Det er mer enn 400 arter i planteslekta Passiflora. Slekta består for det meste av klatreplanter med slyngtråder, men inneholder også noen flerårige urter, busker eller små trær. Mange av de klatrende artene blir dyrket som prydplanter på grunn av de unike og vakre blomstene og de spiselige fruktene. De fleste artene finnes i tropiske strøk i Sør-Amerika, og Passiflora incarnata er en av få arter i slekta som kan vokse i temperert klima. Det er denne arten som primært brukes som medisin, men også Passiflora edulis og Passiflora coerulea blir anvendt.

Passiflora incarnata (den arten som omtales her og som heretter bare kalles for pasjonsblomst) er en hurtigvoksende, flerårig klatreplante med omkring 5 m lange, tynne, treaktige stengler. De opptil 15 cm lange bladene er langstilkete, dypt innskårne, 3-5-flikete og med fint tannete bladkanter. Når planten dyrkes i strøk med kaldt klima, mister den bladene om vinteren. De ca. 7 cm store, velduftende, hvite og fiolette blomstene er svært vakre og særpregete. Blomstene etterfølges av 5 cm lange, guloransje, eggformede frukter (kjent som maypops i USA), som er fylt med små frø i et spiselig, søtt, gult fruktkjøtt.

Pasjonsblomst har sin naturlige utbredelse i det østlige Nord-Amerika (fra Virginia til Florida og vestover til Ohio og Texas). I våre dager blir planten dyrket som en vakker prydplante i mange land, også i Europa (først og fremst i Belgia og Italia). I Norge kan pasjonsblomst dyrkes som en vakker potteplante innendørs.

Passiflorae herba: Hele den overjordiske delen av planten, frisk eller tørket. Planter skjæres ned ved begynnende blomstring og tørkes for bruk i uttrekk, flytende ekstrakter, tabletter og tinkturer.

Passiflorae fructus: Pasjonsfrukt. Frukter for kulinarisk bruk samles når de er modne om høsten og brukes friske eller kokte. De kan spises rå eller brukes til marmelade, gele, vin og fruktbaserte drikker. Den nærbeslektede arten Passiflora edulis er den arten som gir de fruktene vi kan kjøpe i norske butikker. Bladverket av denne arten kan også brukes medisinsk, på samme måte som bladene til Passiflora incarnata.

Planten pasjonsblomst (unntatt fruktene) er i Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som legemiddel og preparater som inneholder urten selges i Norge som godkjente naturlegemidler (Sedix og Pascoflair).

Bladene og stenglene av pasjonsblomst inneholder 1-2,5 % flavonoider (C-glykosider av vitexin, isovitexin, apigenin og luteolin), gamma-pyronderivater (maltol og etylmaltol), et polyacetylen med antimikrobiell virkning (passicol) og 0,01 % av et cyanogent glykosid (gynocardin). Videre finnes sukkerstoffer, steroler og gummi, samt spor av eterisk olje. Tidligere rapporter nevner også indolalkoloider av harman-typen blant innholdsstoffene, men ved nyere analyser med mer nøyaktig analyseutstyr har man ikke bestandig klart å finne disse alkaloidene i urten. Den tyske Commission E anbefaler at det ikke må finnes mer enn 0,01 % harman-alkaloider i pasjonsblomstpreparater.

Frukten av pasjonsblomst inneholder bl.a. karbohydrater, karotin, C-vitamin (300 mg/kg), kalium og magnesium.

Pasjonsblomst er en bitter og avkjølende droge som primært påvirker sentralnervesystemet, men som ikke gir avhengighet. Urten er angitt å ha følgende egenskaper: Beroligende, avslappende, angstdempende, antidepressiv, nerveberoligende, nervestyrkende, søvnfremmende, krampeløsende, blodåreutvidende, blodtrykkssenkende, smertestillende, betennelseshemmende, antibakteriell, sopphemmende, muskelavslappende, hostedempende, svettedrivende og urindrivende. Frukten av pasjonsblomst er allment styrkende gjennom å tilføre kroppen verdifulle vitaminer, mineraler og energi.

