Hvorfor er soleier giftige?

URTEKILDEN

Startsiden > Urtemedisin > Artikler > Hvorfor er soleier giftige?

 

Planter i slekta Ranunculus i soleiefamilien er mer eller mindre giftige i frisk tilstand, men mister sin giftighet når de tørker eller blir varmebehandlet. Mengde giftstoff er forskjellig i de ulike soleieartene. Av de artene som finnes viltvoksende i Norge, regnes engsoleie, grøftesoleie og tiggersoleie som de mest giftige, mens krypsoleie og vårkål er mindre giftige. Her forklares hvorfor soleiene er giftige.

Engsoleie (Ranunculus acris) Grøftesoleie (Ranunculus flammula) Tiggersoleie (Ranunculus sceleratus)

Ranunculin er et terpenoid glykosid som lagres i cellevakuoler (en vakuole er en liten væskefylt blære inne i en celle), men hvis planten blir skadet vil innholdet i cellene blandes sammen og ranunculinet kommer i kontakt med enzymet beta-glukosidase. Dette skiller sukkeret (glukosen) fra ranunculinet og det dannes protoanemonin, et flyktig umettet lakton av gamma-hydroksyvinylacrylinsyre, som er svært reaktivt. Når plantematerialet tørker eller varmebehandles, omdannes protoanemoninet til det ikke-aktive stoffet anemonin.

Den flyktige forbindelsen protoanemonin gir friskt knust plantemateriale av soleie-arter en skarp lukt og kan irritere øynene og nesen. Å håndtere eller spise slikt plantemateriale vil irritere huden eller slimhinnene i fordøyelseskanalen. Ved hudkontakt kan protoanemoninet knytte seg til sulfhydryl-grupper i huden og ødelegge disulfidbindingene i for eksempel proteiner og glutation (et tripeptid som er bygd opp av tre aminosyrer som finnes i alle levende celler og som medvirker i mange reduksjons- og oksidasjons-prosesser. Glutation spiller en viktig rolle i organismens aminosyreomsetning og tjener som aktivator for visse enzymer, samt motvirker skader fra høyenergetisk ståling og deltar i celleforsvaret mot antioksidanter). Protoanemonin kan således forårsake celledød, og det kan også alkylere DNA og gi genetiske mutasjoner. I hvilken grad dette skjer, avhenger av varighet og graden av kontakt, og mengden protoanemonin som frigjøres fra den aktuelle planten. Reaksjonene kan strekke seg fra en følelse av varme og irritasjon, til opphovninger, blæredannelser og sår.

Krypsoleie (Ranunculus repens) Vårkål (Ranunculus ficaria)

Det er primært arter i slekta Ranunculus som inneholder ranunculin, men stoffet finnes også i andre arter og slekter i soleiefamilien, som hvit julerose (Helleborus niger), ballblom (Trollius europaeus), soleihov (Caltha palustris), hvitveis (Anemone nemorosa), kubjelle (Pulsatilla pratensis) og mogop (Pulsatilla verna), som alle er mer eller mindre giftige i frisk tilstand. De forskjellige artenes giftvirkning varierer med årstid og plantens voksested, og hos arter som normalt ikke regnes for å være videre giftige, kan det forekomme sterkt giftige former.

 

   © URTEKILDEN, Rolv Hjelmstad, Fagerhaugvegen 55, 7340 Oppdal