Giftkjeks er en toårig eller flerårig urt som normalt blir 120-180 cm høy. Første året dannes rot og en bladrosett, mens blomsterstengelen utvikles det andre året. Planten har en hvitaktig pælerot, og en opprett, innhul, blådugget og finstripet stengel som har røde flekker, særlig på den nederste delen. Disse røde flekkene er et godt kjennetegn på giftkjeks. Bladene er mørkegrønne til grågrønne, og sitter på runde og glatte stengler. Bladene er 2-5 dobbelt finnet og bladflikene ender i en hvit spiss. De små hvite blomstene dannes fra juni til august, og sitter i store dobbeltskjermer med inntil 20 stråler. Skjermene er mangeblomstrete, med 6-7 lansettformede storsvøpblad og 3-4 eggfomete, ensidig vendte småsvøpblad. Blomstene er 5-tallige, med hvite kronblad og 2 grifler. De ca. 3 mm lange nøttelignende delfruktene er grønnbrune, eggformede og forsynt med fem tydelige, vingete ribber på hver delfrukt. Særlig på varme dager avgir planten en motbydelig lukt som minner om muse- eller katteurin. Hele planten er meget giftig. Giftkjeks ligner mye på hundekjeks (Anthriscus sylvestris) og hundepersille (Aethusa cynapium), men skilles fra disse bl.a. på de røde flekkene på stenglene, den ubehagelige lukten og formen på fruktene.

Giftkjeks finnes viltvoksende i Sør- og Mellom-Europa, vestlige Asia og Nord-Afrika. Arten er blitt innført i Nord- og Sør-Amerika, Australia, New Zealand og Nord-Europa (i den tiden den var brukt som legeplante). I Norden er giftkjeks temmelig sjelden, men kan finnes som ugras i åkrer, på veikanter og avfallsplasser. Her i landet er giftkjeks funnet på enkelte steder langs kysten i Sør-Norge. Giftkjeks foretrekker en næringsrik og fuktig jord, og kan opptre som ugras på kulturmark og brakkmark.

Bladene og frøene er de delene av planten som i eldre tid var mest brukt som medisin. I oldtiden ble saft som var presset ut av planten brukt til å ta livet av dødsdømte. Homeopatmiddelet Conium er laget av den friske planten (inklusive roten) når den står i blomst. For å lage middelet blir urten knust, trukket i alkohol, filtrert og potensert. Bortsett fra i homeopatisk form, må giftkjeks aldri brukes til selvmedisinering!

Giftkjeks inneholder flere giftige piperidin-alkaloider. Alkaloidinnholdet er ikke like høyt i alle plantedelene (fra 0,5 % til 3,5 %), og varierer dessuten med årstiden og plantens alder. Innholdet synes å være størst i unge blad og umodne frukter, og minst i roten. Hovedalkaloidet er coniin (som utgjør omkring 90 % av det totale alkaloidinnholdet), men ellers finnes også gamma-conicein, metylconiin, conhydrin, pseudoconhydrin og N-metylpseudoconhydrin. I ren tilstand er stoffet coniin en fargeløs væske, og det har historisk interesse fordi det var det første alkaloidet som ble fremstilt syntetisk (i 1883). Videre inneholder giftkjeks en eterisk olje (vanligvis svært lite) med myrcen som hovedkomponent.

I tidligere tider ble giftkjeks brukt i smertestillende, krampestillende og beroligende midler, men på grunn av giftigheten er slik anvendelse ikke lenger aktuell.

Giftkjeks ble tidligere brukt innvortes (i svært små doser) ved nevrologiske tilstander som epilepsi, hysteri, sanktveitsdans, kramper, Parkinsons sykdom, astma, galskap og blærekatarr. I oldtiden ble urten brukt utvortes til behandling av brystbetennelser, ondartede svulster (særlig brystkreft), sprekker ved analåpningen og hemoroider.

Giftkjeks hadde gjennom flere århundrer navnet Cicuta, et navn som Plinius (23-79 e.Kr.) hadde satt på den, og helt opp i senmiddelalderen ble dette navnet brukt både om giftkjeks og selsnepe (Cicuta virosa). For at det ikke skulle være mulig å blande sammen disse to artene, ga Linné i 1737 giftkjeksen slektsnavnet Conium, etter det greske koneion (av kõnaõ = gir svimmelhet), som var betegnelsen på en giftdrikk fremstilt av giftkjekssaft, valmuesaft og vin. Artsnavnet maculatum betyr "flekket", og viser til de tallrike røde flekkene på plantens stengler.

