Giftsalat er en toårig plante som første året utvikler en rosett av store, flikete basisblad. Andre året vokser det opp en 50-150 cm lang blomsterstengel. Den er innhul og har i den forgreinete toppen en åpen klase med små, gule kurvblomster. De alternerende stengelbladene er avlange, sitter horisontalt og omslutter stengelen ved basis. Bladene er stive, blågrønne og fint sagtannete i kanten, og har på undersiden en tornete midtribbe og et filtaktig hårlag. Giftsalat blomstrer fra juli til september, og planten har en ubehagelig lukt. Alle delene av planten skiller ut en melkehvit plantesaft.

Arten er trolig opprinnelig hjemmehørende bare i det sørlige Europa (unntatt på Balkan), Tyrkia og Nord-Afrika. Planten har i løpet av historiens gang imidlertid spredt seg til store deler av Europa. I Mellom-Europa og nordover til Storbritannia og Danmark er arten tilsynelatende naturalisert der den tidligere har vært mye dyrket som medisinplante. Arten har vært introdusert til Nord-Amerika hvor den stedvis er naturalisert. Giftsalat vokser ofte i vegkanter og kratt, og på strandkanter og brakkmark, vanligvis på kalkholdig jord.

Bladene og melkesaften, som høstes når planten står i blomst om sommeren og høsten, blir samlet inn for medisinsk bruk. Giftsalat ble tidligere dyrket for å lage lactucarium, og blir i liten skala fortsatt dyrket for den farmasøytiske industrien. Den blomstrende planten blir kuttet av fra toppen og så langt nedover som det piplet melkesaft fram fra sårene. Denne melkesaften blir samlet i små kar og tømt utover på en treplate for å tørke og tykne. Lactucarium ble knadd til baller som veide rundt 30 g og primært brukt som et narkotikum, for å fremme søvnen og for å reduserer alvorligheten av hosting. Den tørkede melkesaften er mørkt rødbrun av farge. Smaken er svært bitter og lukten er tung og karakteristisk. Lactucarium kunne i tidligere tider også blandes med ekstrakter av giftkjeks (Conium maculatum) og bulmeurt (Hyoscyamus niger) og brukes som bedøvelse ved operasjoner, eller som erstatning for opiater. Lactucarium ble gjerne kalt salat-opium eller fattigmanns opium.

Giftsalat inneholder bitterstoffer (seskviterpene laktoner, blant andre lactucin, lactucopicrin og lactucinsyre), alkaloider, flavonoider (hovedsakelig quercetin), kumariner (cichoriin og esculin), triterpener (taraxasterol), kautsjuk (naturgummi), fenetylamin, mannitol, asparagin, proteiner, organiske syrer (bl.a. oksalsyre), mineralsalter og vitamin A, B1, B2 og C.

Bitterstoff, midt beroligende, nervestyrkende, smertestillende, avslappende, søvnfremmende, krampeløsende, hostedempende, slimløsende, fordøyelsesfremmende, galledrivende, blodsukkersenkende, urindrivende, feberdempende, melkedrivende og antiafrodisiakum (nedsetter seksualdriften). Urten er i noen kilder angitt å ha narkotiske og euforiske egenskaper, men disse er i tilfelle langt svakere enn av opium.

Hoste, kikhoste, tørrhoste, irritasjonshoste, bronkitt, angst, nevroser, søvnløshet, stress, hyperaktivitet hos barn, nervøsitet, engstelse, rastløshet, muskelsmerter, leddsmerter, dårlig fordøyelse, kvalme, kolikk, stressrelaterte fordøyelsesproblemer, revmatiske smerter og smertefull menstruasjon (dysmenoré). Utvortes på vorter, akner og hudbetennelser.

Slektsnavnet Lactuca kommer fra det latinske ordet lactus, som betyr melk, og viser til den melkehvite saften som flyter fra stengelen når denne knekkes eller skades. Artsnavnet virosa betyr giftig og viser til at planten ble ansett som giftig.

Hele planten inneholder en hvit melkesaft som blir rødbrun når den tørker og som smaker og lukter som opium. Den tørkede melkesaften ble brukt som medisin allerede i oldtiden og gikk under navnet lactuarium. Den har en smertestillende virkning, men ikke så kraftig som opium som utvinnes fra den ikke beslektede arten opiumsvalmue (Papaver somniferum). Lactuarium ble introdusert i medisinsk praksis i 1771 og ble mye brukt til å forfalske opium i hostemedisiner og beroligende midler. Det er ikke avhengighetsskapende og gir ikke forstoppelse slik opium gjerne gjør.

Giftsalat ble brukt som smertestillende middel før oppdagelsen av opium. Allerede Dioskorides (1. århundre e.Kr.) skrev at plantens virkning minnet om opiumsvalmuens. Dette er en oppfatning som fremdeles deles av mange, og derfor betraktes giftsalat som giftig, noe som bare i liten grad er tilfelle. Helt siden antikken har giftsalat blitt brukt som et beroligende middel med narkotiske og euforiske egenskaper, samt som bedøvelsesmiddel ved operasjoner. Galen (131-201 e.Kr.) skrev at han ikke hadde funnet noe bedre middel mot sine plager enn å spise salat om kvelden.

