Hundepersille er en urteaktig, ett- eller toårig plante som blir 60-100 cm høy. Den hule, blåduggete stengelen er fint stripet og i øvre del gaffelgreinet. Bladene er 2-3 ganger finnete og småbladene er fjæraktig innskåret (ikke krusete) og glinsende, særlig på undersiden (bladene til ekte persille er matte). Blomstene til hundepersille, som sitter i flate dobbeltskjermer, er hvite (blomstene til ekte persille er grønngule). De mangler storsvøp, men har karakteristisk, ensidig småsvøp dannet av oftest tre nedhengende blad. Svøp er navn på blad som sitter ved den enkelte blomst i skjermen (småsvøp) eller under hele skjermen (storsvøp). De kule- til eggformede fruktene er 3-5 mm lange, lysebrune med mørke striper. Hundepersille er svært lik glattbladet persille, men hele planten har en ekkel, løklignende lukt i frisk tilstand. Hundepersille kan også forveksles med karve (Carum carvi) og hundekjeks (Anthriscus sylvestris). Karveblomsten mangler imidlertid småsvøp, og hundekjeks har småsvøp som er betraktelig mindre og knapt blir lagt merke til.

Arten har sin naturlige utbredelse i mesteparten av Europa, vestlige Sibir og Orienten, men har også vært innført i Algerie og Nord-Amerika. I Norge er hundepersille funnet som ugras, særlig i hager, i lavlandet nord til Trondheim, med enkelte tilfeldige funn også lenger nordover (til Troms). For hundre år siden var hundepersille en langt vanligere plante her i landet enn den er i våre dager. Sørover i Europa er planten viltvoksende i skyggefulle, næringsrike skoger, men opptrer vanligere som ugras i hager, åkrer og på avfallsplasser. Hundepersille er en svært tilpasningsdyktig art som opptrer i flere former.

Hundepersille er en svært giftig plante med krampeløsende, beroligende og magestyrkende egenskaper.

Tidligere ble urten brukt ved plager i fordøyelsessystemet hos barn, krampetrekninger og sommerdiaréer. Urten brukes ikke i moderne urtemedisin, bortsett fra i homeopatisk form.

Hundepersille blir ikke brukt i moderne urtemedisin. Tidligere ble plantesaft fra toppskuddene anvendt til å løse opp steiner og grus i urinveiene, men denne behandlingen var forbundet med svært stor risiko. Da urten i små doser har en beroligende og magestyrkende virkning, ble hundepersille i eldre tider også brukt i behandling av fordøyelsesproblemer, som plager i fordøyelsessystemet hos barn, krampetrekninger og sommerdiaréer.

En svært giftig plante

Hundepersille inneholder coniin, det samme giftstoffet som finnes i giftkjeks (Conium maculatum), men det foreligger i betydelig mindre konsentrasjoner enn hos giftkjeks. Forgiftning, ofte med fatale følger, skjer oftest fordi planten forveksles med ekte persille og andre spiselige arter i skjermplantefamilien. Barn er blitt forgiftet også etter å ha spist rota.

Det er bl.a. kjent et forgiftningstilfelle fra Tyskland, hvor en kvinne tilsatte noen blad av hundepersille (som hun trodde var persille) til en suppe, og ga den til to barn, som begge døde i løpet av 24 timer. Slike forgiftninger skjer heldigvis sjelden i våre dager. Det er bladpersille i et ungt stadium som lettest kan forveksles med hundepersille. De giftige stoffene i urten blir ødelagt etter tørking og langvarig lagring.

Dette skjer ved forgiftning

I tillegg til coniin, er plantens giftighet trolig mest knyttet til de organiske stoffene som kalles polyiner eller polyacetylener. Farmakologisk er disse stoffene relativt lite kjent, da isoleringen av dem er vanskelig på grunn av deres ustabilitet. Det er imidlertid disse stoffene som gjør både hundepersille og en del andre medlemmer i skjermplantefamilien så giftige.

Det trengs ganske små mengder av planten for å fremkalle forgiftning. Coniinet i urten virker først opphissende, seinere lammende på ryggmargen og den forlengede marg. Virkningen på muskler og det vegetative nervesystemet ligner virkningen av nikotin. Symptomene begynner med økt spyttsekresjon, brennende smerter i munn og svelg, man brekker seg, får kolikksmerter og diaré. Man har også observert krampe i tyggemuskulaturen. Seinere får man hodepine, pupillene utvider seg, det blir vanskeligere å bevege seg, og man blir stiv i beina. Lammelsen stiger oppover, angriper muskulaturen i armene og etter noen timer inntrer døden som følge av lammelse av åndedrettet. Den forgiftede er bevisst helt til det siste.

Ved forgiftning av hundepersille må man hurtigst mulig til sykehus, hvor behandlingen kan bestå av magespyling, inntak av aktivt kull og avføringsmiddel, eventuelt gis kunstig åndedrett ved lammelser.

Hundepersille i homeopatien

Det homeopatiske middelet Aethusa blir laget av hundepersille. Det fremstilles av hele den blomstrende planten (med rot og frukter), som hakkes, trekkes i alkohol og potenseres. Dette middelet virker primært på nervesystemet og mage-tarmsystemet. Blant annet brukes det til å behandle kraftige brekninger, smerter og kramper, tilstander som fører til utmattelse og søvnløshet. Spedbarn som ikke klarer å fordøye melk og som lider av diaré, kan få hjelp av Aethusa. Middelet brukes også til å styrke personer med svak psyke, og som har dårlig konsentrasjonsevne, er reserverte, ensomme og irritable, og som har en dorsk sinnstilstand.

Siden hundepersille er en meget giftig plante, må den aldri inntas, da forgiftning med dødelig utgang kan bli resultatet. Vær sikker på at du ikke forveksler spiselige arter i skjermplantefamilien med hundepersille. Skal urten anvendes medisinsk, må det være i homeopatisk form.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.