Innledning
I Afrika er variasjonene i urtemedisinske
tradisjoner større enn på noe annet kontinent. I kolonitiden ble den innfødte
urtemedisinen undertrykt, men situasjonen her endret seg slik at mange
konvensjonelle leger i dag arbeider sammen med tradisjonelle behandlere.
Man har i Afrika brukt urter til
terapeutiske formål siden tidenes morgen. Eldgamle egyptiske skrifter viser at
man har verdsatt medisinplanter i Nord-Afrika i årtusener. Papyrus Ebers (ca.
1500 f.v.t.), et av de eldste overleverte skrifter, inneholder 870 oppskrifter
og resepter med til sammen 700 medisinplanter, heriblant gulsøte (Gentiana
lutea), aloe vera (Aloe vera) og opiumsvalmue (Papaver somniferum),
og beskriver lidelser fra brystbesvær til krokodillebitt. Den legekunsten som
beskrives i denne og andre egyptiske tekster kom til å utgjøre det
intellektuelle grunnlaget for klassisk gresk, romersk og arabisk medisin.
Handel og arabisk påvirkning
Det er blitt handlet med medisinplanter
mellom India, Midtøsten og Nordøst-Afrika i minst 3000 år. Mange planter som
er mye brukt i Midtøsten, f.eks. myrra (Commiphora molmol), kommer
opprinnelig fra Somalia og Afrikas Horn. Fra det 5. til det 13. århundre e.v.t.
utgjorde de arabiske leger den medisinske forsknings avantgarde, og da den
arabiske kultur i det 8. årh. spredte seg ut over Nord-Afrika, etterlot den en
innflytelse som ses den dag i dag. Midt i det 13. århundre utga den arabiske
botaniker Ibn El Beitar en Materia Medica som i høy grad økte antallet
av nordafrikanske urtemedikamenter i vanlig
bruk.
Gammel tro og innfødte planter
Nomadefolkene i Afrikas mer avsidesliggende
strøk, f.eks. berberne i Marokko og topnaar-folket i Namibia, har
urtemedisinske tradisjoner som stort sett er upåvirket av tradisjoner i resten
av verden. For disse menneskene er helbredelse tett forbundet med en magisk
verden hvor ånder hersker over sykdom og død. Berberne anser besettelse av djinns
(ånder) som den vesentligste årsak til sykdom, og man gjenoppretter helsen med
”magiske ” planter. Hvis pasienten ikke kommer seg, stammer sykdommen
sannsynligvis fra en forbannelse eller ”onde øyne”.
Topnaar-folket var tidligere fullstendig
avhengige av medisin fra det lokale miljøet, og de brukte de få legeplantene
som kan vokse i de barske, tørre omgivelsene. Selv om de nå er under kraftig
innflytelse av vestlig livstil og har mistet en del av deres viten om planter,
bruker de stadig mange lokale planter som medisin. For eksempel rister de
stengler fra tangarten Ecklonia maxima, blander den med vaseline og gnir
den på sår og forbrenninger, mens Hoodia currori, en sukkulent, får
fjernet tornene, blir skrelt og spises rå mot hoste og forkjølelse.
En annen art i samme planteslekt, Hoodia
gordonii, spises for å undertrykke sultfølelsen når jegerne er ute
på flere dagers jaktturer. Denne urten har i den seinere tid blitt aktuell som
et mulig slankemiddel i vestlige land.
Over hele Afrika selges tusenvis av
forskjellige ville og lokalt dyrkede medisinplanter på markedene. Noen selges
som medisin til selvbehandling, mens andre, som middagsblomst (Mesembryanthemum
spp.) og iboga (Tabernanthe iboga) tygges mot tretthet og brukes som
rusmidler ved religiøse seremonier. I følge beretninger fra Kongo og Gabon
oppdaget man ibogas stimulerende virkning da man så villsvin og gorillaer grave
opp røttene, spise dem og deretter ble helt ville!
Tradisjonell og ortodoks behandling
Vestlig medisin er velkjent over hele
Afrika, men i landdistriktene, langt fra leger og sykehus, er tradisjonell
medisin den eneste muligheten for behandling. Også i mange byområder er det
begrenset adgang til konvensjonell medisin, og under disse omstendighetene er
tradisjonelle behandlere som psykiske healere, urteleger og jordmødre det
viktigste behandlingstilbudet til størstedelen av befolkningen.
WHO har arbeidet for at rundt årtusenskiftet
skulle helsevesenet ha et nivå som tillater folk å leve et sosialt og økonomisk
produktivt liv. Afrikanske land har strebet etter å imøtekomme dette ved å
undervise tradisjonelle behandlere i enkle medisinske teknikker og grunnleggende
hygiene. På et senter i Ghana arbeider den ortodokst utdannede staben sammen
med tradisjonelle urtemedisinere, utfører detaljert forskning omkring plantene
og oppmuntrer behandlerne til å bruke dem mer sikkert. Dette er tegn på en
kolossal holdningsendring. I det 19. og en stor del av det 20. århundre så
kolonimakten og de kristne misjonærene på tradisjonelle herbalister som
heksedoktorer som praktiserte svart magi, og deres behandlinger, og urtemedisin
generelt, skulle holdes nede.
|