Lin er en ettårige plante med en hvitaktig pælerot og tynne stengler som er mer eller mindre forgreinet øverst. Høyden på plantene avhenger av hvilken underart det dreier seg om, men er vanligvis mellom 30 og 80 cm. De små, spredte bladene er 1,5-3 mm brede og inntil 3 cm lange, lansettformede og har tre nerver. Fargen på bladene er varmt grågrønn. De delikate blomstene, som sitter i spissen av stenglene, er blå, sjeldnere hvite eller lyserøde. De har fem begerblad som er fint hårete i kanten, fem 12-20 mm lange kronblad som er ordnet som et hjul, og ti støvbærere. Hver blomst varer som regel bare noen få timer. Frukten er en 6-9 mm stor, kuleformet 10-rommet lokkapsel som inneholder 10 frø som er 4-6 mm lange, flate, glatte og blanke, og gulbrune til rødbrune av farge.

Lin er en temmelig variabel art, og det er utskilt flere underarter. Lindyrkere skiller mellom to varianter, fiberlin (Linum usitatissimum subsp. usitatissimum convar. usitatissimum) og oljelin (Linum usitatissimum subsp. usitatissimum convar. mediterraneum). Fiberlin har vanligvis lengre stengler som er uten greiner, den har mindre frø, og fiberkvaliteten i stengelen er vesentlig bedre enn hos oljelin. Planter av oljelin blir sjelden høyere enn 60 cm. Hos oljelin er det frøene som er av interesse. I nyere tid er det blitt introdusert en variant som både gir plantefibre og frø som er rike på olje

Bare kaldpresset olje brukes til mat og medisin. Kokt linolje brukes til maling, kitt, gulvbelegg mm. Det lages linfrømel av den kaken som blir igjen etter at oljen er presset ut. Det er svært næringsrikt og benyttes som fôr til husdyr. Linfrø selges både på apotek og i dagligvare- og helsekostbutikker. Stenglene av fiberlin brukes til å utvinne fiber som anvendes til lintøy.

I frøskallet på modne linfrø finnes det 3-6 % slim som er oppbygd av galakturonsyre, galaktose, rhamnose og arabinose, samt pektin. I frøene finnes det videre 30-45 % olje som er rik på glyserider, som omega-3 syren alfa-linolensyre (rundt 55 %), omega-6 syren linloensyre (20 %) og andre umettende syrer. Videre finnes rundt 26 % protein, ca. 14 % fiber, ca. 4 % mineraler, steroler, enzym, og ca. 1 % av blåsyreglykosidet linamarin, som den fryktede blåsyren frigjøres fra. Mens blåsyre normalt tas opp i organismen i løpet av sekunder, har man etter inntak av 100 g linfrø bare kunnet påvise en meget liten mengde av den farlige giften i blodet. Blåsyren i linfrø må altså ha en annen virkning i organismen enn blåsyren i andre midler, f.eks. i bitter mandel. Linfrø inneholder mye energi, ca. 1960 kJ (470 kcal) per 100 g.

Linfrø er en søt, slimholdig droge som virker avførende, mykgjørende og smørende på slimhinnene i tarmene og luftveiene, og som lindrer irriterte slimhinner. Drogen virker videre slimløsende, betennelsesdempende, sårhelende, bakteriehemmende, hostedempende, smertelindrende, nærende, beskyttende på hjertet og kretsløpet, kolesterolsenkende, forebyggende mot arteriosklerose og kreft.

Linfrø brukes innvortes ved kronisk forstoppelse, magekatarr (gastritt), tarmkatarr (enteritt), divertikulitt (betente tarmlommer), irritabel tykktarm syndrom, kronisk blærekatarr (cystitt), uregelmessig hjerterytme, høyt blodtrykk, angina pectoris, høyt kolesterol, gallestein, nyrekolikk, hemoroider, forkjølelse, halsbetennelse, sår hals, hoste, bronkitt, lungebetennelse, emfysem, hetetokter, eksem, psoriasis, multippel sklerose, menstruasjonsproblemer, åreforkalkning, revmatoid artritt og forebyggende mot tykktarmskreft, brystkreft og prostatakreft.

Utvortes kan linfrø eller linfrøolje brukes på tørr hud, betente sår, brannsår, solbrenthet, kjertelhevelser, byller, eksem, hudbetennelser, helvetesild og psoriasis, som grøtomslag på brystet ved hoste, bronkitt og lungebetennelse, og til gurgle- og skyllevann ved heshet, sår hals og betennelser i munnhulen.