Bruk av giftkjeks i oldtiden

Til tross for at giftkjeks er så giftig at den ble brukt som avrettingsmiddel, var den i eldre tid også ansett som medisin. Hippokrates (ca. 460-377 f.Kr.) brukte planten ved øyensykdommer, brystsykdommer og mot hysteri. Både den greske legen Dioskorides og romeren Plinius brukte den i det 1. århundre e.Kr. til å dempe kjønnsdriften, som smertestillende middel, og mot nervelidelser, brystsvulster og hudlidelser som herpes og rosen. Dioskorides skriver at giftkjeks støtt i en morter og smurt på testiklene hjelper "lystne drømmere og ufrivillige sædtapere", og dernest opplyser han at giftkjeksplaster gjør kjønnsdelene svake, at de anbrakt på kvinnebryster inntørker melken, og at de forhindrer jomfrubryster i å bli for store. Sistnevnte iakttagelse ble ifølge Plinius først gjort av Anaxilaus, og den anføres nærmere to tusen år seinere av Simon Paulli i Flora Danica, hvor det heter: "at de Pigers Bryste, som med denne Urtis Saft blifue smurde, icke voxe der efter, men blifue skickelige smaa, oc icke forandre den Storhed som de hafue". Dette ønsket om at brystene "icke skulde blifue alt for store under de giennomskinnende Flor", kan for oss som lever i sexindustriens tidsalder virke besynderlig, men var for bare noen årtier siden vanlig i vide kretser. Også Henrik Harpestreng (død ca. 1244) og Henrik Smith (1495-ca.1563) omtaler giftkjeks som middel for munker og nonner som kunne ha problem med å leve opp til kyskhetsløftet i klostrene.

Man har hevdet at det var giftkjeksens anvendelse som kyskhetsmiddel som brakte planten til Norden, hvor den opprinnelig ikke er hjemmehørende. Det er heller ingen tvil om at den ble dyrket i klosterhagene, for også i våre dager kan planten finnes nær klosterruiner. Men giftkjeks kunne også ha vært dyrket lenge før munketiden. I hvert fall synes det å ha vært en førkristen skikk å la giftkjeks vokse like utenfor huset, slik at den kunne suge til seg all gift og dermed holde beboerne friske. Man kan ikke utelukke at vikingene brakte frø av giftkjeks med seg hjem fra deres tokt sydpå og vestpå. Der så de kanskje at kirurger brukte giftkjekssaft som lokalbedøvelse ved amputasjoner, og det kan neppe ha tatt dem lang tid å innse hvor fordelaktig det ville være å ha denne planten forhånden også i hjemlandet.

Både Harpestreng og Smith nevner bruk av giftkjeks mot ”den brendendis vilde Ild”. Denne sykdommen var oldtidens og middelalderens forferdelige svøpe, ignis acer, den hellige ild. Den begynner med sterke smerter og blemmeutslett som sprer seg, og når utslettet når rundt hele kroppen, dør pasienten. Det er først i nyere tid man har funnet ut at det var forgiftning av soppen meldrøye (Claviceps purpurea) på korn som var opphavet til denne sykdommen.

Bruk av giftkjeks i medisinen

Giftkjeks har også hatt en plass i skolemedisinen, og ble brukt innvortes i beroligende, krampeløsende og smertestillende midler ved astma, kramper, epilepsi, Parkinsons sykdom, galskap og sanktveitsdans (det samme som dansesyke eller chorea, som har et sykdomsbilde med raske, overdrevne og ukontrollerte bevegelser som kommer av forskjellige typer av hjerneskade). Giftkjeks har også vært brukt mot akutt blærekatarr. Men det var en farlig urt å bruke innvortes, for ved overdosering kunne den føre til døden (se beskrivelse av forgiftningsforløpet under). Utvortes kunne den brukes i plaster som bedøvelsesmiddel for å fremkalle lokal følelsesløshet, eller i form av linimenter på brystbetennelser, ondartede svulster (særlig brystkreft), sprekker ved analåpningen og hemoroider. All anvendelse av giftkjeks, både innvortes og utvortes, er når forlatt.

