Et homeopatisk middel som kalles Lupulus lages av friske humlekongler som finhakkes og trekkes i alkohol, før middelet potenseres.

Det er tre hovedanvendelsesområder for humledrogen. Ved appetittløshet er det bitterstoffene i humle som er ansvarlige for å stimulere matlysten. Det er den flyktige oljen som fremmer søvnen, beroliger nervene og hjelper mot angst, nervøsitet og rastløshet. Dessuten kan humlens innhold av fytoøstrogener ha innvirkning på menstruasjonssyklusen og være til nytte i overgangsalderen.

Tradisjonell bruk av humle

Det er vanskelig å fastslå om humle har vært opprinnelig viltvoksende i Norge, eller om alle forekomstene i naturen stammer fra tidligere dyrking av planten. Siden humle har vært dyrket i flere hundre år her i landet, har den hatt gode muligheter til å forville seg, og på mange av de stedene hvor humle vokser i våre dager, kan den være en rest fra tidligere tiders dyrking på stedet eller i nærheten. I Frostatingsloven var det bestemmelser angående humle (om tyveri av humle og epler), og fra middelalderen og til fram på midten av 1700-tallet hadde gårdeiere plikt til å dyrke en viss mengde humle. Humle ble primært brukt til ølbrygging, men det var også en viss folkemedisinsk tradisjon knyttet til planten.

Det er beskrevet at humlekonglene ble lagt i vann og brukt mot hoste og halskatarr, og humleøl ble lagt på hovne ben som omslag og drukket mot vatersott (ødemer). I en gammel legebok fra Ulvik nevnes humlesaft mot øresus, og på Vestlandet er humleavkok flere steder blitt drukket mot innvollsorm. Humle ble også brukt på sykdommer som gulsott og brystbetennelser. På grunn av den "bedøvende" lukten, ble humlekongler dessuten sydd inn i et putevar eller pakket inn i et lommetørkle og lagt på hodeputen ved søvnløshet. Humle har vært forbundet med magi og skulle beskytte spesielt mot spøkeri, og fram til på 1900-tallet ble det lagt hunnblomster i likkisten for å gi den døde "evig søvn".

Humle som sovemedisin

Sårede soldater under første og andre verdenskrig fikk humle puttet i hodeputen ved mangel på andre sovemedisiner. De eteriske oljene som frigjøres fra humleputen påvirker muligens hjernen direkte gjennom luktsenteret. Man må gjerne forsøke både en liten "sovepute" med humle og en kopp humlete om kvelden hvis man har vanskelig for å sovne. "Humlemel" benyttes som beroligende middel i tabletter eller ekstrakter, ofte sammen med ekstrakt av legevendelrot (Valeriana officinalis), sitronmelisse (Melissa officinalis) og/eller andre lett beroligende urter. Virkningen av slike preparater er svært avhengig av kvaliteten på ekstraktene som brukes.

Humle ved fordøyelsesplager

Forskning har vist at uttrekk av humlekongler virker avslappende på glatt muskulatur, særlig i tarmkanalen. Humle kan derfor anvendes sammen med andre urter til behandling av sykdommer som tykktarmskatarr, irritabel tykktarm syndrom, divertikler og stressrelaterte fordøyelsesplager som magesår, Crohn’s sykdom, ulcerøs kolitt og "nervøs mage". Humlens evne til å virke avslappende og lindrende kompletteres av den antiseptiske virkningen av stoffene lupulon og humulon som motvirker betennelser, og av plantens generelt bitterstimulerende effekt. Humle kan på denne måten hemme infeksjoner som kan spille en vesentlig rolle for dannelsen av sår i magen og tolvfingertarmen. Garvestoffene i urten bidrar også til å fremme helingen av betennelsestilstander i tarmene, i tillegg til å stanse diaréer. Bitterstoffene i humle stimulerer appetitten og øker utskillingen av fordøyelsesvæsker, noe som også bidrar til en bedre fordøyelse.

Hormonregulerende virkning

Humlens innhold av fytoøstrogener, dvs. plantestoffer som virker på samme måte som østrogen, gjør at planten kan påvirke hormonbalansen. Humle kan derfor brukes ved klimakteriebesvær og bidra til å regulere menstruasjonsperiodene. Urten kan stimulere kjønnsdriften hos kvinner og øke melkeproduksjonen hos ammende. Det høye innholdet av fytoøstrogener kan imidlertid ha uheldige effekter ved at kvinner som jobber som humleplukkere, oftere enn normalt får forstyrrelser i menstruasjonssyklusen og i tillegg også kan oppleve hodepine, svimmelhet og kvalme.

Et litt spesielt bruksområde for humle, er til demping av den mannlige kjønnsdriften. Sannsynligvis skyldes denne virkningen østrogenstoffene, som er kjent for å motvirke effekten av det mannlige testosteronet. Det kan imidlertid også skjule seg andre hormonstoffer i planten som virker på samme måten. Tidligere ble humle gitt til menn med gonoré og syfilis, foruten til seksuelle avvikere og potensielle seksualforbrytere. Også munker kunne innta humle for å undertrykke seksualdriften.

