REINLAV |
Cladonia spp. |
OMTALEN OMFATTER
FØLGENDE ARTER: |
KVITKRULL - Cladonia
stellaris |
LYS REINLAV -
Cladonia arbuscula |
GRÅ REINLAV -
Cladonia rangiferina |
|
ANDRE NORSKE NAVN
(gjelder reinlav generelt) |
Reinmose, kvitmose, fjellmose, gråmose, krullmose, tuppmose, dåkkemåsså,
kvitkaur, stortopp. SAMISK: Jægil |
|
VITENSKAPELIG NAVN
/ SYNONYMER |
KVITKRULL: |
Cladonia stellaris
(Opiz) Pouzar & Vězda |
Cladonia aberrans
(Abbayes) Stuckenb. |
Cladonia alpestris
(L.) Rabenh. |
Cladina alpestris
(L.) Nyl. |
Cladina stellaris
var. aberrans (Abbayes) Ahti |
LYS
REINLAV: |
Cladonia arbuscula
(Wallr.) Flot. |
Cladina arbuscula
(Walr.) Hale & W.C.Culb. |
Cladonia squarrosa
(Wallr.) Flot. |
GRÅ
REINLAV: |
Cladonia
rangiferina (L.) F.H. Wigg. |
Cladina conspicua
Ahti |
Cladonia conspicua
(Ahti) Ahti |
|
NAVN
PÅ ANDRE SPRÅK |
NORDSAMISK: Oaivejægil (Cladonia stellaris) / Roancejægil (Cladonia arbuscula)
/ Ránesjægil (Cladonia
rangiferina). |
SVENSK: Fønsterlav
(Cladonia stellaris) / Gulhvit renlav (Cladonia arbuscula)
/
Grå renlav (Cladonia rangiferina). |
DANSK: Stjerne-rensdyrlav
(Cladonia stellaris) / Gulhvid rensdyrlav (Cladonia
arbuscula) / Askegrå rensdyrlav (Cladonia rangiferina). |
ISLANDSK:
Hreindýrakrókar (Cladonia arbuscula) / Grákrókar (Cladonia
rangiferina). |
FINSK: Palleroporonjäkälä
(Cladonia stellaris) / Valkoporonjäkälä (Cladonia arbuscula). |
ENGELSK: Reindeer
lichen / Star tipped reindeer lichen / Northern reindeer lichen / Caribou lichen (Cladonia stellaris)
/ Tree reindeer lichen (Cladonia
arbuscula) / Gray reindeer lichen (Cladonia rangiferina). |
TYSK: Alpen-Rentierflechte
(Cladonia stellaris) / Rentierflechte (Cladonia rangiferina). |
|
FAMILIE |
Begerlavfamilien (Cladoniaceae). |
|
 |
Kvitkrull (Cladonia stellaris) |
 |
Lys reinlav (Cladonia arbuscula) |
 |
Grå reinlav (Cladonia rangiferina) |
Alle foto ©: Rolv Hjelmstad |
Flere bilder av
reinlav |
|
|
BOTANISK
BESKRIVELSE |
De mest
betydningsfulle reinlavartene er de som omtales på denne siden,
nemlig kvitkrull (Cladonia stellaris), lys reinlav (Cladonia
arbuscula) og grå reinlav (Cladonia rangiferina). I
tillegg til disse finnes det noen nærstående reinlavarter som er
mindre kjent. De tre nevnte artene kan vokse sammen eller hver for seg,
og de er alle vanlige i skog og hei over hele Nordkalotten, særlig i
tørrere strøk på sur berggrunn.
Kvitkrull blir 5-15
cm høy og kjennes lett ved at greinspissene peker i alle retninger
slik at det dannes tette, avrunda topper. Fargen går i gulhvitt til
lyst gul.
Lys reinlav har et
tallus som er buskforma, oppstigende, opp til 10 cm høyt, rikt
forgreina med hovedsakelig firedelt forgreining og ensidig bøyde
greinspisser. Fargen er blekt gul og i greinspissene finnes brune
pyknidier, av og til også små, brune, knappforma fruktlegemer.
Grå reinlav er
bygningsmessig lik lys reinlav, men skiller seg ut ved fargen, som
varierer fra askegrå til blekt blygrå, mens de ytterste
greinspissene er brune. Basis av laven er gråhvit eller
svartflekket.
Reinlavartene
formerer seg hovedsakelig vegetativt ved at den tørre laven brytes i
stykker og vokser opp til nye individer. |
|
|
UTBREDELSE |
Kvitkrull vokser på
marka i fattig skog og er særlig vanlig i kontinentale furuskoger.
