Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > REINFANN   

REINFANN
Tanacetum vulgare
 
ANDRE NORSKE NAVN
Renfang, regnfang, reinfar, reinfonn, reinfant, raudryllik, tangsigras, tannsi, tansegras, herremann, herremannsknapp, ungkarsknapper. Varianten Tanacetum vulgare var. crispum blir kalt munkereinfann eller pyntegrønt.
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Tanacetum vulgare L.
Chrysanthemum vulgare (L.) Bernh.
Chrysanthemum tanacetum Karsch.
Chrysanthemum uliginosum Pers.
Tanacetum audiberti DC.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Golleboallu.
SVENSK:  Renfana, Rejnfånun, (navnet gubbaskägg og munkrenfana brukes om Tanacetum vulgare var. crispum).
DANSK:  Rejnfan, Regnfang, Guldknap.
ISLANDSK:  Regnfang, Reinfáni.
FINSK:  Pietaryrtti.
ENGELSK:  Tansy, Bitter buttons, Golden buttons, Yellow buttons, Bachelors buttons, Hindheel, Parsley fern, Ginger plant.
TYSK:  Rainfarn, Wurmkraut.
FRANSK:  Tanaise, Tanaise commune.
SPANSK:  Tanaceto, Balsamita menor.
 
FAMILIE
Kurvplantefamilien (Asteraceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av reinfann

BOTANISK BESKRIVELSE
Reinfann er en flerårig urt som blir ca. 1 meter høy. Planten har en krypende jordstengel, og stenglene er stive og treharde, og ofte noe rødfarget. Bladene er glatte (sjelden noe håret), enkelt eller dobbelt pardelt med 7-15 fliker, og finneparene er sagtannete. Blomsterkurvene sitter i en halvskjerm, de er gullgule og uten tungekroner. Kurvdekkbladene har brun hinnekant. Planten har en sterk og aromatisk lukt.
 
UTBREDELSE
Reinfann er naturlig utbredt i Europa og østover til Kaukasus, Armenia og Sibir. Planten er innført i Nord-Amerika. I Norge er reinfann vanlig over hele landet, faktisk helt nord til Hammerfest. Reinfann vokser i tørr ur, kratt, langs veikanter, skogkanter og strandkanter, og går opp på fjellet til bjørkegrensen.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Tanaceti herba (syn. Chrysanthemi vulgaris herba): Reinfann urt. Tanaceti flores (syn. Chrysanthemi vulgaris flores): Reinfann blomster. Drogene har kamferlukt og en bitter, krydderaktig smak. Man samler inn den blomstrende planten, dvs. de øverste stengeldelene med blomster og blad.

Reinfann er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som legemiddel, og har således omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER
Reinfann har flere kjemotyper, som karakteriseres av ulike terpener. Planten inneholder en eterisk olje med beta-tujon, kamfer, sabinen, umbellon og cineol. Tujon i store doser kan ha en abortfremkallende virkning, kan gi krampe, kolikk og til og med dødelige forgiftninger. Det eteriske oljen har effekt på mikroorganismer. Dessuten finnes et bitterstoff i form av et umettet seskviterpenlakton som kalles tanacetin. Bitterstoffet øker sekresjonen av magesyre, galle og spytt, og som stimulerer peristaltikken.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Ormemiddel, abortfremkallende, bitterdroge, appetittvekkende, magesyrestimulerende, gallestimulerende, fordøyelsesfremmende og menstruasjonsfremkallende.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Innvollsorm og andre tarmparasitter, gulsott, nyresykdommer, fordøyelsesplager, åreknuter, bloduttredelser, forstuinger, lopper og lus.
 
OMTALE AV REINFANN

Tradisjonell bruk av reinfann rundt om i Europa

De gamle oldtidslegene kjente ikke til reinfann, og det var først i middelalderen at urten ble brukt medisinsk. Under Karl den store ble det påbudt å dyrke planten, og fra 1600-tallet hadde reinfann stor betydning som middel mot innvollsorm, og er som ormemiddel blitt brukt i veterinærmedisinen helt opp til vår tid. I middelalderen omtaler Hildegard av Bingen bruk av urten ved nesekatarr og uteblitt menstruasjon. Reinfann har hatt en stor plass i folkemedisinen overalt i Norden. Både i Norge og England er den blitt brukt mot gulsott, noe som nok knytter seg til signaturlæren. Når den i Danmark er blitt brukt mot tannverk, skyldes det sikkert dens ry som middel mot orm, for tannverk kom jo av at man hadde ”orm i tennene”. I norsk folkemedisin var det vanligst å bruke reinfannblomster mot innvollsorm, men de kom også til anvendelse ved fordøyelsesbesvær.

Den sterke duften gjorde at reinfann også ble anvendt innen trolldomsmedisinen. Tyskeren Otto Brunfels skriver bl.a. at man skal anbringe barnet i røyken fra planten hvis man vil være sikker på at intet ondt skal ramme det.

I middelalderen var det vanlig at kvinnene tok med seg en bukett godluktende blomster til kirken på Mariamesse (15/8) og stenket dem med vievann. Blant disse blomstene var reinfann en selvfølge. Buketten ble oppbevart, og ved tordenvær sikret man seg mot lynnedslag ved å kaste en reinfannblomst på ilden.

I slaviske land ble planten brukt som elskovsmiddel. Den unge piken la reinfannblomster i en linpose som hun anbrakte i den høyre armhulen, og den hun elsket var da straks på plass.

