Hvit nøkkerose er en vakker, flerårig ferskvannsplante med en lang og tykk jordstengel som er festet til bunnen på inntil 3 m dypt vann. Planten har tynne, nesten gjennomsiktige undervannsblad og langstilkede, tykke, runde eller hjerteformede blad som flyter på vannet. Bladene, som er 10-30 cm i diameter, er rødaktige når de er unge, men blir seinere mørkegrønne, glatte og skinnende på oversiden, mens undersiden oftest er rødbrun. Blomstene sitter enkeltvis på lange stilker, og flyter på vannoverflaten. De har 4 begerblad som er grønne på undersiden (yttersiden) og hvite på oversiden, et stort antall hvite kronblad og tallrike gule støvbærere. I midten av nøkkeroseblomsten finner man et stort, sirkelrundt og stjerneformet arr med en rekke arrstråler. Hvit nøkkerose blomstrer fra midtsommers til tidlig på høsten, og blomstene etterfølges av 15-40 mm store ovale frukter som under modningen trekkes et stykke ned i vannet gjennom en svak opprulling av blomsterstilken. Utpå høsten råtner fruktveggene og frøene slipper ut. De ligger inne i en slimet, luftholdig frøkappe og stiger til overflaten hvor de spres med vannstrømmen før frøkappen råtner og frøene synker til bunns. Blomstene til hvit nøkkerose kan bli opptil 20 cm i diameter og er de største enkeltblomstene vi finner i norsk flora. De har en svak, men frisk duft og blir bestøvet av insekter som biller og humler.

Gul nøkkerose har ovale blad som er grønne på begge sider. Rotstokken blir opptil 5 cm tykk og inntil 1 m lang. De 4-5 cm brede blomstene er gule og nesten kuleformede. Blomstene til gul nøkkerose har fem store begerblad som er grønne på utsiden og gule på innsiden, og innenfor dem sitter det tallrike små, rødgule kronblad som utsondrer honning. Planten blomstrer i juni-august, og til forskjell fra hvit nøkkerose modnes fruktkapslene over vann. Blomsten har en sterk duft som til å begynne med kan kjennes behagelig, men som etter hvert virker kvalmende.

Hvit nøkkerose er hjemmehørende i Europa, Nord-Asia, Nord-Afrika, Orienten og Nord-Amerika, og er introdusert andre steder i verden. I Norge finnes hvit nøkkerose på Østlandet og i kyststrøk nordover til Lyngen. Planten vokser i næringsrike (eutrofe) innsjøer, dammer, elver og kanaler med stille vann.

Gul nøkkerose vokser i innsjøer og vassdrag av forskjellig type, kan vokse på dypere vann (4-5 m) og er trolig mindre næringskrevende enn hvit nøkkerose. Arten er vidt utbredt i Europa, det nordlige Asia og deler av Nord-Afrika. I Norge finnes gul nøkkerose på Østlandet og langs kysten til Sogn, foruten i Trøndelag.

Det er primært rotstokken av nøkkerosene som anvendes som medisin og mat. Den sankes om høsten og tørkes for seinere bruk. Bladene og blomstene av hvit nøkkerose har også hatt medisinsk anvendelse.

Rotstokken til nøkkerosene inneholder alkaloider (bl.a. nymphaein og nupharidin), harpiks, glykosider (nymphaecin, nupharin og nymphalin), slimstoffer og inntil 10 % garvestoffer. Nymphaein er svært giftig for fisk, mens nymphalin er funnet å ha egenskaper som stimulerer hjerteaktiviteten. Bladene inneholder bl.a. flavonglykosidet myrisitrin og 1,1 % garvestoff.

Rotstokken virker astringerende (sammentrekkende), antiseptisk, blodrensende, krampeløsende, smertestillende, hjertestyrkende, beroligende, antiafrodisierende (hemmer kjønnsdriften) og mykgjørende. 

Diaré og dysenteri som kommer av irritabel tarm syndrom, bronkitt, nyresmerter, sår hals, hudbetennelser, sår hud, sår, skader, byller, vaginalt utflod, angst og søvnløshet. Nøkkerose har også vært brukt ved livmorkreft.

Mye overtro og mystikk har gjennom tidene vært knyttet til nøkkerosene. Det er kanskje ikke så rart at fantasien ble satt i sving av disse hovformede bladene som kan dekke hele overflaten på et tjern, og av de store og vakre blomstene som kommer opp fra det mørke dypet. Man mente at vetter som holdt til i vann kunne skjule seg under de flytende bladene, og at man i mørke, stille netter kunne høre strengespill fra nøkkerosetjern. I folketroen ble nøkkerosene ansett som farlige, og barn ble advart mot å plukke vannliljeblomster, da de kunne bli tatt av nøkken og dratt ned i tjernets dyp.

Nøkkeroseartene som vi finner i Norge tilhører samme plantefamilie som den hvite lotusblomsten (Nymphaea lotus), som har spilt så stor rolle både i den egyptiske og indiske kunsten og kulturen. I India ble lotusfrøet symbol på skapelsen og fruktbarhet, og nøkkerosen ble tempelblomsten frem for noen annen. En forklaring på dette kan være at frøene til lotusblomsten spirer allerede i frukten, og planten vil på den måten "føde levende planter". Lotus var festens og gledens blomst, og de døde fikk kranser av lotus med seg i gravene.

