Svimling er en 30-80 cm høy, ettårig grasart med opptil 1 cm brede, blanke, glatte blad og ru stengel. Graset kan ligne på kveke (Elytrigia repens) og hvete (Triticum aestivum), men skiller seg fra disse ved at de 10-15 småaksene, som hvert enkelt bærer 5-10 blomster, sitter i to rader og vender den smale kanten inn mot stengelen. Ytteragnene er jevnlange med de vanligvis langsnerpete småaksene. Svimling ligner dessuten de i fôrsammenheng viktige grasartene raigras (Lolium perenne) og italiaraigras (Lolium multiflorum, syn. Lolium italicum), men skiller seg fra disse artene ved at planten mangler bladknipper ved grunnen, stråene er ru og småaksene er skjøre.

Svimling vokser i Europa og Asia, men er i våre dager temmelig sjelden i de nordiske landene. Arten forekom tidligere vanlig som et fryktet ugras i kornåkrer, men når kornet nå blir bedre renset enn tidligere er arten nesten forsvunnet fra vår flora. Svimling formeres enkelt med frø. Arten foretrekker kalkholdig jord og vokser godt sammen med kornslag som havre og bygg.

Det var frøene av planten (Fructus lolii temulenti eller Lolii temulentu fructus) som i tidligere tider hadde en viss anvendelse, men på grunn av sitt innhold av giftige stoffer anses de nå bare som en potensielt farlig forurensing av matkorn.

Aksene til svimling inneholder opptil 0,06 % temulin, en pyridinbase av ennå ikke fullt oppklart sammensetning. To andre, men foreløpig uidentifiserte alkaloider finnes også. Perlolin er funnet i stråene. Det narkotiske og berusende alkaloidet temulin, også kjent som loliin (= lolin), er blitt ansett for å være et metabolsk produkt av den parasittiske rustsoppen Endoconidium temulentum, som nesten bestandig vokser på kornene, men dette er noe usikkert.

Når frøene av svimling inntas, kan de ha en slags berusende eller "narkotisk" virkning, men de er så giftige at de anses som farlige. I tidligere tider ble svimling ansett for å virke beroligende og smertestillende.

Som urt brukes ikke svimling i våre dagers urtemedisin. I homeopatisk form blir svimling enkelte ganger anvendt til behandling av revmatiske plager og urinsyregikt, magesmerter, svimmelhet, skjelvende lepper, nevralgier og psykoser av ukjent årsak.

Svimling var i gamle dager et vanlig ugras i kornåkrer, og når frøene ble malt sammen med kornet kunne melet forårsake forgiftninger. De som lettest blir forgiftet av svimling, er husdyr som hester, kyr, griser og fjørfe. I tidligere tider, før kornet ble skikkelig renset, ble også mennesker ofte forgiftet. I Norge er det fra 1800-tallet registrerte flere tilfeller av svimlingforgiftning. Når svimlingfrø forekom i større mengder sammen med kornet, kunne det nemlig føre til alvorlige plager som svimmelhet, kramper og av og til døden.

En plante som har vært kjent siden oldtiden

Svimling har blitt funnet på steinalderboplasser i Europa og er også kjent fra egyptiske kongegraver fra det 5. dynasti (2500 år f.Kr.). Allerede i oldtiden ble det advart mot svimling, og når det i Matteus’ evangelium 13. kapittel vers 25 advares mot "klinten i hveten", mener man at det dreier som om svimling, og ikke den planten som nå kalles klinte (Agrostemma githago). Klinte har nemlig iøyenfallende røde blomster og er, i motsetning til svimling, lett å skjelne fra kornet.