Lin regnes som en av verdens eldste kulturplanter, og det er kjent at den ble dyrket 5000 år før Kristus. Planten har vært dyrket både som fiberplante og medisinplante. I Egypt kan bruken av lin dateres tilbake til det 23. århundre før Kristus, og vi vet at grekerne spiste ristede linfrø i det 7. århundre før Kristus. De fete, slimdannende egenskapene til frøene er nevnt av tidlige romerske forfattere, som rapporterer om bruk av linfrø ved forkjølelser, urinveisinfeksjoner og lungetilstander.

Selv om lin er klassifisert som en art, er Linum usitatissimum trolig en eldgammel kulturform som er utskilt fra arten Linum bienne, og er i våre dager ikke kjent fra naturen. Det er to distinkte stammer av lin. Den ene, som gir linfiber, består av høyvokste planter med få greier og blomster, mens den andre består av mer kortvokste og blomsterrike planter som dyrkes for utvinning av olje og som fôrplante.

Linfrø som avføringsmiddel

Linfrø er en typisk slimdroge. Når frøene kommer i kontakt med væske, vil de svulme opp og danne en geléaktig masse. De slimholdige fibrene i frøenes skall absorberer vann i tykktarmen, og på den måten blir avføringen mykere og tarminnholdet øker i volum. Via nervereflekser stimuleres tarmbevegelsene, noe som øker passeringshastigheten og gir en mildt avførende virkning. Den primære anvendelsen av linfrø i urtemedisinen er derfor som et mildt smørende avføringsmiddel (bulk-laksativ) ved kronisk forstoppelse. Det kan ta flere dager før man opplever en tydelig effekt av en kur med linfrø, men til gjengjeld er virkningen så mild at man neppe vil oppleves noen form for bivirkninger. For å få en tilfredsstillende virkning, må man bruke middelet gjennom relativt lang tid (gjerne flere uker), og ikke gi opp om virkningen lar vente på seg. Å anvende linfrø som avføringsmiddel er ikke vanedannende, og middelet er derfor velegnet for langtidsbruk. Linfrø kan brukes for å rette opp problemer forårsaket av misbruk av mer stimulerende avføringsmidler som sennes (Cassia senna) og trollheggbark (Frangula alnus).

Når man vil anvende linfrø mot forstoppelse og andre fordøyelsesplager, er det viktig at man samtidig inntar store mengder vann. Dette er et generelt råd som gjelder også for andre volumøkende avføringsmidler, som f.eks. loppefrø (Plantago psyllium). Hvis væskeinntaket er for lite, kan linfrø og loppefrø gi forstoppelse i stedet for en avførende virkning. På samme måte som med andre avføringsmidler, må linfrø ikke benyttes hvis man har mistanke om at forstoppelsen skyldes tarmslyng.

Gjennom sitt innhold av slim og pektin, vil linfrø virke beskyttende på slimhinnene i magetarmkanalen. De vil kunne virke lindrende ved smerter knyttet til betennelsestilstander i fordøyelsessystemet, som magebetennelse (gastritt), tarmbetennelse (enteritt), divertikulitt (betente tarmlommer) og irritert tykktarm syndrom. Ved bruk av knuste linfrø forsterkes den beskyttende virkningen på slimhinnene gjennom linfrøoljens virkning. Blåsyre (HCN) i frøene, som frigjøres fra sine glykosidebindinger ved hjelp av enzymet linamarase, har også en smertestillende virkning og hemmer dessuten veksten av forråtnelsesbakterier i tarmen. Linfrøene bidrar dessuten til å bygge opp en sunn bakterieflora i tarmene. Ved at avføringen blir mykere, vil linfrø også kunne lindre plager knyttet til hemoroider.

Linfrø mot plager i luftveiene og urinveiene

Et uttrekk av linfrø kan brukes som gurglevann ved sår hals og betennelser i munnhulen. For å lindre plagsom irritasjonshoste og heshet kan uttrekket drikkes lunkent. Man lager uttrekket ved å helle ½ liter kokende vann over to spiseskjeer linfrø og noen skiver sitron, røre rundt og sette det til avkjøling før det siles og tilsettes honning etter smak. Siden dette uttrekket virker mykgjørende og øker elastisiteten i slimhinnene, kan det også ha virkning ved plager i urinveiene, f.eks. ved kronisk blærekatarr (cystitt).

I tillegg til å innta linfrøene, kan man mot luftveisplager som kronisk hoste, sår hals, bronkitt, lungebetennelse og emfysem også bruke knuste linfrø (gjerne sammen med sennepsfrø) i et grøtomslag på brystet og halsen.

