Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > ENGSOLEIE  

ENGSOLEIE
Ranunculus acris
 
ANDRE NORSKE NAVN

Smørblomst, solemsblomme, solingblomst, soløye, solauge, smørsoleie, silkeblomst, jonsoksoleie, skåleblom, gulskåle, gulsoleie, glitresoleie, blankgull og andre [se Høeg 1974].

 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Ranunculus acris L. 
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Fiskesrássi / Niitomieđas.
SVENSK:  Smörblomma / Vanlig smörblomma.
DANSK:  Bidende ranunkel / Smørblomst.
ISLANDSK:  Brennisoley.
FINSK:  Niittyleinikki / Nittyleinikki.
ENGELSK:   Meadow buttercup / Buttercup / Common buttercup / Tall buttercup / Acrid crowfoot / Batchelor's button / Blisterweed / Burrwort / Yellowweed.
TYSK:  Scharfer Hahnenfuss / Butterblume.
FRANSK:  Renoncule acre / Bouton d'or.
SPANSK:  Botón de oro / Francesilla / Hierba belida.
 
FAMILIE
Soleiefamilien (Ranunculaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av engsoleie
Tegninger av engsoleie

BOTANISK BESKRIVELSE

Engsoleie er en flerårig, 20-70 cm høy, opprett urt med en flere cm lang jordstengel. Stengelen er gjerne rikt forgreinet, nederst med tiltrykte hår, mens bladskaftene kan ha sprikende hår. De nedre bladene er snaue eller hårete, hånddelte og dypt flikete med tre til sju smale, kileformede, tannete eller flikete avsnitt. Bladformen er svært variabel, både på hver enkelt plante, og fra individ til individ, men midtfliken i bladet har aldri bladskaft slik krypsoleie (Ranunculus repens) har. Blomsterstilkene er glatte (ikke riflete som hos krypsoleie), og stengelbladene er smale og med få fliker. Engsoleie blomstrer fra juni til september med 15-25 mm brede gule blomster som sitter på tynne stilker i åpne, toppstilte samlinger. Blomstene har fem skinnende gule kronblad og grønne opprette begerblad. De mange små nøttefruktene sitter i en kuleformet samling, og hver frukt inneholder ett frø og har et kort bøyd nebb.

Engsoleie er en variabel art og flere underarter og varieteter med nordisk utbredelse kan skilles ut, blant annet en lavvokst form med nokså store blomster som er vanlig i fjellet. På litt fuktig eng som er i dårlig hevd, kan engsoleien opptre i enorme mengder.

 
UTBREDELSE

Engsoleie er svært vanlig og forekommer i hele Norge, både i lavlandet og på fjellet. Arten finnes i grasmark, urterike skoger, kysthei, langs veikanter og som ugras i eng, beitemarker og hager. Arten er hjemmehørende i Europa og Sentral-Asia, men har ved spredning med mennesker fått en vidstrakt utbredelse i Nord-Amerika, hvor planten nå er naturalisert. Kultivarer av engsoleie med fylte blomster er populære hageplanter.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Hele planten har vært brukt i folkemedisinen.

 
INNHOLDSSTOFFER

Ranunculin, protoanemonin, anemonin og saponiner.

Glykosidet ranunculin finnes i friskt plantemateriale, og ved hjelp av et enzym omdannes det til protoanemonin, som er et flyktig og giftig stoff med skarp smak og lukt. I levende celler er protoanemoninet bundet, men når planten tørker, omdannes det ved dimerisering (molekylfordobling) til det ikke giftige eller irriterende stoffet anemonin. I tørket høy eller silofôr er engsoleie derfor ikke giftig. Protoanemonin virker sterkt hemmende på vekst av sopper.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Giftig, skarp, smertestillende, irriterende, etsende og blemmedannende på hud og slimhinner.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

I folkemedisinen brukt utvortes på vorter, fregner og byller, og ved hodepine, urinsyregikt, leddsmerter og andre revmatiske lidelser og nevralgier. Tørket og knust urt har blitt brukt innvortes ved bronkitt, revmatiske plager, nevralgier og kroniske hudplager.

