Startside > Bilder > Medisinplanter > Grøftesoleie  

Grøftesoleie har opprette eller nedliggende stengler som vanligvis er glatte, ofte rødlige og noe forgreinete. Bladenes form varierer, men vanligvis er de smale og avlange, de nedre med stilk, de øvre uten. Blomstene sitter enkeltvis eller noen få sammen. Stilken har furer og kan være litt håret. Grøftesoleie finnes i lavlandet nord til Lofoten, men det er først og fremst i kyststrøk at det finnes mye av den, og den er Vestlandets soleie fremfor noen andre. Den er nokså lett å kjenne der den med sine smale, avlange og hele blad står i tette klynger i grøfter og på andre våte steder, f.eks. langs elver og på strender langs innsjøer.

Siden grøftesoleie vokser på våte steder, passer det latinske slektsnavnet Ranunculus godt, da det betyr "liten frosk". Artsnavnet flammula betyr "liten flamme" og kan ha sammenheng med den brennende skarpe smaken, at plantesaften fremkaller et flammende utslett, eller det viser til bladformen. Grøftesoleie og tiggersoleie (Ranunculus sceleratus) inneholder mye av det giftige stoffet protoanemonin og har vært brukt bevisst av tiggere for å påføre seg selv sår og byller som kunne skaffe medfølelse hos potensielle givere. Plantene ble også benyttet på tilsvarende måte av rekrutter som ville forsøke å lure seg unna verneplikten.

Uttrekk av grøftesoleie ble tidligere anvendt mot revmatiske lidelser, og i Sverige også mot engelsk syke (= rakitt, som er skjelettoppmykning i barndommen på grunn av D-vitaminmangel). Enkelte steder i Sverige la man urten på huden for at det skulle bli smertefulle blemmer, noe som virket avledende på følelsen av annen smerte, f.eks. tannverk. På grunn av giftigheten og den brennende smaken, blir grøftesoleie i frisk tilstand aldri beitet av husdyr. Når plantene tørkes, omdannes mesteparten av giftstoffet protoanemonin til stoffet anemonin, som ikke er giftig. Les mer om giftstoffer i soleier i artikkelen Hvorfor er soleier giftige?

Foto ©:  Rolv Hjelmstad