Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > MARSFIOL   

MARSFIOL
Viola odorata
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Viola odorata L.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Luktviol, Doftviol, Äkta viol, Äkta fiol.
DANSK:  Martsviol.
FINSK:  Tuoksuorvokki.
ENGELSK:  Sweet violet, Violet, Common violet, Blue violet, English violet, Russian violet, Garden violet, Purple violet, Blue violet, Sweet-scented violet, Heartsease, Apple leaf, Bairnworth, Banworth.
TYSK:  Märzveilchen, Wohlriechendes Veilchen, Veilchen, Echtes Veilchen, Duft-Veilchen.
FRANSK:  Violette, Violette odorante.
SPANSK:  Violeta.
KINESISK:  Hu chin tsao.
 
FAMILIE
Fiolfamilien (Violaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av marsfiol

BOTANISK BESKRIVELSE

Marsfiol er en flerårig, opptil 10 cm høy urt med lange, krypende utløpere. Bladene er nyre- eller hjerteformede, rundtannete og med spredte hår. Blomstene, som kommer svært tidlig på våren, har mørkfiolette kronblad og er sterkt duftene. På forsommeren dannes små grønne blomster som ikke åpner seg, og som bestøver seg selv. Frøene er utstyrt med et stort oljeholdig vedheng som maurene er glade i, og frøene er således tilpasset maurspredning. Marsfiol vokser best på noe skyggefulle plasser, i velkompostert jord.

 
UTBREDELSE

Marsfiol er opprinnelig viltvoksende i Vest- og Sør-Europa, Vest-Asia og Nordvest-Afrika. Planten er innført andre steder og dyrkes nå i mange land på grunn av duften. I Norge er arten temmelig sjelden, men er funnet forvillet fra hager rundt Oslofjorden og langs Sørlandskysten.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Violae odoratae herba: Marsfiol urt. Viola odoratae folium cum flore: Blad og blomster av marsfiol. Violae odoratae rhizoma: Rotstokken til marsfiol. Blomster og blad samles om våren, roten om høsten.

Marsfiol er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som legemiddel og har således omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER

Roten inneholder bl.a. saponiner (myrosin, violin), fenolglykosider (inkl. gaultherin), spor av eterisk olje, bitterstoffer og alkaloidet odoratin. Bladene inneholder bl.a. saponiner, flavonglykosider (rutin, violarutin), eterisk olje, metylsalisylat, slimstoffer og alkaloidet odoratin. Blomstene inneholder også antocyanpigmenter.

Saponinene har slimløsende og hostebefordrende virkning. Flavonglykosidene er mildt urindrivende, krampeløsende og styrker kapillærårenes vegger. Bitterstoffet stimulerer kjertelvirksomheten. Den eteriske oljen har en betennelseshemmende virkning. Alkaloiden odoratin har en blodtrykksenkende virkning.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Urten har en bittersøt smak. Den virker avkjølende, fuktende, mykgjørende, lindrende, slimløsende, lett svettedrivende, urindrivende, avførende, antiseptisk, blodrensende, betennelseshemmende, sårhelende, krampeløsende, blodtrykksenkende og krefthemmende. Påvirker meridianene Lunger, Mage, Lever og Hjerte.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Hoste, bronkitt, kikhoste, snue, forkjølelse, influensa, luftveiskatarrer, astma, revmatiske plager, bakrus, hodepine, migrene, søvnløshet, hudbetennelser, eksem, infeksjoner i munn og hals, utmattenhet, kreft i bryst, mage, lunger og fordøyelseskanalen.

 
OMTALE AV MARSFIOL

Folkemedisinsk bruk av marsfiol

Marsfiol har lenge vært brukt i folkemedisinen, særlig til behandling av luftveislidelser. I oldtiden var marsfiol forbundet med døden, men man visste også at urten var et effektivt brekkmiddel og hostemiddel. Plinius (1. årh. e.Kr.) sier at en fiolkrans på hodet verner mot beruselse og hodepine når man drikker vin. Urtelegen Nicholas Culpeper, som levde på 1600-tallet, skrev at alle fioler er kalde og fuktige når de er friske og grønne, og brukes for å kjølne all hete og uro i kroppen, både innvortes eller utvortes.

Marsfiol i urtemedisinen

I urtemedisinen har man brukt bladene, blomstene, roten og den eteriske oljen av marsfiol. Urten har en bittersøt smak, er slimholdig, virker avkjølende og kan bidra til å rense ut giftstoffer fra kroppen. Fiolers kjølende natur gjør at de bl.a. i Frankrike brukes til behandling av tømmermenn (alkohol virker varmende), samt hodepine eller migrene hvor hodet føles varmt. Da lager man et omslag som legges direkte på hodet.