 
ENGSOLEIE

Det latinske slektsnavnet Ranunculus betyr liten frosk, og viser til at mange arter i denne slekta trives på fuktige steder. Artsnavnet acris kommer av acer, som betyr skarp eller bitter, og viser til smaken på planten. På norsk kaller vi gjerne planten for smørblomst, og det er en vanlig barnelek å holde blomsten opp mot en annens hake og spørre om vedkommende liker smør. Får de et gult gjenskinn under haken, er svaret ja. At blomstene glinser, skyldes at alle gule soleier har et gult fargestoff blandet med olje i det øvre cellelaget på kronbladene. Under dette er det et cellelag med hvite stivelseskorn som reflekterer lyset på samme måte som den sølvfargete overflaten under glasset på et speil. Derfor er soleienes kronblad så blankt gule.

Tidligere ble det sagt at man skulle spise den første smørblomsten man så om sommeren, for da skulle det bli en god sommer, kyrne skulle melke mye og dermed fikk man mye smør. Engsoleie har enkelte steder, særlig nord i landet, også vært brukt som kalenderblomst. Her het det at graset skulle slås når smørblomstene ble overgrodd av graset. Det var også en skikk å legge en eller flere blomster av engsoleie i kjernen når melken skulle kjernes om sommeren, for det skulle sikre at det ble mye gult smør. Denne troen har også vært knyttet til plantene soleihov (Caltha palustris) og tepperot (Potentilla erecta).

Hvis plantesaft av engsoleie påføres huden, dannes det stygge utslett, blemmer og sår, noe tiggere har utnyttet bevisst for å få større medlidenhet hos potensielle givere. Slike selvpåførte skader kunne også benyttes av ungdommer for å slippe militærtjenesten. Vanligvis var det de mer giftige soleiene tiggersoleie (Ranunculus sceleratus) og grøftesoleie (R. flammula) som ble brukt til dette formålet.

Folkemedisinsk brukt av engsoleie

I tidligere tider var engsoleie brukt en del i folkemedisinen, både utvortes og innvortes, men siden planten er temmelig giftig er slik bruk nå forlatt. Når den friske planten knuses, frigjøres det giftige og etsende stoffet protoanemonin. Innen folkemedisinen har man utnyttet denne etsende effekten hos engsoleie og andre soleiearter ved å smøre saft av friske planter på vorter og fregner som man ville bli kvitt. Man har også brukt soleier som omslag ved leddsmerter, urinsyregikt og andre revmatiske lidelser. Omslaget fikk imidlertid ikke ligge på mer enn noen timer om gangen, da det ellers kunne dannes stygge sår og blemmer. En grøt av kokt engsoleie kunne også bli lagt mot nakken for å kurere hodepine, og i tillegg ble den kokte grøten lagt på byller slik at disse lettere kunne sprekke og slippe taket.

I Europeisk folkemedisin har planten blitt brukt til å lage en tinktur som ble gitt i små, fortynnede doser for å lindre nevralgier i ribbeinsområdet. Det er også rapportert at tørket og knust urt av engsoleie (som i tørket tilstand ikke er giftig) er blitt brukt innvortes ved bronkitt, revmatiske plager, nevralgier og kroniske hudplager. Engsoleie brukes ikke lenger som medisinplante, i hvert fall ikke i Norge.

Forgiftning av engsoleie

Engsoleie er en giftig plante. På samme måte som andre arter i planteslekta Ranunculus, inneholder den det hudirriterende og etsende stoffet protoanemonin. Engsoleie virker kraftig irriterende og kan gi blemmedannelser etter kontakt med plantesaften. Men planten smaker beskt og utrivelig, og det er vel ingen som frivillig vil finne på å spise engsoleie!

Husdyr spiser vanligvis heller ikke soleier, og derfor ser man ofte at engsoleien står urørt på beiteland. Hvis det er lite annet å beite på, kan det imidlertid forekomme at soleieplanter blir spist. I fjellet og nordpå beiter dyrene oftere på engsoleie, noe som trolig skyldes at det er mindre giftstoff i plantene som vokser der. Forgiftninger av engsoleie med dødelig utgang er i Norge bare kjent fra sau og gris, og da besto maten nesten utelukkende av fersk engsoleie. I tørket høy er soleiene imidlertid ufarlige, da protoanemoninet ved tørking eller ensilering omdannes til anemonin, som ikke er giftig.

Det er liten sjanse for å bli alvorlig forgiftet av engsoleie, og hvis man bare har fått i seg små mengder er det heller ingen fare på ferde. Ettersom planten har en brennende smak og virker irriterende på slimhinnene, er det usannsynlig at barn inntar tilstrekkelige mengder av planten til at de blir forgiftet, men barn kan å hudirritasjoner og blemmer ved langvarig lek med planten. Stoffet protoanemonin er nemlig et svært irriterende lakton som kan gi en alvorlig allergisk reaksjon som resulterer i kløe, rødhet, utslett og blemmer. Man bør derfor unngå å få plantesaft på huden og i munnen og øynene, men hvis så skjer bør man raskt vaske det aktuelle området med lunkent vann.