Arten er utbredd i hele landet, men forholdsvis sjelden på Sør- og
Vestlandet. Lys reinlav vokser på næringsfattig mark og er meget
vanlig over hele landet, men finnes litt mer spredt i de ytterste
kyststrøkene. Grå reinlav vokser også på næringsfattig mark, ofte
sammen med lys reinlav. Arten er meget vanlig i hele landet, men
også denne arten finnes noe mer sparsom i ytre kyststrøk. |
|
|
DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
Hele laven benyttes.
Før den kan
anvendes som menneskeføde, må den behandles med lut. Reinlavartene
kan brukes til plantefarging og gir primært gule farger. |
|
|
INNHOLDSSTOFFER |
Reinlavene inneholder
rundt 60 % karbohydrater, bestående av bl.a. ca. 55 % lichenin
(lavstivelse), sakkarose og umbilicin. Av lavsyrer inneholder
kvitkrull usninsyre og perlatolsyre, lys reinlav inneholder
usninsyre og fumarprotocetrarsyre, mens man i grå reinlav finner
atranorin og fumarprotocetrarsyre. |
|
|
URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
Antibiotisk,
slimløsende og åndedrettsstimulerende. |
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
Reinlavartene har
vært brukt i folkemedisinen mot luftveiskatarrer, hoste,
tuberkulose, øyensykdommer, vannlatingsproblemer,
menstruasjonssmerter og utvortes på infiserte sår. |
|
|
 |
Kvitkrull (Cladonia stellaris) |
REINLAV |
Reinlavartene har vært
brukt en del i folkemedisinen, kanskje særlig blant samer. Den
øverste delen av laven ble kokt i vann eller melk og brukt mot alle
slags luftveisinfeksjoner, fra hoste og luftveiskatarrer til
tuberkulose. Reinlav har vist seg å kunne påvirke tuberkelbasillen (Mycobacterium
tuberculosis), og fra Finland vet man at et varmtvannsuttrekk av
laven har vært brukt mot tuberkulose. Fra samiske områder kjenner vi
til at man kokte reinlav i vann, og dampen fra dette avkoket skulle
hjelpe mot øyensykdommer og vannlatingsproblemer. Ved besvær med
vannlatingen skulle man sitte over en bøtte fylt med den varme lågen,
helt til urinen kom. Dette var også et råd for å lindre
menstruasjonssmerter og lette fødsler. Tørket og pulverisert reinlav har
vært brukt som sårpulver på infiserte sår. De øverste delene av laven
ble tørket og knust så fint det lot seg gjøre og strødd direkte på
det rengjorte såret, før man eventuelt la på en bandasje. Under
andre verdenskrig høstet tyskerne reinlav i Norge og sendte den til
Tyskland for bruk i sårsalver. Usninsyren i laven synes å virke
særlig bra på brannskader.
Reinlavens medisinske
egenskaper
Reinlav inneholder usninsyre
som er bakteriedrepende. Denne antibiotiske egenskapen, sammen med en
slimløsende og åndedrettsstimulerende virkning, gjør at reinlav kan være
til nytte ved luftveiskatarrer. Strylav (Usnea
spp.) inneholder imidlertid mer usninsyre og er derfor mer anvendelig
som medisin ved infeksjoner i luftveiene.
Bruk av reinlav som mat.
Hos grønlendere, inuitter i
Nord-Amerika og blant folk i Sibir er det kjent at man har spist reinlav
direkte fra mageinnholdet til reinsdyr som ble slaktet. I Skandinavia
har reinlavartene vært lite brukt som mat til mennesker, og som
matplante står reinlavartene langt tilbake for
islandslav (Cetraria islandica).
Det er innholdet av
lavstivelse (lichenin) som gjør at reinlav har næringsverdi. Når enzymer
bryter ned karbohydratet lichenin fullstendig, får en druesukker, noe
som skjer i den mikrobefylte magen hos reinsdyr. Man mener at reinen kan
fordøye 80-90 % av karbohydratene i laven.
Reinlav er imidlertid lite
egnet som menneskeføde, fordi mennesker i liten grad kan nyttiggjøre seg
det licheninet som dyrene har nytte av. Når det var lite mat, kunne
reinlav imidlertid brukes til å drøye melet. I de tilfellene reinlav ble
brukt som menneskeføde, ble den lutet for å få bort den bitre lavsmaken,
og til et kilo tørr lav anvendte man ca. 30 g pottaske. Laven ble lagt i
litt lunkent vann, blandet med luten og fikk stå i to døgn før laven ble
skyllet og lagt i rikelig med vann i et døgns tid for å få vasket ut all
luten. Så ble reinlaven tørket, og kunne da males til mel som ble
blandet med rug- eller havremel og brukt til brødbaking, helst til
flatbrød. Finknust lav kunne også kokes i melk eller vann i ca. ½ time,
krydres med salt eller urter som man hadde for hånden, og spises varm
eller kald. Reinlav som har vært behandlet med lut har lite smak, men
det ble sagt at jo lenger vellingen av reinlav og melk ble kokt, dess
bedre ble den.
