De to tranebærartene hører hjemme i det nordlige barskogsområdet. Artene vokser i torvmoseteppet på våt, sur og næringsfattig myr. I Norge er tranebær vanlig i lavlandet og dalførene nord til Trøndelag, men er sjelden eller mangler i de ytterste kyststrøkene på Vestlandet. Arten finnes også spredt videre nordover til Finnmark. Småtranebær er vanlig i det meste av landet, og er den dominerende tranebærarten i fjellet og nordpå, men mangler på Sørlandskysten og er sjelden i kyststrøkene vestpå. Man finner sjelden store mengder tranebær i Norge, men mengdene synes å øke mot øst, så i Sverige gjør tranebærartene mer av seg enn hos oss.

Av tranebærplantene er det primært bærene som brukes, men i folkemedisinen har også de grønne delene av planten vært anvendt. Bærene har et stort innhold av fruktsyrer og smaker derfor surt. De blir ikke skikkelig modne før de har vært utsatt for frost, og da dempes også den sure smaken. Tranebær er lettest å plukke etter en kald frostnatt, for da ligger bærene som små harde kuler oppe på torvmosetuene, men man kan fort bli kald på fingrene når man plukker slike frosne bær. Plukker man tranebær før frosten kommer, kan man la dem få kuldebehandling i fryseboksen. Aller best er bærene etter at de har ligget under snøen om vinteren og blir plukket om våren, men de inneholder da mindre vitamin C enn om høsten. Det høye innholdet av benzosyre gjør at bærene ikke råtner, selv om de har vært opptint flere ganger. Tranebær kan brukes til syltetøy, gelé, saft og likør. Bærene på de norske tranebærartene er bedre på smak og har en friskere syrlighet enn amerikansk tranebær (Vaccinium macrocarpon).

Sukkerstoffer (glukose, fruktose og sukkrose), organiske syrer (bl.a. benzosyre, eplesyre og sitronsyre), pektin, arbutin, vitamin C og mineraler som kalium, kalsium, magnesium, sink og jern.

Urinveisinfeksjoner (bl.a. blærekatarr), nyrestein, ødemer, hudsykdommer, utslett, kviser, helvetesild (belterosen), skjørbuk, forkjølelse, feber og mark i magen.

Det vitenskapelige slektsnavnet Oxycoccus kommer av de greske ordene oxys (= sur) og kokos (= bær), og forklarer at bærene smaker surt. Artsnavnet microcarpus kommer av mikros (= liten) og karpos (= frukt), og henspeiler på de små bærene. Artsnavnet palustris (= som hører til på myr) viser til plantenes voksested.

Det norske navnet tranebær kan ha to forklaringer. Navnet kan komme av at plantene vokser på myrer hvor tranene holder til og at disse fuglene gjerne spiser av bærene når de ankommer landet om våren. En annen forklaring er at navnet stammer fra det tyske ordet Träne, som betyr tåre, og viser til at bærene ofte er dråpeformet. Les mer om navnet på denne planten i artikkelen Hva betyr plantenavnet tranebær? i tidsskriftet Blyttia (2011), skrevet av Kjell Furuset.

Tradisjonell bruk av tranebær

I folkemedisinen har uttrekk av hele planter av tranebær blitt drukket som te eller blitt tilsatt badevannet som middel mot hudsykdommer. Det skulle virke særlig godt på utslett og kviser hos barn, men ble også brukt mot helvetesild (belterosen), noe som gjenspeiles i lokalnavnet naurislegras (av naurisle / nårisle = helvetesild). På lignende måte som linnea (Linnaea borealis), legeveronika (Veronica officinalis) og kattefot (Antennaria dioica) vokser tranebær med krypende stengler som sprer seg i alle retninger langs bakken. Dette kan minne om måten som utslett, og da særlig helvetesild, brer seg på. Det er sannsynlig at likheten mellom måten disse plantene vokser på og mønsteret i spredningen av helvetesild kan ha vært opprinnelsen til at alle disse artene i folkemedisinen er blitt brukt mot hudsykdommer som sprer seg utover på kroppen (jfr. Signaturlæren).

Fruktene av tranebær ble også anvendt i folkemedisinen. De inneholder en god del vitamin C, og har tidligere vært brukt som middel mot skjørbuk. Å drikke tranebærsaft ble ellers anbefalt som middel mot forkjølelse og feber. I Sverige var tranebærhonning, som er en blanding av like deler honning og tranebærsaft, brukt som middel mot mark i magen hos barn.

