Startside > Urtemedisin > Urtemedisinens historie > Kinesisk urtemedisin

Innledning

Tradisjonell kinesisk medisin (TKM), som den kinesiske urtemedisinen er en del av, har utviklet seg fra kinesisk folkemedisin. TKM oppsto på grunnlag av ideer som ble opptegnet mellom år 200 f.v.t. og 100 e.v.t. i Den Gule Keisers Klassiker om Indre Medisin (Huang De Nei Jing). Disse tekstene er basert på detaljerte observasjoner av naturen og på en dyp forståelse av den måten som alt levende er underlagt naturens lover. Den inneholder begreper som er grunnleggende for TKM, for eksempel yin og yang, de fem elementer (wu xing) og teorien om naturens innflytelse på helsen. 

TKM sier at nøkkelen til en god helse og et langt liv er å leve i harmoni med disse prinsippene. I følge Den Gule Keisers Klassiker har mennesker fra tidligere generasjoner levd i hundre år, og hadde så sterk konstitusjon at sykdommer kunne kureres bare med ritualer. Urtemedisin, akupunktur og andre greiner av TKM ble først nødvendig seinere, da den menneskelige vitalitet forfalt og mennesker ble ”overaktive … og motarbeidet livets lykke”. 

Grunnleggende teorier

Ulikt andre tradisjoner som bare har én teori for å få rede på sykdom (for eksempel den europeiske lære om De fire kroppsvæsker, humorallæren), opererer TKM med to helt forskjellige systemer, yin-yang teorien, og fem-element teorien. De er utviklet parallelt i Kina, men fem-element teorien ble først akseptert og fullt innarbeidet i kinesisk medisin under Song-dynastiet (960-1279 e.v.t.). Den dag i dag ses forskjellene mellom disse teoriene i behandlernes måte å diagnostisere og behandle på. 

I kinesisk tenkning er alt i universet sammensatt av yin og yang, ord som opprinnelig ble brukt til å beskrive en dals lys- og skyggesider. Alt inneholder yin og yang eller komplementære motsetninger, slik som natt og dag, opp og ned, våt og tørr. Hver enkelt yin og yang kategori kan deles opp ytterligere, så mens kroppens forside er yin i forhold til ryggen, som er yang, er magen yin i forhold til brystet, som er yang. 

Fem-element teorien assosierer elementer i naturen; tre, ild, jord, metall og vann, med andre grunnleggende begreper som årstider, følelser og kroppsdeler. Hvert element gir liv til det neste etter et uendelig mønster. Av den grunn kan systemet bedre beskrives som de fem stadier som representerer livets stadige endring og bevegelse. De fem elementer spiller en sentral rolle i kinesisk urtemedisin, spesielt ved kategorisering av planter etter smak og de tilhørende kroppsdelene. 

Diagnose og behandling

Kinesiske leger ser heller etter disharmonier enn sykdomsårsaker. Oppmerksomheten rettes spesielt mot pulsens og tungens tilstand, som begge har vesentlig betydning for en nøyaktig diagnose. Dårlig helse oppstår ved underskudd eller overskudd av enten yin eller yang. For eksempel er forkjølelse ikke bare forårsaket av virus (selv om dette selvfølgelig er en årsak), men et tegn på at kroppen ikke tilpasser seg ytre faktorer som ”vind-hete”, ”vind-kulde” eller ”sommer-hete”. Høy temperatur er tegn på for mye yang, og risting er et tegn på overskudd av yin. For en kinesisk lege er kunsten å gjenskape balansen mellom yin og yang, både i pasientens kropp og i forholdet mellom pasienten og omgivelsene. 

Kinesiske medisinplanter

Antallet av legeplanter har gjennom tidene økt, og Encyclopedia of Traditional Chinese Medical Substances fra 1977 inneholder 5757 oppslagsord, hvorav de langt fleste er planter. Den kommunistiske revolusjon i 1949 hjalp til å øke antallet, ved at planter som inntil da bare var blitt brukt i folkemedisinen, nå ble inndratt i tradisjonen. 