Marsfiol er dessuten god til behandling av forkjølelser som ledsages av feber. Blomstene er kjent for å være nerveberoligende, og en te laget av dem kan brukes som et middel mot melankoli, angst og søvnløshet. Teen kan også anvendes som gurglevann ved betennelser i halsen eller munnens slimhinner. Den smertedempende og febersenkende virkningen kan skyldes urtens innhold av salisylsyre.

Hele urten virker videre betennelseshemmende, svettedrivende, slimløsende, urindrivende, avførende og mykgjørende. Den brukes innvortes til behandling av plager i luftveiene, som bronkitt, halskatarr, tørrhoste og astma. Man lager da en sirup med uttrekk av blomstene og bruker den som en hostesaft. Røttene er et mye kraftigere slimløsende middel enn andre deler av planten, men inneholder også alkaloidet violin, som i større doser er kraftig avførende og kan virke som et brekkmiddel. Urten kan være en komponent i urindrivende teblandinger som skal virke lindrende ved revmatiske smerter.

Fioler av ulike slag blir ansett som rensende urter og har vært brukt som støtteterapi ved kreft, særlig ved brystkreft og kreft i magesekken. Virkningsmekanismen her er uklar, men urtens blodrensende effekt kan være av betydning. Engfiol (Viola canina) har samme medisinske egenskaper som marsfiol, men blomstene er uten duft.

Fioler har antiseptiske, betennelseshemmende og lokalbedøvende egenskaper, og har lenge vært bruk i hudpleiemidler og som kompresser på opphovninger, eksem, saktehelende sår, verkesår og oppskrapninger. Se også omtalen av stemorsblomst (Viola tricolor). Fioler virker også sammentrekkende på akner, store hudporer og sprukne blodårer, og kan fungere godt i form av gurglevann ved infeksjoner i munn og hals. Avkok av blomstene kan dessuten brukes til øyevann. De friske bladene kan gi et lindrende og helende omslag til ømme, sprukne brystvorter.

Anvendelse og dosering

Medisinsk kan marsfiol brukes både i form av tinktur og varmtvannsuttrekk (urtete). Normal dosering av en 1:5 tinktur med 40 % sprit er 1-2 ml tre ganger daglig. Når man lager en urtete av marsfiol, overhelles en teskje urt med en kopp kokende vann og lar det trekke under lokk i 10 minutter. Dette kan drikkes tre ganger om dagen, helst mellom måltidene. Brukes roten av marsfiol, bør man la den småkoke i ca. 15 minutter. Avkok av marsfiolrot er bra ved f.eks. magekatarr eller for svak magesyredannelse.

Annen bruk av marsfiol

Om våren kan man spise både blomstene og de unge bladene av marsfiol. De er både dekorative og velsmakende i salatbollen. Blomstene kan kandiseres og anvendes til pynt på kaker, desserter og is. Et uttrekk av blomstene, eller en sirup laget ved å koke et marsfioluttrekk med sukker, kan brukes til å smaksette puddinger og iskremer.

En eterisk olje fra blomstene brukes i aromaterapien til behandling av bronkialplager, utmattenhet og hudplager. Oljen brukes også i blomstervann og parfymer. Hovedaromastoffet i marsfiol, ionen, ble syntetisert i 1893, noe som førte til mindre dyrking av fioler for parfymeindustrien. Blomstene kan brukes som erstatning for lakmus-papir. Den blå fargen blir rød i syre og gul i base.

 

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Ingen bivirkninger eller interaksjoner med medisiner er påvist ved normal bruk av marsfiol. Overdosering (særlig av roten) kan imidlertid irritere slimhinnene i magetarmkanalen og gi kvalme, oppkast og diaré.

 

Flere bilder av marsfiol
LITTERATUR
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Bremness, Lesley: Den store urteboken.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1990.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Esplan, Ceres: Helbredende urter.  København, Hernovs Forlag 1981.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Garland, Sarah: Hjemmets store bok om Helseplanter, Urter og Krydder.  Hjemmets bokforlag 1980.
Hoffmann, David: Medicinal Herbalism. The Science and Practice of Herbal Medicine. Rochester, Healing Art Press 2003.
Hoffmann, David: Herbal Prescriptions after 50.  Rochester, Vermont, Healing Arts Press 2007.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter. Gamleby, Artaromaförlaget 1999.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
McVicar, Jekka: Urter for kropp og sjel.  Oslo, Hilt og Hansteen 1996.
Tierra, Michael: The Way of Herbs. New York, Pocket Books 1998.
Volák, Jan & Jiri Stodola: The Illustrated Book of Herbs.  London, Caxton Editions 1998.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 28.12.2013