Startside > Bilder > Medisinplanter > Engsoleie  

Slektsnavnet Ranunculus betyr liten frosk på latin, og viser til at mange arter i denne slekta trives på fuktige steder. Artsnavnet acris kommer av acer, som betyr skarp eller bitter, og viser til smaken på planten. På norsk kaller vi gjerne planten for smørblomst, og det er en vanlig barnelek å holde en blomst opp mot en annens hake og spørre om vedkommende liker smør. Får de gult gjenskinn under haken, er svaret ja. I tidligere tider var engsoleie brukt en del i folkemedisinen, men på grunn av at planten er temmelig giftig, er slik bruk nå forlatt. Man bør unngå å få plantesaft av engsoleie og andre soleiearter på huden og i munnen og øynene, og hvis så skulle skje bør man raskt vaske det aktuelle området med lunkent vann.

Hvis plantesaft av engsoleie påføres huden, dannes det utslett, blemmer og stygge sår, noe tiggere i tidligere tider utnyttet bevisst for å få større medlidenhet hos potensielle givere. Slike selvpåførte skader kunne også benyttes av ungdommer for å slippe militærtjenesten. Når den friske planten knuses, frigjøres det giftige og etsende stoffet protoanemonin. Innen folkemedisinen har man utnyttet denne etsende effekten hos engsoleie og andre soleiearter ved å smøre saft av friske planter på vorter og fregner som man ville bli kvitt. Man har også brukt soleier som omslag ved leddsmerter, urinsyregikt og andre revmatiske lidelser. En grøt kokt på engsoleie ble lagt på byller, slik at disse lettere kunne sprekke.

Husdyr spiser vanligvis ikke soleier og derfor ser man ofte at engsoleien står urørt på beiteland. I tørt høy og silo er soleiene imidlertid ufarlige, da protoanemoninet ved tørking eller ensilering omdannes til anemonin, som ikke er giftig. Les mer om giftigheten til soleieartene i artikkelen Hvorfor er soleier giftige?

Foto ©:  Rolv Hjelmstad