Etterhånden som den urtemedisinske tradisjonen utviklet seg innenfor TKM, ble plantenes smak og andre karaktertrekk knyttet tett sammen med deres terapeutiske anvendelsesområde. Keiser Shen Nong’s Materia Medica (Shen Nong Pen T’sao Ching) fra 1. årh. e.v.t. beskriver 252 medisinplanter med angivelse av plantenes temperatur og smak, og kinesiske leger relaterer den dag i dag en plantes smak og temperatur direkte til dens terapeutiske virkning. Planter som smaker søtt, som ginseng, ordineres for å styrke, harmonisere og bløtgjøre, mens bitre planter som rødrotsalvie (Salvia miltiorrhiza) brukes til å drenere og tørke ut overskudd av ”fuktighet”. Planter med varm smak brukes til å behandle kuldetilstander, og motsatt. En plantes smak og temperatur knytter den til spesielle typer lidelser. For eksempel er praktskjoldbærer (Scutellaria baicalensis), som er bitter og kald, en tørkende, kjølende plante som brukes til tilstander som feber og irritasjon som er oppstått på grunn av overskudd av varme. 

Å ta medisin

Den kinesiske tradisjonen støtter seg i høy grad på resepter, fastlagte blandinger, som har vist seg effektive mot bestemte lidelser, eller som virker som styrkende midler. Mange av disse fås reseptfritt over disk og brukes hver dag av millioner av mennesker i og utenfor Kina. Kinesiske leger bruker ofte en oppskrift som utgangspunkt og tilsetter andre planter i tillegg. Det er hundrevis av oppskrifter, en av de mest kjente er ”fire-ting-suppe”, et styrkende middel som gis for å regulere menstruasjonssyklusen og styrke kjønnsorganene. Den består av kinesisk kvann (Angelica sinensis), rehmannia (Rehmannia glutinosa), chuang xiong (Ligusticum wallichii) og silkepion (Paeonia lactiflora). 

I kinesisk urtemedisin bruker man ikke tinkturer særlig ofte, man gir heller blandinger av røtter og bark som skal inntas som avkok to-tre ganger daglig. 

Kinesisk innflytelse i Japan og Korea

Japan og Korea er sterkt påvirket av kinesiske medisinske teorier og metoder. Kampo, tradisjonell japansk medisin, kan føres tilbake til det 5. årh. e.v.t., da buddhistmunker fra Korea introduserte deres system i Japan, et system som stort sett var avledet fra kinesisk medisin. I det følgende århundre sendte keiserinne Suiko (592-628 e.v.t.) utsendinger til Kina for å studere landets kultur og medisin. Den direkte kinesiske innflytelse på japansk medisin, som hovedsakelig ble praktisert av munker, fortsatte de neste 1000 år. I det 16. århundre begynte Japan å dyrke sin kulturelle identitet, og kampo utviklet karaktertrekk som la vekt på japanske dyder som enkelhet og naturlighet. Visse kinesiske ideer som yin, yang og qi spilte imidlertid fortsatt en sentral rolle. 

I 1868 tok japanerne den vestlige medisinen til seg, og formell utdanning i kampo sluttet offisielt i 1885. Noen få entusiastiske behandlere førte imidlertid deres viten videre til den unge generasjon, og holdt på den måten tradisjonen ved like. De siste 20 år har antallet leger som praktiserer kampo steget kraftig, og i våre dager kan man lære kampo ved Toyama-universitetet i Honshu. 

Koreansk urtemedisin ligger tett opp til kinesisk urtemedisin, og nesten alle kinesiske medisinplanter benyttes i Korea. I Korea har man dyrket ginseng til eget bruk og til eksport siden år 1300. 

Den kinesiske urtemedisinens betydning

Siden kommunistene tok makten i 1949 har den urtemedisinske tradisjonen blomstret i Kina, og anses i dag som et gyldig medisinsk system på lik linje med vestlig medisin. Urter brukes mest mot kroniske tilstander, mens vestlig medisin benyttes mot alvorlige, akutte lidelser. Kinesisk urtemedisin er imidlertid av betydning ikke bare i Kina og de omkringliggende landene. Mange kinesiske universiteter underviser og forsker i dag på urtemedisin, og denne utviklingen, samt de enorme ressurser som brukes, har de siste 20-30 årene gitt urtemedisinen et kraftig løft på verdensbasis. 

Kinesisk urtemedisin praktiseres i våre dager av kvalifiserte behandlere på alle kontinenter, og har i flere land regjeringens blå stempel. Den franske regjering inngikk således en avtale med kineserne om opprettelse av et sykehus i Paris hvor det behandles med akupunktur og tradisjonell kinesisk urtemedisin. På samme måte som med efedra (Ephedra sinensis), som har vist seg å være en glimrende medisin mot allergi og astma, vil man oppdage store helsemessige fordeler ved mange andre kinesiske planter, og i de neste årtier vil vi sannsynligvis oppleve en fortsatt økning i den kinesiske urtemedisinens popularitet verden over.