Linfrø mot hudplager

Man kan bruke grøtomslag av bløtlagte linfrø også på ulike hudproblemer, som betente sår, byller og furunkler (mindre, begrensede infeksjoner i huden med pussdannelse, oftest med opprinnelse i en hårsekk eller talgkjertel). Man lager omslaget ved å helle kokende vann på knuste linfrø og røre til det blir en myk pasta. Mens pastaen fremdeles er varm, smøres den i et tynt lag på det aktuelle hudområdet og holdes på plass med en forbinding. Er byllen smertefull, kan massen pakkes inn i et lag gas, som så legges på byllen. Grøtomslaget må skiftes når det er kaldt. Om nødvendig må man gjerne gjenta behandlingen flere ganger, og når byllen har tømt seg kan den behandles med uttrekk, tinktur eller olje av tetre (Melaleuca alternifolia), prikkperikum / johannesurt (Hypericum perforatum), ringblomst (Calendula officinalis) eller purpursolhatt (Echinacea purpurea).

Linfrøolje

Linfrø inneholder 30-40 % olje som kan utvinnes. Framstillingen foregår ved at man knuser og presser frøene. Oljen inneholder 54 % alfa-linolensyre (omega-3), 18 % linolsyre (omega-6), 18 % oljesyre (omega-9) og 10 % mettede fettsyrer. Innholdet av de ulike fettsyrene kan variere noe, avhengig av jorden der linplantene blir dyrket og temperaturen under veksten. Linfrøolje gir tilskudd av flerumettede fettsyrer som i kroppen omdannes til bl.a. GLA, EPA, DHA, arakidonsyre og ulike prostaglandiner. Ettersom linfrøolje inneholder mye flerumettede fettsyrer, er den ømfintlig for harskning. Derfor bør oljen ikke utsettes for varme, lys eller oksygen, og den bør oppbevares i brune glassflasker i kjøleskap. Holdbarheten i uåpnet forpakning er ca. 9 måneder fra produksjonsdato. Etter at flasken er åpnet, bør oljen brukes innen 4-6 uker. Linfrøolje må ikke varmes opp. Vanlig dosering av linfrøolje er 1 spiseskje (15 ml) tre ganger daglig som terapeutisk dose, eller 1-2 teskjeer (5-10 ml) daglig til mat som vedlikeholdsdose.

Linfrøolje mot psoriasis

Visse typer planteoljer er kjemisk identiske med fiskeolje, som er kjent for sin lindrende virkning mot psoriasis. Linfrøolje inneholder både eikosapentaensyre (som i fiskeolje) og alfa-linolensyre. Undersøkelser viser tydelig at inntak av 10-12 g olje om dagen (tilsvarende 5-6 teskjeer) faktisk kan avhjelpe psoriasis. Hvis du ikke bryr deg om å spise oljen i ren form, så bruk den i salatdressinger, men vær oppmerksom på at oljen virker fetende, så den hører ikke hjemme i en slankekur.

Linfrøolje som hudpleiemiddel

Kaldpresset linfrøolje er en ekstremt tørr olje som absorberes svært raskt av huden. Det er imidlertid ingen tradisjon for å bruke linfrøolje i hudpleie. Vil man likevel anvende den, må man tilsette antioksidanter, og oljen må alltid oppbevares i kjøleskap. Linfrøolje kan virke helende på tørr hud, mindre brannskader, hudinfeksjoner, utslett, eksem, sprukken hud, psoriasis og helvetesild. Oljen kan imidlertid irritere følsom hud. Hvis linfrøoljen kjennes altfor tørr til å brukes alene, kan man blande den med andre oljer.

En rik kilde for omega-3 fettsyrer

Linfrø er uvanlige fordi de inneholder mye alfa-linolensyre. Linfrøolje er faktisk naturens rikeste kilde til omega-3 fettsyrer, og linfrø inneholder mer enn dobbelt så mye omega-3 som fiskeolje, samtidig som linfrøolje koster mindre å produsere enn fiskeolje.

Linfrøolje virker beskyttende på hjertet og kretsløpet, og kan bidra til å regulere hjerterytmen. Oljen reduserer LDL kolesterol (det dårlige kolesterolet) og senker triglyseridverdiene, og kan derfor redusere risikoen for arteriosklerose. Forskning har vist at linfrøolje gir mye bedre beskyttelse mot hjerteinfarkt enn olivenolje. Man kan således ha helsemessig nytte av å bruke linfrøolje i maten eller som kosttilskudd ved en rekke plager, som f.eks. høyt kolesterol, høyt blodtrykk, angina pectoris, psoriasis, eksem, revmatoid artritt eller multippel sklerose. Det er bare den kaldpressede linfrøoljen som kan brukes medisinsk.