Tørkede blad av giftsalat ble tradisjonelt røkt for avslapping og for å lindre smerte. I våre dager brukes giftsalat sjelden i konvensjonell medisin. Vanlig hagesalat (Lactuca sativa) kan brukes på samme måte som giftsalat, men har på grunn av at de ulike salatsortene er kraftig foredlet en betydelig svakere medisinsk virkning.

Innholdsstoffer i bladene og melkesaften til giftsalat har beroligende, smertestillende og slimløsende virkning, og dette er grunnen til at urten har vært brukt i urtemedisinen. Hele planten virker beroligende og hjelper til å fremkalle søvn og dempe rastløshet og engstelse. Den har også en beroligende virkning på luftveissystemet og brukes til behandling av bronkitt, kikhoste, samt nervøs og tørr irritasjonshoste. Ved hoste brukes den ofte i kombinasjon med andre urter, som for eksempel lakrisrot (Glycyrrhiza glabra).

Når giftsalat anvendes som et beroligende middel ved søvnløshet, stress, hyperaktivitet, rastløshet og opphisselse, kombineres urten gjerne med andre rogivende urter som humle (Humulus lupulus), legevendelrot (Valeriana officinalis) og pasjonsblomst (Passiflora incarnata). Terapeutisk blir en kombinasjon av flere urter ansett for å være mer effektivt enn å bruke giftsalat alene. Som en beroligende urt, kan giftsalat trygt gis til både voksne og barn som trenger en god natts søvn, eller for å roe ned et høyt aktivitetsnivå, overstimulering og andre manifestasjoner av et overaktivt nervesystem. Det har vært vanlig å anbefale giftsalat til oppspilte barn.

Siden giftsalat har krampeløsende og smertestillende virkning, kan urten lindre smerter og spenninger også i stramme muskler og ledd, samt ved muskelsmerter knyttet til revmatisme, men urten kan ikke kurere årsakene til slike plager.

Den bitre smaken gjør at giftsalat har en mildt fordøyelsesfremmende virkning. Bitterstoffene stimulerer gallestrømmen fra leveren, noe som fremmer eliminering av giftstoffer og bedrer fordøyelsen av fett. Derfor kan urten brukes ved kvalme, dårlig fordøyelse, kolikk, smerter og stressrelaterte fordøyelsesproblemer. Urten kan også lindre kolikksmerter i livmoren og kan således brukes ved dysmenoré (smertefull menstruasjon). Kvinner blant indianere i Nord-Amerika drakk en te laget på bladene for å stimulere melkeproduksjonen.

Til tross for navnet, er ikke giftsalat spesielt giftig, men i noen tilfeller kan den forårsake plager. Alvorlige forgiftninger er imidlertid sjeldne, men ved overdreven bruk kan urten gi søvnløshet. Urten sies å dempe seksuallysten og hjelper til å kontrollere seksuell opphisselse (anti-afrodisiakum). Dioskorides sa at urten "undertrykker behovet for utukt".

Utvortes kan giftsalat brukes til en avkjølende vask ved betente hudproblemer som akner og utslett etter fysisk kontakt med giftige planter. Melkesaften kan påføres direkte på vorter.

Anvendelse og dosering

Når giftsalat skal brukes som et innsovningsmiddel, kan man drikke en kopp te av urten en halv time før sengetid. Et uttrekk (urtete) lages av 1-2 teskjeer av den tørkede urten, og dette kan drikkes tre ganger daglig. Av en tinktur kan man ved innsovningsproblemer ta en teskje i litt vann ved sengetid.

Tinktur av giftsalat lages av de overjordiske delene av planten når den står i blomst om sommeren. Klipp opp planten i biter som legges i en blender med nok sprit til at urten er dekt. Etter at urten er knust helles blandingen i et glass med tett lokk og plasseres på et kjølig og mørkt sted i rundt to uker, før tinkturen siles og tappes på flaske. For å roe ned hyperaktivitet, kan man for eksempel bruke en halv teskje av tinkturen i vann tre ganger daglig.

Man kan også lage en saft av friske blad ved på knuse dem i en blender sammen med vann. Av denne saften, som gjerne kan blandes med sitronsaft, kan man drikke en halv kopp to til tre ganger daglig, og primært før sengetid.

Forgiftning av giftsalat

Forgiftning av giftsalat skyldes enten at urten er blitt inntatt i for store mengder eller at bladene ved en feiltagelse er tilsatt i en salat. Symptomer på forgiftning er svetting, åndedrettsbesvær og avtagende hjertevirksomhet, svimmelhet, øresus, utvidete pupiller, synsforstyrrelse, hodepine, døsighet, urolig søvn med forsterket drømmeaktivitet, og noen ganger også tilstander med opphisselse. Det er ingen rapporter om dødelige forgiftninger hos mennesker. Dyr har blitt forgiftet etter at de har beitet på planten, med symptomer som svetting, vaklende gange, og (når større mengder har blitt spist) uregelmessige hjerteslag og blodtrykksfall.

Hvis man inntar giftsalat flere ganger gjennom dagen eller i større doser enn anbefalt, kan det ved siden av redusert sexlyst, føre til døsighet, sløvhet og forvirring, noe som gjør at man i en slik tilstand ikke bør kjøre bil eller betjene maskiner. Utsettes man for melkesaft fra friske planter, kan det gi øyeirritasjoner og utslett. Giftsalat bør brukes med forsiktighet og helst ikke uten tilsyn av en erfaren terapeut. Planten bør derfor ikke samles og brukes til selvmedisinering. 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.