Det homeopatiske middelet Chelidonium blir laget av hele den blomstrende planten, eller bare roten. Urten hakkes, moses og trekkes i alkohol i minst ti dager før væsken filtreres og potenseres.

Opprinnelsen til det norske navnet på denne planten kan ha to forklaringer. Et gammelt sagn sier at svalene smurte svaleurtens gule plantesaft på øynene til ungene sine. I følge folketroen var svalens unger blinde når de ble født og plantesaften kunne fjerne hinnen som dekket øynene. Navnet kan også henge sammen med plantens blomstringstid, fra mai til september, som faller sammen med den tiden av året da svalene har tilhold her i landet. Det vitenskapelige slektsnavnet Chelidonium er avledet av det greske chelidor, som betyr svale.

Tradisjonell bruk av svaleurt

Svaleurt har vært kjent for å være en brukbar urt ved leversykdommer, forstyrrelser i fordøyelsessystemet og ved øyeirritasjoner. Svaleurt ble brukt innvortes for å støtte opp om lever- og gallefunksjonen, og beskytte mot leverskader ved hepatitt. Den er også blitt anvendt for å stimulere fordøyelsen og behandle krampetilstander i fordøyelsessystemet. Plantesaften har vært brukt utvortes til å fjerne vorter, mykne opp liktorner og løsne dårlige tenner. Alkaloidene i svaleurt har helt fra slutten av 1800-tallet vært benyttet i kreftbehandling. Plantens evne til å helbrede kreft ble fremholdt av blant andre pastor Kneipp. Utvortes dryppet man noen dråper på hudkreft, og det skulle ha god effekt.

Nåværende status for svaleurt

Det antatt mest virksomme stoffet i svaleurt er alkaloidet chelidonin, som er beslektet med papaverin som finnes i opiumsvalmue (Papaver somniferum). Stoffet har krampeløsende virkning, og effekten er temmelig spesifikt rettet mot gallegangen og bronkiene. Dessuten virker stoffet svakt beroligende. Ved innvortes bruk av svaleurt synes imidlertid virkningen å være temmelig uforutsigbar. Det kan komme av at det gjerne er stor variasjon i kvaliteten på urten, noe som igjen skyldes at preparater raskt taper sin virkning ved lagring og at det ennå ikke finnes noen metode for å stabilisere innholdsstoffene. Plantesaften kan ha god virkning i inntil ca. seks måneder, men lagres den lenger synes virkningen av planten å avta raskt. Dette er nok en av årsakene til at svaleurt har svært varierende ry blant urteterapeuter.

For innvortes bruk må svaleurt i våre dager anses å ha liten verdi, og man bør ikke forvente seg særlig mye av denne urten når den brukes alene. Det er hovedsakelig som en ingrediens i urteteer for galleblæren at den kan ha en plass. Her vil den kunne virke krampeløsende og stimulerende på gallestrømmen, men siden innholdet av alkaloider og andre innholdsstoffer i planten varierer så mye, er det vanskelig å forutsi effekten. Alt i alt er svaleurt en plante med interessante medisinske egenskaper, men på grunn av manglende metoder for standardisering av innholdsstoffene, er den vanskelig å dosere og derfor lite å stole på.

Den tyske Commission E går imidlertid god for svaleurt som medisin, og anbefaler den brukt ved krampelignende ubehag i gallegangene og fordøyelseskanalen. De mener den kan brukes innvortes i form av tørket urt, pulver eller tørket ekstrakt. Doseringen angis til 2-5 g urt daglig, tilsvarende 12-30 mg totalt alkaloidinnhold. Ved slike doser angir Commission E ingen interaksjoner, bivirkninger eller kontraindikasjoner.

