Knollmjødurt er en flerårig plante som blir 40-50 cm høy, og er således lavere av vekst enn den nære slektningen mjødurt (Filipendula ulmaria). Planten vokser i tuer med opprette stengler som har bare noen få og små blad. Hovedmassen av blad sitter i en rosett ved grunnen av stengelen. De enkelte bladene er lansettformet i omriss og består av 8-25 par avlange, tannete småblad, med mindre småblad innimellom og et litt større, oftest grunt treflika endesmåblad. Blomsterstanden er sterkt forgreinet. Blomstene er svakt rødlige i knoppstadiet, men blir blekt kremgule når de springer ut. Blomstene hos knollmjødurt er større enn hos mjødurt, og hver blomst har seks kronblad. Den flerårige roten er særegen med sine eggformede knoller, bundet sammen med fine tråder og noe som ligner en perlesnor, derav slektsnavnet Filipendula (henger på en tråd). Disse knollene er velduftende, saftige og litt søte om høsten, tørrere, mindre duftende og litt bitre om sommeren. Muligens har knollene som oppgave å magasinere vann til bruk i tørkeperioder.

Knollmjødurt vokser på tørre, solrike bakker, gjerne i gamle enger og på beitemark. Den foretrekker kalkholdig grunn. I Norge finner vi arten bare i de sørlige områdene av Østlandet, fortrinnsvis på silurbergarter fra Aust-Agder til Hedmark. For øvrig er knollmjødurt utbredt i Mellom- og Sør-Europa, Nord-Afrika samt i det vestlige og nordlige Asia.

Både de overjordiske delene og rotknollene av planten har tidligere vært brukt medisinsk, mens rotknollene kan anvendes som mat.

I likhet med slektningen mjødurt (Filipendula ulmaria), inneholder planten salisylater. Knollmjødurt inneholder ellers trolig mange av de samme stoffene som finnes i mjødurt, uten at dette er angitt i tilgjengelige kilder.

Smertestillende, febersenkende, urindrivende og nærende (rotknollene).

Luftveisproblemer, urinveisinfeksjoner, stranguri (urinretensjon), nyrestein og blærestein.

Særlig på 1500-tallet var knollmjødurt en verdsatt medisinplante. Den ble først og fremst brukt mot luftveisproblemer og urinveisinfeksjoner. I likhet med slektningen mjødurt (Filipendula ulmaria), inneholder blomstene salisylater som i kroppen omdannes til salisylsyre, som har smertestillende og febersenkende virkning.

Det engelske navnet på knollmjødurt, dropwort, kommer av de dråpeformede knollene rundt røttene, og trolig med bakgrunn i signaturlæren ble de anbefalt brukt ved stranguri (urinretensjon, smertefull vannlating med urin som kommer dråpevis). Nicholas Culpeper (1616-1654) skrev at roten brukes til å fremme urineringen og er derfor bra for de med steiner i urinveiene. Medisinsk anvendelse av knollmjødurt har opphørt for lenge siden.

Det er i tilgjengelige kilder ikke funnet noen opplysninger om at knollmjødurt på noen måte er skadelig å innta.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.