Plinius (23-79 e.Kr.) gjengir en gresk myte som forteller at planten Nymphaea ble skapt av en nymfe som tærte bort av ugjengjeldt elskov til sin store helt Herakles. Den greske filosofen og botanikeren Theofrastos (ca. 372-269 f.Kr.) skrev at bladene, om de ble pulverisert og lagt på sår, kunne stille blødninger. Også hvis det var fare for koldbrann kunne man legge på blad av nøkkerose. Dioskorides (1. århundre e.Kr.) anbefalte rotstokk og frø inntatt sammen med vin mot dysenteri og mageplager. På samme måte som flere andre av oldtidens medisinere, mente Plinius at nøkkeroser kunne dempe seksualdriften og hindre sædavgang om natten.  Hvis mannen var for viril eller kvinnen for elskovshungrig, skulle knust rotstokk av nøkkerose i vin stanse sædproduksjonen, nedsette ereksjonen og temme kvinnens lyster. Nøkkeroser har til alle tider vært et symbol på kyskhet og renhet. Derfor ble urten også anvendt av munker, nonner og prester for å hemme kjønnsdriften.

Medisinsk bruk av nøkkeroser

Bruk av nøkkeroser er lite kjent fra norsk folkemedisin. Garvestoffene i urten gjør at den har en sammentrekkende og antiseptisk virkning, og et avkok av rotstokken kan dempe diaréer. Man lager da et avkok av rotstokken og drikker dette i doser på ½ dl. Hvit nøkkerose har ellers vært brukt innvortes mot nyresmerter og bronkitt. I våre dager brukes nøkkeroser sjelden innvortes som medisin, men urten kan fungere som et hjertestyrkende og krampeløsende middel. Det er påvist at planten virker blodtrykkssenkende hos dyr. Den generelt beroligende virkningen på nervesystemet gjør at urten kan anvendes ved søvnløshet, angst og lignende.

Et avkok av roten kan brukes som et gurglemiddel ved sår hals, eller sprøytes inn i skjeden som vask ved utflod og livmorkreft. Avkoket kan også brukes som en lotion på sår hud. Pulverisert rotstokk av nøkkeroser kan kombineres med pulverisert bark av rødalm (Ulmus rubra) eller linfrø (Linum usitatissimum) og brukes som omslag på byller, verkesår og betennelsestilstander i huden. Også nøkkeroseblad, som er rike på slimstoffer, kan brukes utvortes som sårmiddel.

Seksualundertrykkende virkning

Selv om det har vært en del uenighet omkring den påståtte antiafrodisierende virkningen til blomstene til disse vakre vannplantene, har forskning nå vist at hvit nøkkerose og noen nært beslektede arter kan virke undertrykkende på den seksuelle aktiviteten. Kineserne har i lange tider brukt et par nøkkerosearter til nettopp dette formålet, noe som gir støtte til at det er noe i påstanden. Det er virkningen på det parasympatiske nervesystemet som trolig er årsaken til urtens evne til å redusere seksualdriften hos begge kjønn. Tidlige kristelige asketer verdsatte nøkkerosen, da den dempet seksuell opphisselse og frigjorde dem fra erotiske drømmer.

Annen anvendelse av nøkkeroser

De kraftige rotstokkene til nøkkeroser er rike på stivelse (opptil 40 %) og protein (6 %), og er i følge opplysninger gitt i ulik litteratur tidligere blitt brukt som nødmat. Friske og ubehandlete rotstokker smaker imidlertid både beskt og bittert, og inntak av bare noen få biter kan føre til at man brekker seg. Det som forårsaker giftigheten er ulike alkaloider som er vanskelige å fjerne. Man kan imidlertid få bort noe av giftstoffene hvis man skjærer opp rotstokken og koker den i askelut i 20 minutter, og så skyller bitene noen ganger i rent vann. Deretter rister man de utvannete rotstokkene i 180-200 °C i 1 time, og så kan de males til et mel. Av dette melet kan man bake et nødbrød, som sikkert er ganske næringsrikt, men som også kan være noe giftig. Vi vet at folk både i Norden (særlig i Finland) og sørover i Europa har brukt nøkkerosemel når det var uår eller krig, særlig i nødsårene på 1860-tallet. Hvis man vil forsøke å bruke rotstokker av nøkkerose som mat, bør man samle bare de tynneste og ferskeste delene av rotstokkene. Godt kokte blad av nøkkeroser ble tidligere spist som grønnsak. Også frøene, som inneholder omkring 47 % stivelse, ble spist, eller ristet og brukt som kaffeerstatning.

Innvortes bruk av nøkkeroser må skje med forsiktighet, da de inneholder stoffer som er giftige i store doser. Nøkkeroser inneholder alkaloidene nupharin og nupharidin, og glykosidet nymphalin, stoffer som virker kraftig på hjertet og sentralnervesystemet. De har en beroligende virkning, og inntatt i for store doser er de vist å forårsake lammelser av hjernesentre hos forsøksdyr, men for å gi slike symptomer hos mennesker, må det daglige inntaket av planten være meget stort. Innvortes bruk av nøkkeroser som medisin må imidlertid bare ordineres av kyndige personer.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.