Bruk av svaleurt i Kina

I Kina brukes svaleurt ved magekatarr, magesår, tarmkatarr, gulsott, underlivssmerter, bronkitt og kikhoste, og i dette landet er doseringen av svaleurt normalt fra 3 til 9 gram daglig, eller enda høyere. Disse relativt høye dosene kan forsvares ved at svaleurt her gis i form av avkok, og i denne formen vil ikke så mye av chelidonium-alkaloidene være frigjort. Når svaleurt er brukt i tradisjonell kinesisk urtemedisin, har det blant et mindretall av pasientene imidlertid blitt rapportert om ulike grader av tørr munn, svimmelhet, ubehag i fordøyelsessystemet, diaré, kvalme og en liten reduksjon av antall hvite blodlegemer. Symptomene forsvant normalt 3-5 dager etter at behandlingen var avsluttet.

Annen innvortes bruk av svaleurt

Det er gjort flere studier som har vist en god effekt av svaleurt. En slik klinisk undersøkelse tyder på at svaleurt kan være nyttig ved behandling av krampelignende tilstander i underlivet i forbindelse med irritabel tykktarm syndrom. En annen studie viser at svaleurt inntatt i form av en hostesaft eller ekstrakt (tilsvarende 15 g av urten pr. dag) ga helbredelse til ca. 80 % av en gruppe pasienter med kronisk bronkitt. Planten er også funnet å være effektiv ved kikhoste hos barn.

Utvortes bruk av svaleurt

Svaleurt kan brukes utvortes til å lindre og fremskynde heling av hudlidelser som eksem. Den gule melkesaften i planten er så kraftig etsende at den kan løse opp vorter og liktorner, som langsomt brytes ned på grunn av virkningen av proteinspaltende enzymer. Utvortes har den også en antimikrobiell effekt ved soppinfeksjoner. Plantesaften kan etterlate seg oransje flekker på både hud og klær, og ble tidligere brukt til å farge ull og andre stoffer.

Svaleurt i homeopatien

Selv om svaleurt som vanlig urtemedisin frarådes brukt innvortes, er Chelidonium et sentralt middel innen homeopatien. Svaleurt brukes homeopatisk mot de samme lidelsene som planten har vært brukt mot i tradisjonell urtemedisin, særlig forstyrrelser i lever og galle, f.eks. gallestein, fordøyelsesbesvær, gulsott og hepatitt, men kan også brukes i forbindelse med lungebetennelse. De personene som homeopater karakteriser som Chelidonium-typer er vanligvis blonde, tynne, sløve personer med en tendens til å være deprimerte, engstelige, pessimistiske og oppgitte. Psykisk er de late og ikke særlig villige til å anstrenge seg. De har ofte hodepine som etterfølges av sløvhet og tunghet, og de har et sug etter ost og varmt drikke.

Svaleurt er en svært giftig plante, og må behandles som det. Får man plantesaft på huden, kan det gi blemmer og utslett. Hvis man ønsker å høste svaleurt, bør man derfor bruke hansker. Etter inntak av frisk urt, er det rapportert om alvorlige betennelser og blæredannelser i munnen, kriblende og brennende følelse i halsen, magesmerter, oppkast, magetarmkatarr, blødende magesår, blodig diaré, besvimelse, koma og til og med dødsfall. På grunn av de små mengdene man vanligvis får i seg, er førstehjelp sjelden nødvendig, men ved alvorligere forgiftninger må man på sykehus.

Svaleurt er kontraindikert for barn, gravide og ammende. Bruk i mer enn to uker frarådes hvis urten brukes alene, sammen med andre medisinplanter kan den brukes over lengre tid. Bortsett fra utvortes bruk av plantesaften mot vorter og lignende, egner svaleurt seg ikke til selvmedisinering. Innvortes må planten bare brukes under kvalifisert veiledning. De som leser boka Helse fra Guds apotek av Maria Treben bør, med tanke på plantens giftighet, være svært kritisk til hennes anbefalinger om bruk av svaleurt mot en rekke plager. Å anvende plantesaften på øynene mot ulike øyeproblemer, som var vanlig i eldre tid, frarådes sterkt. Bruk av det homeopatiske middelet Chelidonium medfører ingen risiko.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.