|
Planter i
slekta Ranunculus i soleiefamilien er mer eller mindre giftige i frisk
tilstand, men mister sin giftighet når de tørker eller blir varmebehandlet.
Mengde giftstoff er forskjellig i de ulike soleieartene. Av de artene som finnes
viltvoksende i Norge, regnes engsoleie, grøftesoleie og tiggersoleie som de mest
giftige, mens krypsoleie og vårkål er mindre giftige. Her forklares hvorfor
soleiene er giftige.
Ranunculin er et terpenoid
glykosid som lagres i cellevakuoler (en vakuole er en liten væskefylt blære inne
i en celle), men hvis planten blir skadet vil innholdet i cellene blandes sammen
og ranunculinet kommer i kontakt med enzymet beta-glukosidase. Dette skiller
sukkeret (glukosen) fra ranunculinet og det dannes protoanemonin, et flyktig
umettet lakton av gamma-hydroksyvinylacrylinsyre, som er svært reaktivt. Når
plantematerialet tørker eller varmebehandles, omdannes protoanemoninet til det
ikke-aktive stoffet anemonin.
Den flyktige forbindelsen
protoanemonin gir friskt knust plantemateriale av soleie-arter en skarp lukt og
kan irritere øynene og nesen. Å håndtere eller spise slikt plantemateriale vil
irritere huden eller slimhinnene i fordøyelseskanalen. Ved hudkontakt kan
protoanemoninet knytte seg til sulfhydryl-grupper i huden og ødelegge
disulfidbindingene i for eksempel proteiner og glutation (et tripeptid som er
bygd opp av tre aminosyrer som finnes i alle levende celler og som medvirker i
mange reduksjons- og oksidasjons-prosesser. Glutation spiller en viktig rolle i
organismens aminosyreomsetning og tjener som aktivator for visse enzymer, samt
motvirker skader fra høyenergetisk ståling og deltar i celleforsvaret mot
antioksidanter). Protoanemonin kan således forårsake celledød, og det kan også
alkylere DNA og gi genetiske mutasjoner. I hvilken grad dette skjer, avhenger av
varighet og graden av kontakt, og mengden protoanemonin som frigjøres fra den
aktuelle planten. Reaksjonene kan strekke seg fra en følelse av varme og
irritasjon, til opphovninger, blæredannelser og sår.
Det er primært arter i
slekta Ranunculus som inneholder ranunculin, men stoffet finnes også
i andre arter og slekter i soleiefamilien, som
hvit julerose (Helleborus
niger), ballblom (Trollius europaeus),
soleihov (Caltha
palustris), hvitveis (Anemone
nemorosa), kubjelle (Pulsatilla
pratensis) og mogop (Pulsatilla
verna), som alle er mer eller mindre giftige i frisk tilstand. De
forskjellige artenes giftvirkning varierer med årstid og plantens voksested,
og hos arter som normalt ikke regnes for å være videre giftige, kan det
forekomme sterkt giftige former.
|