Andre medisinske anvendelsesområder for humle

Humle har en beroligende virkning på sentralnervesystemet og kan lette spenninger og angst. Den krampeløsende, slimløsende og antimikrobielle virkningen kan ellers bidra til å lindre hoste, brystbetennelser, bronkitt og astma. Stoffet asparagin i urten virker mildt urindrivende og fremmer utskillingen av giftstoffer, noe som kan være til hjelp ved hudplager som eksem og akner. Utvortes kan en urtete av humle tilsettes badevannet ved et kveldsbad for å lindre verkende muskler, kvestelser og opphovninger. Et humleomslag på sår som ikke vil gro, kan av og til ha større virkning enn tradisjonelle preparater, noe som skyldes at stoffene lupulon og humulon virker bakteriedrepende.

Humle til ølbrygging

Bruk av humle til ølbrygging var kjent allerede av romerne, men i Europa kom ikke planten i bruk som ølkrydder før på 1600-tallet. Etter at humle ble innført som ølkrydder i England, ble drikker som ble krydret på gammeldags vis med reinfann (Tanacetum vulgare) og korsknapp (Glechoma hederacea) kalt ale, mens det som ble brygget med humle ble kalt beer, etter det tyske navnet bier.

Humle inneholder bitterstoffet lupulin, som er et naturlig konserveringsmiddel. Opprinnelig var det lupulinet som gjorde at man begynte å bruke humle ved framstilling av øl. Lupulinet hindret visse typer bakterier i å vokse i ølet eller vørteren. Den bitre humlesmaken er velkjent for øldrikkere, og innholdet av humle kan være en medvirkende årsak til den søvndyssende virkningen av øl.

Anvendelse og dosering av humle

Som et appetittvekkende middel brukes te av hunnblomstene og denne teen virker også svakt beroligende. 1-2 teskjeer droge overhelles med en kopp kokende vann og siles etter 10-15 minutters trekketid. En kopp drikkes en halv time før måltider eller før sengetid. Anbefalt dose av tørkede humlekongler i form av te, er 1,5-3 gram per dag.

Man kan lage seg tinktur av humle ved å la humlekongler trekke i 40 % sprit på et mørkt sted i minst to uker før den siles og lagres på en flaske. En fornuftig dosering av tinkturen kan være én teskje i litt vann som inntas om kvelden ved søvnvansker. Mot hetetokter i overgangsalderen kan man bruke en halv teskje i vann morgen og kveld, mens ved dårlig appetitt og svak fordøyelse kan man bruke noen dråper før måltidene.

Humleskudd kan spises

Annen bruk av humle

Under første verdenskrig ble humle brukt som tobakkssurrogat. Fra Sverige er det kjent at man utnyttet de konserverende egenskapene til humle ved å pakket ost sammen med humlekongler. Carl von Linné forteller fra sin skånske reise i 1749 at adelen brukte humle ved balsamering av lik.

Humle har også vært brukt som fiberplante. Henriksson forteller at man på 1700-tallet også tok vare på stenglene når man høstet humlekongler. Bladene ble fjernet på meterlange stengelbiter, som så ble behandlet på samme måte som lin og hamp. Fibrene ble grove, men samtidig sterkere enn fiber av lin og hamp, og de kunne derfor brukes til sekkestrie, teltduk og tau. Av humlestengler kunne man også flette kurver og kranser.

Ved bruk i moderate mengder med humle, er det ikke rapportert bivirkninger, kontraindikasjoner eller interaksjoner med andre medisiner, men noen personer har erfart en sjelden allergisk reaksjon eller kontakteksem fra pollenet eller fra de gule, pulverlignende krystallene i fruktene. Slike allergiske reaksjoner forekommer imidlertid svært sjelden, og opptrer primært hos arbeidere som eksponeres for frisk eller tørket humle, f.eks. bryggeriarbeidere og gårdbrukere som dyrker humle. Om man er allergisk mot humlepollen, medfører ikke det at man er sensitiv for inntak av produkter hvor det er brukt humle, f.eks. øl.

Bruk av urtebaserte beroligende midler bør generelt foregå over avgrensede tidsperioder. På grunn av humlens beroligende virkning, bør urten ikke brukes av pasienter med tydelige depresjoner, da urten kan forverre slike tilstander. Ved bruk av humle sammen med andre beroligende medisiner (barbiturater), kan man oppleve en kraftigere virkning av disse medisinene.

Det er ikke påvist noen økning i misdannelser eller andre skadelige virkninger på fosteret ved bruk av humle under graviditet. Til tross for at humle har en stimulerende virkning på melkeproduksjonen hos ammende, bør urten på grunn av en mulig beroligende virkning på babyen, brukes med forsiktighet under amming. Det angis at svært store doser av humle kan være giftig, men ingen tilfeller av overdosering hos mennesker er omtalt i tilgjengelig litteratur. Humle kan trolig være farlig for hunder, da det er rapportert et tilfelle der fire av fem hunder som inntok store mengder humle døde av malign hypertermi (dødelig overopphetning).

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.