Engsyre er en flerårig, 30-90 cm høy urt med svært variabelt utseende. Stengelen er rødaktig, hul og greina øverst. Bladene er 2-3 ganger lengre enn de er brede, pilformede med nedadrettede fliker ved grunnen. De øvre bladene er stengelomfattende og sliren er brunaktig og frynsete. De små grønne eller rødaktige blomstene sitter i sparsomt greinete eller enkle blomsterstander. Plantene er særbu, slik at hann- og hunnblomster sitter på hver sine planter. Frukten er en trekantet nøtt som er 1,8-2,2 mm stor og glinsende svart. Planten smaker surt.

Engsyre har tre underarter i Norge: en vokser i lavlandet sørpå, en vokser over hele landet, og en vokser i fjellet. Fransk matsyre (Rumex scutatus) er en nærstående art som i Europa ofte blir dyrket på grunn av sine saftige blad.

Engsyre er en av de vanligste artene i syreslekta (Rumex) og finnes naturlig utbredt i Europa og tempererte deler av Asia. Arten er introdusert på New Zealand. Engsyre er vanlig over hele Norden, og går i fjellet nesten opp til 1900 moh. I fjellet blir den mest funnet som underarten lapponicus, som har blad med hjerteformet grunn. Engsyre er som navnet sier hovedsakelig en engplante, men vokser også i åpen skogsmark, langs veikanter og elvebredder, på strandgrus eller bakker i fjellet, på nøytral eller litt sur jord.

Det er i første rekke bladene av engsyre som benyttes, men rotstokken og frøene kan også anvendes. Som mat spises bladene friske i salater, eller rives i stykker og blandes i maten som smaksstoff. Smaken blir mindre syrlig når bladene kokes, og heller man bort kokevannet har man også fjernet mye av oksalsyren. Bladene kan tørkes og pulveriseres for seinere bruk, men smaken blir da mye svakere.

Friske blad og bladsaft av engsyre inneholder oksalsyre og kaliumbinoksalat (opptil 1 %), tartarsyre og vitamin C. Rhizomene inneholder et hyperosid, quercetin-3-D-galactosid, anthracen, garvestoffer (opptil 25 %) og antrakinoner. Antrakinonene (chrysophanol, physcion og emodin anthroner) gjør at planens rotstokk har avførende virkning. Plantens surhet skyldes både vitamin C og innholdet av oksalsyre og oksalater (mest kaliumhydrogenoksalat). Det siste stoffet har vært årsak til enkelte tilfeller av engsyreforgiftning både hos mennesker og dyr. Oksalsyren i planten er muligens til beskyttelse mot beiting av smågnagere.

Engsyre er en skarp, syrlig, astringerende (sammentrekkende) og avkjølende urt. Den virker urindrivende, avførende, styrkende, antiseptisk og appetittvekkende (bitter). Den astringerende virkningen gjør at engsyre har en blodstillende virkning. Planten er en god kilde for vitamin C. Antimutagene, cytotoksiske og svulsthemmende egenskaper er funnet hos engsyre, men disse egenskapene er mest kjent fra småsyre (Rumex acetosella).

Skjørbuk, dårlig matlyst, innvollsorm, forstoppelse, diaré, betente sår, brannsår, utslett, eksem, kviser, byller, skabb, sting, øresus, nedsatt hørsel, feber, solbrenthet og solstikk. 

Planteslekta Rumex heter syre fordi bladene smaker syrlig. Artsnavnet acetosa betyr syrlig, og kommer av acetum, eddik.

Virkningen av engsyre ble beskrevet allerede av den greske legen Dioskorides i det første århundre etter Kristus, og urten har etter det vært omtalt i mange urtebøker. Båret som en amulett rundt halsen skulle engsyre beskytte mot struma. Det ble sagt at urten kunne fremskynde menstruasjonen, og løse opp nyre- og blærestein. Videre ble engsyre anbefalt mot engelsk syke hos barn, mot feber, ved sykdommer i blære, bryst, lever, mage og nyrer, og det var kjent at urten virker både appetittvekkende og blodstillende.

Middel mot skjørbuk

Engsyre hadde i tidligere tider en allsidig medisinsk anvendelse. Den viktigste bruken av engsyre var imidlertid mot skjørbuk, noe som skyldes det høye innholdet av vitamin C i bladene. Samene spiste ofte engsyre, noe som gjorde at de sjelden var utsatt for denne sykdommen. Syrebladene ble finhakket og kokt til en rett som samene kalte juobmo, og denne ble spist bl.a. mot slapphet og dårlig matlyst. Friske engsyreblad om våren ble brukt i såkalte vårkurer, som skulle rense og fortynne blodet, fjerne innvollsmark, hindre diaré og stimulere melkedannelsen. Den blodrensende virkningen gjorde at engsyre kunne brukes mot ulike hudproblemer der årsaken satt inne i kroppen, f.eks. atopisk eksem.

Når det berettes at engsyre kunne lege sår i munnen og få løse tenner til å feste seg, skyldes nok ikke dette noen mystisk kraft i urten, men heller at innholdet av vitamin C motvirket sykdommen skjørbuk, hvor et av symptomene er at tennene løsner.

Utvortes bruk av engsyre i folkemedisinen

Bladene av engsyre brukte man tidligere til å gni inn i huden mot skabb, eller de ble lagt i omslag på øret mot sting, øresus og nedsatt hørsel. Bladene, eller avkok av dem, kan også brukes som omslag på sår (særlig brannsår) og ved ulike hudproblemer som utslett, betennelser og kviser. Det er rapportert at indianere har anvendt saften fra friske engsyreblad på huden etter at de hadde brent seg på brennesler.