Hvis man skulle være uheldig og få i seg en viss mengde frisk engsoleie, vil stoffet protoanemonin kunne gi en brennende følelse i munn og svelg, spyttmengden øker og man får fordøyelsesplager som kolikksmerter, kvalme, oppkast og blodig diaré. Når protoanemoninet blir tatt opp i kroppen, vil man videre kunne oppleve lammelser i sentralnervesystemet, man blir svimmel og får kramper, urinveiene blir irriterte og betente, urinutskillingen øker først og minker etterpå, det forekommer blod i urinen og det gjør vondt å tisse. Hvis en dødelig dose inntas, vil døden skyldes at blodsirkulasjonen og åndedrettet stanser. Ved innvortes forgiftning av engsoleie bør man straks oppsøke lege eller sykehus, hvor behandlingen kan bestå i å fremkalle brekning, magespyling, tilførsel av væske og elektrolytter, og inntak av avføringsmiddel (helst i form av slimstoffer) og medisinsk kull.

Andre gulblomstrende soleier er enda farligere enn engsoleie, særlig gjelder det tiggersoleie (Ranunculus sceleratus) og grøftesoleie (R. flammula). Les mer om giftigheten til soleieartene i artikkelen Hvorfor er soleier giftige?

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Engsoleie er, på samme måte som andre arter i planteslekta Ranunculus, en giftig plante som i frisk tilstand må håndteres med forsiktighet da den kan gi utslett, blemmer og sår. Inntak av frisk plante av engsoleie kan gi alvorlig forgiftning (se avsnittet Forgiftning av engsoleie over). 

 

Flere bilder av engsoleie
KILDER
Borgen, Liv: Ugress. Et vilt herbarium. Emil Korsmos klassiske plansjer.  Nasjonalbiblioteket 2020.
Dauncey, Elizabeth A. and Sonny Larsson: Plants That Kill. A Natural History of the World's Poisonous Plants.  Princeton and Oxford. Princeton University Press 2018.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Forlaget Det Beste: Ville planter i Norge. Annen utgave.  Oslo, Forlaget Det Beste A/S 1993.
Foster, Steven and Christopher Hobbs: A Field Guide to Western Medicinal Plants and Herbs. New York, Houghton Mifflin Company 2002.
Fægri, Knut: Norges planter. Bind I.  Oslo. J.W. Cappelens Forlag AS 1970.
Faarlund, Thorbjørn og Horst Altmann: Naturguide, Giftige planter og dyr.  NKS-Forlaget 1981.
Gruenwald, Joerg, et al.: PDR for Herbal Medicines. Fourth Edition.  Montvale, New Jersey, Thomson Healthcare Inc. 2007.
Hensel, Wolfgang: Medicinal Plants of Britain and Europe.  London, A&C Black Publishers Ltd. 2008.
Hoffmann, David: Medicinal Herbalism. The Science and Practice of Herbal Medicine.  Rochester, Healing Art Press 2003.
Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon.  Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974.
Jonsson, Sune: Blomsterboken. Markens urter, lyng og trær.  Oslo, Teknologisk Forlag 1983.
Lindemark, Otto: Giftige blomsterplanter.  Oslo, Grøndahl & Søns Forlag 1972.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 4.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Mølgaard, Per: Giftige planter i naturen, i haven, i kjøkkenet og på marken.  Farum,Koustrup & Co. 2014.
Potterton, David (ed.): Culpeper's Colour Herbal.  Berkshire, Foulsham 2007.
Róbertsdóttir, Anna Rósa: Icelandic Herbs and Their Medicinal Uses.  Berkeley, California, North Atlantic Books 2011.
Rodhe, Karl: Våra giftiga växter - är de farliga?.  Stockholm, LTs förlag 1981.
Ryvarden, Leif (fagredaktrør): Norges planter 1.  Oslo. J.W. Cappelens Forlag AS 1993.
Wink, Michael & Ben-Erik van Wyk: Mind-Altering and Poisonous Plants of the World.   Portland, Oregon, Timber Press 2008.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
Denne siden ble sist endret 29.03.2021