I Skottland brukte man å legge opphakket reinfann på skambeinet til kvinnen når hun skulle føde. Da unngikk man at barnet ble et misfoster eller en bytting (en bytting oppsto ved at ”de underjordiske” ved fødselen byttet om på deres egne barn med menneskebarn). I Danmark har Henrik Kokborg brukt den i en blanding ”mot forhekselse”.

Planten fikk tilnavnet herba imortalis, udødelighetens urt. Hos Linné kan man finne opprinnelsen til dette navnet. Han forteller at lik som gnis inn med reinfann bare i liten grad angripes av mark. En annen svensk botaniker, Aspelin (ca. 1790), forteller at de ved hjelp av reinfann kunne beskytte de døde mot forråtnelse i lang tid. Dette var aktuelt når folk døde på vinteren da det var frost og vanskelig å få gravlagt personen.

Reinfann virker insektavskrekkende

Reinfann har insektdrepende og desinfiserende egenskaper, og ble derfor brukt som strøurt. Tørkede blad ble lagt mellom klær, i sengehalm og i halmen som dyrene lå i for å holde lopper og annet utøy unna. Og et dryss med hakkede blomster og blad kunne fordrive både maur og mus. Lagt på hyller i spiskammeret, hengt over dører og vinduer, og gnidd på kjøtt holdt reinfann fluene unna. Reinfann ble også plantet nær frukttrær for å skremme bort skadeinsekter. Man kunne ellers gni inn pelsen på hunden eller katten med urten for å hindre at den fikk lus. Reinfann er blitt brukt til å drepe skabb, lus og lopper også på mennesker, men selv når preparater av reinfann bare blir brukt utvortes, er det mulighet for forgiftning. At ikke alle insekter har noe i mot planten, kan en imidlertid se ved at reinfann ofte er sterkt befengt med bladlus. Planten er rik på kalium og andre mineraler, og er fin å legge i komposthaugen.

Middel mot innvollsorm

I folkemedisinen hadde reinfann ord på seg for å være særlig virksom mot innvollsorm, og man ble kurert for denne plagen ved å drikke avkok eller te laget på tørkede blad. Dette virket både på folk og fe, men giftigheten gjorde at det var vanskelig å finne riktig dosering. I våre dager benyttes andre og mye tryggere midler mot innvollsorm.

Annen folkemedisinsk bruk av reinfann

Avkok av reinfann ble også brukt mot kvalme og uteblitt menstruasjon, og i noen tilfeller til å fremprovosere abort. Utvortes ble planten anvendt i omslag mot kolikk, tannverk, gikt, hevelser og hovne ledd. Det ble også sagt at reinfann kunne fjerne solbrenthet og fregner.

Litt om urtens innholdsstoffer

Frisk reinfann inneholder 0,12-0,18 % eterisk olje. Noen kjemotyper av planten produserer en olje som inneholder nesten bare det giftige terpenet tujon, andre typer er nesten tujonfrie. Plantens giftighet er stort sett knyttet til innholdet av tujon. Når planten, eller ekstrakter av den, forårsaker hudutslett, skyldes det sannsynligvis stoffet arbusculin A, eller tanacetin-komponenter. Inntak av så lite som 10 dråper ren reinfannolje er blitt rapportert som dødelig. På grunn av reinfannens uforutsigbare giftighet og allergifremkallende egenskaper, kan det ikke anbefales at urten brukes verken utvortes eller innvortes.

Reinfann som fargeplante

Reinfann har i vår tid gjenvunnet sin gamle hedersplass som fargeplante. Roten gir en kraftig, lysbestandig grønn farge (etter beising av garnet), bladene gir gulgrønt og blomstene en gul til nesten oransje farge.

Munkereinfann

I hager og på kirkegårder har det vært vanlig å dyrke en form av reinfann med stekt krusete blad (Tanacetum vulgare var. crispum). Den ble lokalt kalt munkereinfann eller pyntegrønt, og skulle ha sterkere virkning enn den ville formen. Disse plantene har også større prydverdi enn den rene arten.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Reinfann er en giftig plante, og både innvortes og utvortes bruk kan gi forgiftningssymptomer. Forgiftninger er sjeldne, men har forekommet ved bruk av planten som abortmiddel. Forgiftningssymptomene er underlivssmerter, oppkast, krampe, fulgt av dyp bevisstløshet, pupillutvidelse, åndedrettsforstyrrelser, svak puls, og i alvorlige tilfeller død ved hjertesvikt. Reinfanndroger må ikke brukes av gravide, og drogen må under alle omstendigheter anvendes med meget stor forsiktighet.

 

Flere bilder av reinfann
LITTERATUR
Blumenthal, Mark: The Complete German Commission E Monographs.  Austin, Texas, American Botanical Council 1998.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Chevallier, Andrew: Politikens bog om lægeplanter.  København K, Politikens Forlag A/S 1998.
Christophersen, Erling: Norske medisinplanter.  Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Høiland, Klaus: Naturens legende planter.  Hjemmets Bokforlag 1978.
Jonsson, Sune & Stina Jonsson: Villblomster. Markens urter i bilder og tekst.  Oslo, Teknologisk Forlag 1980.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Nielsen, Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1976.
Svanberg, Ingvar: Människor och växter.  Stockholm, Bokförlaget Arena 1998.
Østen, Sverre: Kjerringråd og overtro.  Oslo, Orion Forlag A/S 1994.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 23.10.2016