Tranebær ved urinveisplager

Som medisinplante brukes tranebær i dag nesten bare til behandling av nyre- og urinveisinfeksjoner, og da særlig blærekatarr. Tranebær kan brukes både forebyggende og til behandlingen av akutte urinveisinfeksjoner. Da drikker man tranebærsaft eller inntar kapsler med tørket ekstrakt av fruktene. Til slike kommersielle tranebærprodukter brukes i første rekke arten amerikansk tranebær (Vaccinium macrocarpon), som har mye større frukter enn våre hjemlige tranebærarter. Amerikansk tranebær har i Nord-Amerika til alle tider blitt samlet i naturen, men arten dyrkes også i stor og blir høstet maskinelt. Klarer man å plukke tranebær i tilstrekkelige mengder på norske myrer, har disse bærene minst like god virkning ved urinveisinfeksjoner som de amerikanske bærene.

Lenge før de medisinske virkningsmekanismene til tranebær var klarlagt, var det kjent at personer som drakk mye tranebærsaft ofte opplevde meget god virkning ved blærekatarr. I 1923 viste amerikanske forskere at urinen til testpersoner ble surere etter at de hadde spist store mengder med tranebær. Da bakterier foretrekker alkalisk miljø for å vokse, konkluderte forskerne med at å spise mat som inkluderte tranebær både kunne forhindre og kurere urinveisinfeksjoner. En studie utført i 1967 viste imidlertid at effekten av tranebær på urinens surhetsgrad var svært midlertidig, og det ble antydet at en senkning av urinens pH-verdi ikke var den viktigste effekten av tranebær.

Seinere forskning har vist at virkningen av tranebærsaft også er knyttet til en helt annen mekanisme. Det er nemlig blitt påvist at tranebær begrenser muligheten for mikroorganismer til å feste seg til slimhinnene i urinveiene. Den mest vanlige bakterien som forårsaker urinveisinfeksjoner er tarmbakterien Escherichia coli. Denne bakterien produserer to forbindelser kjent som adhesiner, som gjør at bakteriene kan feste seg til slimhinner i kroppen for deretter raskt å formere seg. Denne evnen til å feste seg til slimhinnene i urinveiene blir hemmet av to stoffer i tranebærsaft, og når bakteriene ikke klarer å feste seg, blir det heller ingen infeksjon. En av disse anti-adhesinfaktorene er fruktose, den andre er en ukjent polymer forbindelse med høy molekylvekt. Etter å ha testet effekten av mange typer av bær og frukter, har det vist seg at det bare er tranebær og blåbær (Vaccinium myrtillus) som inneholder det sistnevnte hemmende stoffet.

Andre virkninger av tranebær

Tranebær kan også ha andre medisinske effekter. Stoffet arbutin i fruktene bekjemper ikke bare infeksjoner, det øker også urinutskillelsen og reduserer på den måten vannansamlinger i kroppen (ødemer). Enkelte forsøk har vist at tranebær reduserer mengden ionisert kalsium i urinen med opptil 50 %, og de kan derfor brukes for å motvirke dannelsen av nyrestein. Og på samme måte som blåbær, har tranebær vist seg å kunne senke blodsukkernivået.

De samme stoffene som hindrer bakterier å feste seg til slimhinnene, kan også forhindre at bakterier i munnhulen klumper seg sammen og danner plakk (et gulhvitt eller hvitt, nesten usynlig belegg som stadig dannes på tennene, og som består av store mengder bakterier). Dette skulle tilsi at tranebærsaft også kan brukes for å opprettholde en god munnhygiene.

Tranebær til mat og drikke

På samme måte som tyttebær (Vaccinium vitis-idaea), inneholder tranebær en god del benzosyre, og friske bær kan derfor lagres lenge i kjøleskap uten å konserveres. Tranebærene er svært rike på fruktsyrer, og de har en pikant og litt bitter bismak som gjør at syltetøy av dem smaker spesielt. På grunn av bærenes høye innhold av pektin, blir slikt syltetøy stivt og geléaktig i konsistensen. Det er enkelt å lage en gelé av bærene, og saft, syltetøy og gelé av tranebær får en lekker dyprød farge. Likør av tranebær har en frisk og god smak. Tranebær egner seg svært godt til frysing.

Det er ingen kjente, alvorlige bivirkninger av tranebær. Drikker man store mengder tranebærsaft, kan det imidlertid gi diaré. Det er ikke angitt noen kontraindikasjoner mot bruk av tranebær under graviditet eller amming, og det er heller ingen kjente interaksjoner med antibiotika. Tranebær fungerer imidlertid ikke som noen erstatning for antibiotika ved alvorlige urinveisinfeksjoner, men kan brukes som en understøttende behandling.

I følge Butnariu & Butu (2021) må forsiktighet utvises ved samtidig bruk av store mengder tranebær eller tranebærsaft og blodfortynnende medisiner som warfarin (Marevan). Det skyldes at tranebærsaft inneholder et flavonoid som er ansvarlig for å hemme cytokrom P450 (CYP) isoenzymet CYP2C9, hovedenzymet som er involvert i metabolismen av warfarin.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.