Slik kan man bruke engsyre som medisin

Både roten og de overjordiske delene av engsyre kan anvendes som medisin. Planten virker appetittstimulerende, avførende og febersenkende, samt at den stiller tørsten. Et uttrekk av bladene (25 g til en ½ liter kokende vann) brukes som en avkjølende drikk ved feber. Et avkok av roten virker sammentrekkende (astringerende), blodstillende, svakt avførende og urindrivende. Det kan foreskrives ved munnsår, byller, betente sår, eksem og akner. Avkoket har også vært anvendt til behandling av diaré, forstoppelse, gulsott og nyrestein. Vær imidlertid oppmerksom på urtens innhold av oksalsyre, som kan være årsak til at det dannes nyrestein. Både roten og frøene er blitt brukt til å stanse indre blødninger.

For å lage et avkok blir roten kokt i 5-10 minutter, og får stå og trekke videre til væsken blir kald før den siles. Av dette avkoket inntar man ½ dl tre ganger daglig, eller det brukes utvortes som lotion. En kompress med engsyreblad kan ellers virke avkjølende ved solbrenthet, og det sies at te av engsyre kan brukes mot solstikk. Drikk i tilfelle en kopp engsyre-te tre ganger daglig.

Engsyre som mat

På grunn av oksalsyren har alle delene av engsyreplanten en syrlig smak, og engsyreblad kan erstatte rabarbra i matlagingen. Husdyr liker planten, og den har i tidligere tider også vært vel ansett som mat for mennesker. Samene kokte engsyre sammen med melk, som derved ble sur og holdt seg lenge. Den samiske befolkningen har også brukt syre-arter til å krydre gompe, en syrnet "grøt" av kvann, turt og reinmelk. Som eneste grønnsaksrett og vitaminkilde gjennom de lange vintrene, var denne retten svært viktig, og har sikkert hatt stor betydning som beskyttelse mot skjørbuk. Det er ikke uten grunn at syregrøt tradisjonelt ble spist med melk, for med melken felles det meste av oksalsyren ut som et harmløst stoff, og man unngår nyreproblemer.

Bladene av engsyre kan spises friske. De saftige og grønne bladene har lite smak om våren, mens syresmaken kommer etter hvert. På varme sommerdager kunne slåttefolket spise de saftige bladene for å slukke tørsten.

Blir bladene forvellet, forsvinner det meste av oksalsyren og den syrlige smaken. Bladene passer godt i sauser til fisk, kylling og svin. Bladene plukkes helst tidlig om våren og anvendes i salater, surret i smør, moset med fløte eller tilsatt til supper og sauser. Kokes bladene som spinat, bør kokevannet skiftes en gang for å redusere syremengden. Den søreuropeiske arten fransk syre (Rumex scutatus), har en mildere, sitronlignende smak, men har samtidig også en skarp bismak. I Frankrike foretrekkes den i syresuppe. I våre dager samles engsyre av blant annet innvandrere fra Tyrkia og Vest-Asia. De koker bladene med melk og spiser dem med hvitløksyoghurt.

Også frøene og blomstene av engsyre kan spises, enten friske, kokt i supper eller tørket for seinere behov. Frøene kan males til et pulver og blandes i brødmelet. De er enkle å høste, men er så små at de er litt plundrete å bruke. Engsyrens syrlige smak forsvinner for en stor del når planten kokes eller tørkes. Røttene kan også spises, men de er svært beske om de ikke først skjæres i skiver og vannes ut.

Annen bruk av engsyre

Saften fra frisk engsyre er blitt brukt til å fjerne rust, mugg og blekkflekker på lintøy, tre, vidjekurver og sølvtøy. Planten har også vært brukt til plantefarging. Bladene av engsyre gir en svært fin olivengrønn farge til ullgarn, mens røttene gir gult. Hvis fargingen foregår i en jerngryte, trenger man ingen alunbeising av garnet. Til 100 g garn må man ha ca. 500 g friske blad. Bladene kokes i fem liter vann i to timer. Så siles vannet, garnet legges i og får ligge ca. to timer ved høyst 90 °C før det vaskes og skylles.

Dyrking av engsyre

Hvis man vil dyrke engsyre, formeres arten med frø som sås på vokseplassen, eller man deler rota av allerede etablerte planter. Deling kan skje gjennom hele sommeren, men plantene etablerer seg raskest hvis de deles om våren. Engsyre plantes med ca. 30 cm mellomrom på et fuktig sted i halvskygge (fransk syre vil ha en tørrere vokseplass med full sol). De første bladene kan høstes omkring åtte uker etter såing.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Engsyre inneholder mye oksalsyre som kan binde seg til kroppens kalk og danne tungt løselige kalsiumoksalater, noe som kan føre til kalsiummangel i kroppen. Oksalatene kan felles ut i nyrene og danne nyresteiner som kan skade nyrene og gi nyresteinsanfall. I utlandet er det rapportert om dødelige forgiftninger hos barn som har satt til livs store mengder friske syreblad. Barn rammes sterkest, fordi de tåler mindre mengder oksalsyre, samtidig som de gjerne spiser friske planter og ikke kan kontrollere inntaket. Dødelig dose av ren oksalsyre antas å ligge mellom 5 og 13 g. Inntak av slike mengder fører til alvorlig magetarmkatarr med oppkast og diaré, nyreskade, krampetrekninger og død som skyldes hjertestans.

Hvis man skyller friske syreblad i varmt vann, eller gir dem et lett oppkok og heller bort kokevannet før bladene inntas, reduseres mengden oksalsyre. Og hvis man spiser syrebladene sammen med melk, vil også mye av oksalsyren bli uskadeliggjort. Personer med nyreplager, eller som har disposisjon for revmatisme, artritt, gikt eller for mye magesyre, bør avstå fra å spise frisk engsyre, da inntak av urten kan forverre disse tilstandene.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.