Pasjonsblomst er en mye brukt og trygg, avslappende urt som kan tas over lengre perioder uten fare for avhengighet. Urten kan brukes ved stress, angst, søvnløshet (særlig når den er forårsaket av stress), forstyrrelser i søvnmønsteret, mareritt, nervøsitet, nervøse rykninger, uro, hyperaktivitet, irritabilitet, opphisselse, panikk, hysteri, nevralgier, høyt blodtrykk, hjertebank, abnormt hurtige hjerteslag (tachykardi), premenstruelle spenninger (PMS), smertefull menstruasjon, nervøs hvileløshet hos kvinner ved menopausen, muskelsmerter, muskelkramper, Parkinsons sykdom, epilepsi, nervøse fordøyelsesplager (særlig hos barn), kolikk, irritabel tykktarm syndrom, astma, bronkitt, irriterende hoste, hodepine, migrene, tannpine, helvetesild og isjias. Urten kan også brukes til å behandle alkoholisme og til avvenning av avhengighetsskapende medisiner, inkl. benzodiazepiner som Valium.

Det var spanske oppdagelsesreisende og misjonærer i Sør-Amerika som satte navnet pasjonsblomst på planteslekta Passiflora. De katolske misjonærene påsto nemlig at de i plantenes vakre blomster så symboler på Jesu korsfestelse. Tre arr på griffelen representerte de tre naglene som ble brukt for å feste Jesus til korset. De fem støvbærerne sto for de fem sårene på kroppen, mens den flotte kransen av hvite og purpurfargede filamenter som omkranser de indre delene av blomsten, lignet den legendariske tornekronen. Ti kronblad symboliserte de ti trofaste apostlene (Peter og Judas var utelatt, da de forrådde Jesus).

De håndformede bladene og slyngtrådene viste hånden og pisken til de som anklaget Jesus. Blomsterfargene hvitt og purpur var et symbol renheten og himmelen. Før blomsten åpner seg skikkelig, kan den ligne på stjernen som ble sett av de tre vise menn.

Giacomo Bosio, en geistlig italiensk historiker, gikk så langt i sin tolkning av symbolikken at han mente planten gjennom sine uåpnede, klokkeformede blomster holdt de hellige symbolene ute av syne for hedninger som ennå ikke hadde konvertert til kristendommen.

Tradisjonell bruk av pasjonsblomst i Nord-Amerika

Pasjonsblomst ble brukt i tradisjonell urtemedisin av de innfødte i Nord-Amerika, særlig av Houma-stammen som tilsatte den til drikkevannet som et styrkemiddel. De la på knuste blad av pasjonsblomst for å hele skrubbsår og skader, for å redusere opphovninger og lindre hodepine. En urtete laget av bladene ble drukket for å roe nervene. Den medisinske bruken av pasjonsblomst slik vi kjenner den i dag, ble først beskrevet av en besøkende europeisk doktor som i 1783 omtalte urten som et middel mot epilepsi hos eldre.

Gjennom de siste to hundreårene har pasjonsblomst vært brukt i folkemedisinen som en beroligende urt ved angst, søvnløshet, muskelkramper, hysteri og til og med ved hyperaktivitet hos barn. Tidlig på 1900-tallet var pasjonsblomst en ingrediens i mange reseptfrie beroligende midler og sovemidler. Planten kom til Europa med spanjoler, men medisinsk ble den her først brukt i homeopatien til behandling av søvnforstyrrelser hos pasienter som led av neurasteni, hysteri og nervøse forstyrrelser. I 1920 beskrev en fransk lege ved navn Leclerc bruken av pasjonsblomst og ekstrakter av den i behandlingen av menopausesymptomer og som en medisin mot søvnløshet.

I USA kom urten i 1978 på en liste over planter som generelt ikke anses som trygge og effektive, utarbeidet av Food and Drug Administration (FDA). Dette skyldtes ikke at FDA fant ut at urten ikke virket, men at legemiddelindustrien gjennom godkjenningsprosessen forkastet data omkring sikkerhet og effekt av mange reseptfrie medisiner, og uten at noen amerikanske selskaper som støttet den medisinske verdien av pasjonsblomst kom igjennom med sine synspunkter. I mange europeiske land er pasjonsblomst imidlertid mye brukt, og her langt mer enn i urtens opprinnelige hjemland Nord-Amerika. Preparater med pasjonsblomst er i Europa vanligvis lett tilgjengelige i helsekostbutikker i form av beroligende midler. Urten brukes i våre dager som regel i kombinasjon med andre avslappende urter som legevendelrot (Valeriana officinalis), humle (Humulus lupulus) og sitronmelisse (Melissa officinalis).