Linfrø mot hetetokter i overgangsalderen

Hvis kvinner som sliter med hetetokter i overgangsalderen (og ikke går på hormonerstatningsterapi) jevnlig spiser linfrø, har det vist seg at plagene kan bli dempet. Hetetokter er hovedårsaken til at kvinner blir foreskrevet østrogenbehandling av leger, men siden nyere forskning har knyttet behandling med syntetiske hormoner til økt risiko for brystkreft og hjertesykdommer, har mange kvinner valgt å droppe slik behandling. I en studie der 29 kvinner som led av hetetokter ble gitt 40 g knuste linfrø daglig i seks uker, fant man at hyppigheten av hetetokter ble halvert. Kvinnene, som ikke hadde brukt hormonerstattere, soyaprodukter eller urtebaserte kosttilskudd de fire foregående ukene, kunne rapportere om bedre humør, reduserte ledd- og muskelsmerter, færre kuldegysniger og mindre svetting. I denne studien ble linfrø brukt fordi de inneholder lignaner, som har en mild østrogenlignende virkning.

Linfrø mot kreft

Å innta linfrøolje kan redusere risikoen for kreft. Dette skyldes at linfrø inneholder den rikeste kilden til lignan-byggesteiner, som spiller en hovedrolle i å beskytte mot hjertekarsykdommer og kreft. Nyere forskning indikerer at lignanene i linfrø har både kortsiktig og langsiktig beskyttende virkning mot tykktarmskreft.

Det ser ut til at malte linfrø også kan brukes mot kreft i endometriet i brystene. I tillegg til at frøene er rike på omega-3 (som det er for lite av i Vestens kosthold), inneholder de altså lignaner som har østrogenlignende effekt og reduserer belastningen fra estradiol (en skadelig type østrogen), og slimstoffer og fiber som hindrer opptaket av uønsket østrogen i tarmene. Lignanene binder seg til østrogenreseptorene og kan være gunstig for kvinner med en dysfunksjon i eggstokkene. Man tror at frøene således kan redusere risikoen for brystkreft. Det er funnet at linfrø også har en hemmende virkning på veksten av kreft i prostatakjertelen hos menn.

Bruk av linfrø i mat

Linfrø kan også brukes i mat, f.eks. i brød. Frøene kan spires for bruk i salater, de kan trekkes som te, eller ristes og brukes som kaffeerstatning. På grunn av det lave sukkerinnholdet og det høye innholdet av proteiner og fett, anbefales de spesielt til diabetikere. Linfrø kan gjerne spises av personer som ønsker gå opp i vekt, eller av de som lider av underernæring.

Den beste måten å innta linfrøolje er å bruke den i maten, f.eks. i salatdressinger. Man må aldri bruke linfrøolje til steking, da varme ødelegger de helsebringende fettsyrene i oljen.

Lin som tekstilplante

I det gamle Egypt dyrket man lin på åkrer, og med kunstferdige håndverksmetoder ble fibrene i stenglene bearbeidet til fint lintøy. De gamle grekerne foretrakk å bære klær av lin. Også i Norden har det vært en rik tradisjon knyttet til å lage lintøy av fibrene i linplanten. På slutten av 1800-tallet ble imidlertid lintøy i stor grad utkonkurrert av den billigere bomullen. Prosessen med å lage lintøy av fibrene fra linplanten er grundig beskrevet i ulik litteratur, og omtales derfor ikke nærmere her.

Annen anvendelse av lin

Oljen som blir presset ut av frøene gjennom kaldpressing, er den mest kjente av de ”uttørkende oljene”. Denne kaldpressede oljen er den oljen som brukes i mat og medisin. Men på grunn av oljens høye innhold av alfa-linolensyre, harskner den lett ved kontakt med luftens oksygen, og blir da seigtflytende. Til slutt dannes det et fast stoff som kalles lionxin. Oljen tørker og stivner ennå raskere når den varmes opp til 250-290 °C (kokt linolje), og gjennom å tilføre oksygen under oppvarmingen. Det kan også tilsettes jernoksid eller mangandioksid under kokingen, noe som gjør at oljen hardner raskere enn ubehandlet linolje.

Det faktum at linoljen så lett oksiderer (harskner), tørker og da raskt blir til en fast masse, gjør at den blir en utmerket ingrediens blant annet til vinduskitt, som består av kokt linolje og kritt. Kokt linolje brukes også til møbelpolish, gulvbelegg og ikke minst til fremstilling av maling. Den kokte linoljen gjør at malingen raskt danner en myk hinne på det trematerialet som den strykes på.

