre. Personer som lider av revmatisme, gikt, artritt, nyrestein eller overskudd av magesyre, bør utvise forsiktighet ved inntak av fjellsyre, da urten kan forverre disse tilstandene. Se ellers advarslene for engsyre (Rumex acetosa).

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.