En angstdempende, beroligende og søvndyssende urt

I moderne urtemedisin bruker urteleger pasjonsblomst som et mildt beroligende middel som primært foreskrives ved spenninger, rastløshet, søvnløshet og forstyrrelser i søvnmønsteret. Siden pasjonsblomst også er en god urt ved angst, opphisselse, nervøse rykninger, kramper og stress, vil den være perfekt å ty til hvis søvnløsheten skyldes nervøsitet eller angst. I en studie som involverte pasienter med generelle angstproblemer, fant man at pasjonsblomst var like effektiv til å redusere angsten som de mest brukte skolemedisinske preparatene mot angst. Pasjonsblomst er absolutt verdt å forsøke framfor skolemedisinske sovemedisiner ved kronisk søvnløshet, da man med urten våkner frisk og uthvilt om morgenen uten å oppleve "hangover", og man risikerer heller ikke å bli avhengig av preparatet. Mange fremtredende urteleger har framhevet at pasjonsblomst er en ideell urt å bruke hvis søvnløsheten skyldes bekymringer og mareritt, eller hvis du ikke får sove fordi du ikke får koblet bort tankene. Det er også en brukbar urt hvis du blir holdt våken om natta av smerter.

Andre anvendelser for pasjonsblomst

I tillegg til at urten er beroligende, virker den også krampeløsende, muskelavslappende og smertestillende. Derfor har man funnet at i tillegg til ved søvnløshet, kan man bruke pasjonsblomst også ved er rekke andre plager, som nevralgier, helvetesild, isjias, Parkinsons sykdom, muskelsmerter og alle stressrelaterte problemer, f.eks. høyt blodtrykk, kolikk og astma. Har du mistanke om at fysiske symptomer skyldes (eller blir forverret av) angst og anspenthet, kan du tilsette pasjonsblomst til det middelet du ellers har valgt, f.eks. ved hetetokter, menstruasjonssmerter, migrene, hodepine, magesmerter, eller irriterende hoste.

En ekstrakt som inneholdt pasjonsblomst og hagtorn (Crataegus monogyna) ble brukt i en studie på personer med diagnosen kongestiv hjertesvikt (hjertesvikt med blodstuvning etterfulgt av pusteplager samt dårlig perifer sirkulasjon og tilbøyelighet til ødem). De som brukte denne kombinasjonen erfarte bedring av symptomene, men den positive virkningen kan i hovedsak skyldes hagtorn, en urt som er kjent for å være til stor nytte ved hjerteproblemer.

Noen studier indikerer at pasjonsblomst i kombinasjon med andre preparater kan være nyttig ved avgiftning etter bruk av opiater som morfin og kodein. Pasjonsblomst er også til hjelp ved avhengighet av angstdempende medisiner av typen benzodiazepiner (f.eks. Valium).

Noen kosttilskudd som i enkelte land selges til personer med ADHD (attention deficit hyperactivity disorder) inneholder pasjonsblomst, uten at sikkerheten og effektiviteten er bekreftet. Pasjonsblomst er en urt som virker svært mildt, noe som gjør den perfekt for barn og eldre. Det er en av de avslappende urtene som er utmerket for barn som er hyperaktive eller som lider av angst og nervøse forstyrrelser. Urten kan for disse gruppene også være fin å ty til ved nervøse fordøyelsesplager som kolikk og irritabel tarm syndrom.

Man vet ennå ikke hvordan pasjonsblomst virker

I 1986 ble det i England laget en oversikt over de mest brukte urtebaserte midlene med beroligende virkning, og her kom pasjonsblomst høyt opp på listen. På grunn av urtens popularitet som et beroligende middel, har mange forskere forsøkt å finne ut av virkningsmekanismen. Selv om mye er kjent omkring innholdsstoffene i urten, har det alltid vært et element av usikkerhet knyttet til hvilke av disse som gir den beroligende virkningen.