Siden lavstivelse kan spaltes
til sukker som kan gjære til alkohol, ble reinlav fra slutten av
1800-tallet anvendt til brennevinsproduksjon.
Reinlav som fôrplante
Reinlavene, særlig arten
kvitkrull, har i stor utstrekning blitt brukt som dyrefôr. Om høsten,
gjerne når det duskregnet, ble laven samlet sammen og satt opp i store
hauger. Disse haugene frøs til store klumper om vinteren og kunne da
kjøres hjem på slede. Man hugde så av biter av den frosne laven,
tilsatte varmt vann slik at den tinte, og så kunne den gis til kyrne.
Det er oppgitt at reinlav ble ansett som fint fôr som kyrne likte godt.
I nordlige strøk av Skandinavia har reinlav til alle tider hatt stor
betydning som beiteplante for rein.
Andre anvendelsesområder
for reinlav
I tidligere tider la man om
vinteren kvitkrull mellom ytter- og innervinduene. Dette ble gjort både
for å suge opp fuktighet og til pynt. Kvitkrull brukes i våre dager mye
som materiale til juledekorasjoner og begravelseskranser, og blir da
ofte farget med kunstige farger. Hvis laven blir behandlet med glyserin,
vil den holde seg myk. Det gjøres ved å blande like deler glyserin og
vann. Legg laven ned i blandingen og la den suge til seg mest mulig. La
den deretter renne av på et husholdningspapir. Snu laven av og til slik
at det ikke blir for mye glyserinblanding igjen i enkelte deler av
laven. Den skal være myk, men ikke klissen når den er ferdig.
Reinlavene har vært en del
brukt til plantefarging. De gir ullgarn en gul farge, men ved
tilsats av jernsulfat, eller hvis det brukes jerngryte til
fargingen, oppnås grønngule nyanser. |
|
Advarsler,
bivirkninger og kontraindikasjoner
Lavsyrene gjør at man etter inntak av reinlav
som mat kan bli oppblåst i magen, særlig hvis laven ikke har vært
skikkelig kokt eller er blitt behandlet på annen måte. |
|
 |
Lys reinlav (Cladonia arbuscula)
til venstre og grå reinlav (Cladonia rangiferina) til høyre.
Flere bilder av reinlav |
|
KILDER |
Blekastad,
Hans: Naturen som spiskammer. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag 1979. |
Carlberg,
Birgitta: Nyttevekster i ny og gammel tid.
Oslo,
J.W. Cappelens Forlag 1981. |
Forlaget Det
Beste: Våre medisinske planter.
Oslo, Det Beste A/S 1984. |
Holck,
Per: Norsk Folkemedisin. Oslo, J.
W.
Cappelens Forlag 1996. |
Holien, Håkon og Tor Tønsberg: Norsk lavflora.
2. utgave. Trondheim, Tapir Akademisk Forlag 2008. |
Høeg,
Ove Arbo: Planter og tradisjon. Oslo, Bergen, Tromsø, Universitetsforlaget 1974. |
Krog, Hildur, Haavard Østhagen og Tor Tønsberg: Lavflora. Norske busk- og bladlav.
2. utgave. Oslo, Universitetsforlaget AS 1994. |
Källman, Stefan: Vilda
växter som mat och medicin. Västerås, ICA bokförlag 2006. |
Ljungqvist, Kerstin:
Nyttans växter. Dals Rostock, Calluna Förlag 2006. |
Nielsen, Harald: Läkeväxter
förr och nu. Bokförlaget Forum AB 1978. |
Rogers, Robert: The Fungal
Pharmacy. The Complete Guide to Medicinal Mushrooms ang Lichens of North America.
Berkeley, California, North Atlantic Books 2011. |
Svanberg, Ingvar: Människor
och växter. Stockholm, Bokförlaget
Arena 1998. |
Torkelsen, Anna-Elise: Vakre farger fra naturen. Farging med sopp
og lav. Oslo, Kolofon Forlag 2021. |
Tromsø
Museum: Ottar
Nr. 130, mai 1981: Legeplanter på Nordkalotten.
Ottar, Populærvitenskapelig tidskrift fra Tromsø Museum. Nr. 130,
Tromsø 1981. |
|
|
 |
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
©
Urtekilden |
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden. |
Denne siden
ble sist endret 15.12.2024 |
Indeks norske navn |
Indeks vitenskapelige navn |
|
|
|