Forgiftning av giftkjeks

Plantesaften fra giftkjeks var i oldtidens Athen anvendt ved henrettelser av dødsdømte. Man brukte en drikk fremstilt av giftkjeks, opium og vin, og det var nok denne blandingen som var i giftbegeret som filosofen Sokrates måtte tømme i år 399 f.Kr. Det kan man slutte ut fra Platons utførlige beskrivelse av dødsforløpet til Sokrates. Forgiftninger av giftkjeks skjer ytterst sjelden i vår tid, og hvis det skulle forekomme skyldes det helst at giftkjeks er blitt forvekslet med nyttevekster i skjermplantefamilien. 6-8 friske blad eller 0,5-1 g coniin angis som dødelig dose for en voksen person. Hos barn kjenner en til forgiftning ved at de har spist av rota, eller fordi de har laget fløyter av de innhule stenglene.

Hvis man skulle bli forgiftet av giftkjeks vil forgiftningsforløpet være som følger: Ved en mild forgiftning vil det etter ½-2 timer opptrer en brennende følelse i munn og svelg, man får problemer med å svelge og får økt spyttsekresjon. Videre vil man oppleve synsforstyrrelser, dårligere hørsel og stivhet i beina. Ved kraftigere forgiftning blir bevisstheten innskrenket og en begynner å bli lammet. Hvis man inntar en dødelig dose, opptrer de ovenfor nevnte symptomene allerede etter noen minutter, så følger lammelse av tungen, pupillene vider seg ut, hodet kjennes ”sprengt” og en blir svimmel og kvalm, får brekninger og diaré. Kroppstemperaturen synker, man blir hes, får vanskeligheter med å svelge, og huden blir misfarget (cyanose). Hovedvirkningen er lammelse som begynner i beina og stiger oppover og fører til åndenød. Hjertet kan være i virksomhet, slik at den forgiftede er fullt bevisst helt til det siste. Døden inntrer etter ½ - 5 timer som følge av fullstendig lammelse av åndedrettsorganene, om man da ikke raskt kommer under behandling på sykehus.

Skulle man ved et uhell innta giftkjeks, består behandlingen i snarest mulig å fremkalle brekninger, og rask transport til nærmeste sykehus. Der vil behandlingen bestå av magespyling, inntak av medisinsk kull og avføringsmiddel. Væsketap kompenseres med tilførsel av væske. Man gir kunstig åndedrett og oksygengass inntil den syke igjen begynner å puste av seg selv, for eneste mulighet for å redde pasienten fra døden vil ofte være å holde åndedrettet i gang på kunstig vis. For øvrig gis symptomatisk behandling. Selv etter en overstått akutt forgiftningstilstand vil en forgiftning av giftkjeks bli etterfulgt av lengre tids lammelser og muskelsvekkelse.

Homeopatmiddelet Conium

Giftkjeks er brukt til å fremstille det homeopatiske middelet Conium. Dette middelet passer for personer som er så sløvet av sykdom at de virker mentalt paralysert, trette og deprimerte, og som har et begrenset perspektiv på livet, noe som fører til likegyldighet overfor ytre påvirkninger, og depresjoner med tvangstanker. Denne følelsesmessige lammelsen kan skyldes for mye seksuell utfoldelse eller seksuell frustrasjon. Disse personene blir dypt deprimerte når de mister sine seksualpartnere.

Homeopatmiddelet Conium brukes mot forstørrede kjertler, cyster og kreftsvulster, særlig i brystet og kjønnsorganene. Det kan arte seg som harde klumper i prostata, testikler, bryster, eggstokker eller livmor, med skarp lokal smerte og eventuelt indre kløe. Videre ved nervelidelser med gradvis lammelse i musklene fra føttene og oppover. Lammelsen ledsages ofte av overfølsomhet for lys. Middelet brukes dessuten mot svimmelhet som forverres når man legger seg ned eller snur på hodet, ømme bryster før og under menstruasjonen, premenstruelle spenninger, for tidlig sædavgang og forstørret prostata.

Giftkjeks er en svært giftig plante som ALDRI må anvendes innvortes. Hvis utvortes bruk noen gang skulle være aktuelt, må det bare skje under svært kyndig veiledning. Generelt kan man si at dette er en plante som på grunn av sin ekstreme giftighet IKKE SKAL ANVENDES til medisinske formål. Bruk av homeopatmiddelet Conium anses som trygt.

Les om anbefalt behandling ved forgiftning av giftkjeks i Helsebiblioteket.no.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.