Med bakgrunn i eksperimenter som i det siste er utført med avanserte analysemetoder, er det generell enighet om at de viktigste stoffene i pasjonsblomst trolig er flavonoidene. Denne stoffgruppen er mest kjent som fargestoffer i planter, men har også tiltrukket seg stor oppmerksomhet fordi de er kraftige antioksidanter. Bladene av pasjonsblomst inneholder opp til 2,5 % av en kompleks blanding av flavonoider. Det er mye lavere nivåer av stoffer som maltol og cyanidproduserende glykosider (0,01 %), noe som er bra med tanke på giftigheten til cyanid. De kraftfulle og giftige forbindelsene som kalles harman-alkaloider, og som man tidligere mente å ha påvist i urten, har ved nyere undersøkelser ikke kunnet spores i plantematerialet. Det er trolig korrekt det som polske forskere rapporterte i 1960, at verken alkaloidfraksjonen eller flavonoidene alene kan være ansvarlige for den beroligende virkningen. Det er antydet at virkningen kan være knyttet til nevrotransmittere i sentralnervesystemet. Verdt å merke seg er at pasjonsblomst også inneholder naturlig forekommende serotonin, i tillegg til stoffet maltol, som har dokumentert beroligende virkning og kan være med på å forklare de naturlig beroligende egenskapene til urten.

Uansett er det gang på gang slått fast at pasjonsblomst har verdi som et beroligende middel, og da får vi inntil videre bare slå oss til ro med at vitenskapen ennå ikke har funnet ut hvordan urten egentlig virker. Pasjonsblomst er godkjent for bruk som et beroligende middel i bl.a. Tyskland, Frankrike og England. I Tyskland må pasjonsblomst-preparater som omsettes ikke inneholde mer enn 0,01 % harman-alkaloider.

Anvendelse og dosering

Pasjonsblomst inntas i form av urtete, tinktur, flytende ekstrakt, tabletter eller kapsler. Urten gir en smakfull, avslappende te. Man lar 1-2 teskjeer av den tørkede urten få trekke i en kopp kokende vann i ca. 10 minutter før plantematerialet siles fra. Av denne teen drikker man små slurker 30-45 minutter før man legger seg for å sove, eller inntil tre ganger gjennom dagen for å få hjelp til å slappe av i dagliglivet. Maksimal daglig dose er angitt til 4-8 g tørket urt. Har man tilgang på tinktur (1:8 i 25 % alkohol) er en fornuftig dosering 5-10 ml, og i form av flytende ekstrakt (1:1 i 25 % alkohol) kan man bruke 2 ml daglig. Hvis du bruker den tørkede urten i tablettform, er dosen 2 g tre til fire ganger daglig, eller man tar en enkelt dose om kvelden ved søvnløshet. Ekstrakter av pasjonsblomst brukes i en rekke beroligende preparater og kombinasjonsprodukter, også i noen hjertestyrkende midler.

Dyrking av pasjonsblomst

Pasjonsblomst trives i en veldrenert, sandholdig, svakt sur jord i full sol og på et sted der planten har mulighet for å klatre. Plantene kan formeres med frø som sås om våren, stiklinger eller med de rotaktige utløperne. Frøformering kan ta lang tid og frøene har ofte dårlig spireevne.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Pasjonsblomst er en svært mild og trygg urt å anvende. Ved bruk i anbefalte doseringer kan man ikke forvente noen form for bivirkninger. Hvis bivirkninger skulle opptre, er dette svært sjelden, og de vil oftest være av allergisk natur. Det er ikke påvist uheldige bivirkninger ved bruk av urten under graviditet, og pasjonsblomst kan gjerne brukes under amming. Ingen kontraindikasjoner er kjent til nå og ingen andre advarsler knyttet til bruk av urten er ansett som nødvendig.

Passiflora incarnata blir ofte forfalsket med materiale fra andre Passiflora-arter, f.eks. Passiflora edulis og Passiflora coerulea. Passiflora edulis blir dyrket hovedsakelig for sine spiselige frukter, men bladene brukes i tradisjonell medisin i Brasil som et beroligende middel. Passiflora edulis kan ikke framvise den samme angstdempende virkningen som Passiflora incarnata. Når man studerer litteratur som omhandler planteslekta Passiflora, finner man flere steder at Passiflora incarnata og Passiflora edulis er angitt som synonymer. Denne misforståelsen kan ha ført til de ofte motstridende farmakologiske rapportene om planten.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.