Anvendelse og dosering

Som avføringsmiddel ved kronisk forstoppelse tas 1 spiseskje (ca. 10 g) hele eller nyknuste linfrø som blandes i et stort glass vann eller annet drikke og inntas før måltidene, 2-3 ganger daglig. Som lindrende slimmiddel ved betennelser i fordøyelsessystemet tar man 10 g hele linfrø som først får svelle i et glass kaldt vann i ½-1 time før frøene slies fra og man inntar den slimholdige væsken. Alternativt kan man koke 10 g linfrø i ca. 3 dl vann og sile fra frøene etter 10-15 minutter. Dette inntas mellom måltidene 2-3 ganger daglig. Det er svært viktig at man drikker mye vann samtidig som man inntar linfrø, minst 8 glass om dagen, da det trengs mye fuktighet for at slimstoffene i frøene skal svelle, samtidig som vannet bidrar til å skylle alle fibrene gjennom magetarmsystemet. Mot gallesteinskolikk kan man innta inntil 50 g linfrø eller 1 spiseskje kaldpresset linfrøolje 2-3 ganger daglig.

Urtete av linfrø kan lages ved å helle en kopp kaldt vann over 1 teskje frø og la det få trekke ca. ½ time før frøene siles fra. Dette uttrekket kan brukes lunkent som gurglevann ved infeksjoner i munn og hals. Skal teen drikkes, bør den være noe varmere.

Grøtomslag kan lages ved å ha knuste linfrø i en pose av gasbind og legge denne i kokende vann i ca. 10 minutter. Så tar man opp posen og lar vannet få renne av før den legges varm på det syke området. Slike varme grøtomslag bør skiftes ofte.

Ved brannsår kan man bruke omslag med linolje. Et stykke steril gas dyppet i linolje legges på brannsåret og forbindes med gasbind. Både omslaget og forbindingen bør skiftes daglig.

Linfrøolje kan spises, og virker avførende i doser på 15-30 ml, men oljen brukes ikke så ofte da den ikke smaker særlig godt og lett blir harsk. Ta 1 spiseskje olje daglig som et kosttilskudd, eller bruk samme mengde i matlagingen, f.eks. i en salatdressing.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Å bruke linfrø ved kronisk forstoppelse anses som trygt, og man kan ikke forvente å oppleve noen form for bivirkninger ved normal bruk av hele eller knuste linfrø. Hvis man imidlertid spiser store mengder linfrø uten å drikke nok vann samtidig, kan man bli oppblåst i magen og faktisk få forstoppelse. Bruk av linfrø er kontraindikert ved kolikktilstander eller hvis man har mistanke om at forstoppelsen skyldes tarmslyng. Hvis du er gravid eller ammende, kan du tilsette linfrø og linfrøolje til maten, men du må ikke innta mer enn anbefalt dose.

Innta aldri linfrøolje som har harsknet, da det er mer skadelig enn nyttig! Derfor er det svært viktig at linfrøolje som skal brukes innvortes framstilles i miljøer uten tilgang på oksygen, lys eller varme. Den må oppbevares i tette og mørke flasker i kjøleskapet. Antioksidanter må være tilsatt i oljen, og den bør brukes opp så raskt som mulig.

Unngå helst å innta linfrø samtidig med at du inntar medisiner eller kosttilskudd. Linfrøene kan nemlig forsinke opptaket av medisiner, vitaminer og mineraler. Snakk med legen før du tar linfrø hvis du jevnlig bruker medisiner, noe som gjelder både reseptfrie og reseptbelagte medisiner.

Knuste eller finmalte linfrø kan ved hjelp av enzymet linamarase avgi mer enn 50 mg fri blåsyre (HCN) per 100 g. Enzymet inaktiveres delvis i magesekkens sure miljø, noe som gjør at mindre enn 1 % HCN frigjøres i magesekken. Betydelig mer HCN frigjøres i tarmene der pH-verdien er høyere, men der brytes det raskt ned til relativt ufarlig thiocyanat ved hjelp av enzymet rhodanase. Det er ingen indikasjoner på at inntak av anbefalte doser av linfrø utgjør noen fare, da selv ikke store doser (opptil 100 g) med linfrø har gitt signifikant økning av cyanid i blodet. Derfor er advarsler mot å innta frøene på grunn av deres innhold av blåsyre lite relevante.

Vær oppmerksom på at kokt linolje aldri skal spises eller brukes til medisinske formål, verken utvortes eller innvortes! Ved produksjonen av den kokte oljen behandles den med ulike tilsetningsstoffer, og da kan fettsyrene danne giftige metallsalter i oljen.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.