På Kanariøyene har planten tilsynelatende vært brukt som en kilde for rus. Svimlingfrø ble enkelte ganger også bevisst blandet med kornet for å gjøre ølet mer berusende. Når frøene uforvarende fulgte med det kornet som skulle brukes til ølbrygging og dermed gjorde ølet giftig, ble troll og hekser beskyldt for å ha forhekset ølet. Derfor skulle det ferdig brygga ølet ikke drikkes før det var velsignet. Svimling kan gjerne også ha vært en av ingrediensene i heksesalver.

Svimling inneholder giftige alkaloider

I 1892 isolerte Hofmeister det flytende alkaloidet temulin fra kornene til svimling. Seinere ble det antatt at temulin ble dannet av parasittiske sopper som infiserer planten. Man trodde en tid at graset var angrepet av meldrøye (Claviceps purpurea), men svimling er i virkeligheten infisert av en eller flere av soppartene Endoconidium temulentum, Chaetonium kunzeanum og Gibberella subinetii. Så mye som 80 % av frøene til svimling kan være soppinfisert. Når frøene spirer, vokser soppene opp gjennom hele planten til de nye frøene og overfører dermed smitten til neste generasjon. Denne formen for langvarig forbindelse mellom vertsplante og sopp er kjent som syklisk symbiose. Så langt vi kjenner til, er det bare soppen som har fordel av denne sameksistensen. Soppen skader ikke graset, men graset synes heller ikke å ha noen nytte av soppen.

Teorien om at plantens giftighet skyldes en soppgift, har enkelte i seinere tid imidlertid satt spørsmålstegn ved, da flere protoalkaloide stoffer (lolin, norlolin, lolinin, perlolin m.fl.) er blitt isolert også fra andre arter i Lolium-slekta. Konsentrasjonen av alkaloider sies å øke etter hvert som frøene modnes.

Slik virker svimling

Svimling sies å kunne gi betydelige bevissthetsendringer, noe som gir seg utslag i en følelse av beruselse, svimmelhet, sjangling, hodepine, sløvet tankevirksomhet, synsforstyrrelser, kraftige brekninger, kolikk, tretthet og sovesyke. Død kan inntre etter lammelse av åndedrettsfunksjonen. Dødelig utgang av svimlingforgiftning er imidlertid sjelden, men virkningen på sentralnervesystemet kan vare i flere dager. Plantens vitenskapelig artsnavn temulentum kommer fra det latinske ordet temulus (= gir svimmelhet), og viser til de forgiftningssymptomene som planten kan fremkalle. Man mener det er innholdsstoffet temulin som fører til forgiftningen, og den atropinlignende virkningen av stoffet kan ses ved at pupillene utvider seg.

Ikke aktuell som medisinplante i våre dager

Svimling ble tidligere ansett å ha beroligende og smertestillende virkning, og på Kanariøyene har frøene visstnok vært brukt i folkemedisinen som et beroligende middel. Det finnes også rapporter om at svimling har vært anvendt som abortmiddel (et farlig sådant!). Svimlingens frukter har dessuten vært brukt utvortes på kreftsår (knuste frø ble først blandet med pepper og salt). På grunn av plantens giftighet, har innvortes bruk av svimling imidlertid aldri blitt anbefalt og urten har i våre dager ingen medisinsk anvendelse. Moderne rensemaskiner for korn har også eliminert risikoen for at matkornet blir forgiftet av svimlingfrø.

Svimling som homeopatmiddel

Svimling brukes i våre dager medisinsk bare i homeopatisk fortynning, da til behandling av revmatiske plager og urinsyregikt, magesmerter, svimmelhet, skjelvende lepper, nevralgier og psykoser av ukjent årsak.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Svimlingfrø inneholder det giftige alkaloidet temulin og en forgiftning viser seg med symptomer som sterk hodepine, synsforstyrrelser, øresus, talevansker, tørrhet i munn og svelg, kvalme, sterk oppkast, kolikkaktige magesmerter med forstoppelse (kan også gi diaré), skjelvinger, langsom puls og senket kroppstemperatur. Alvorlig forgiftning kan føre til bevisstløshet og død på grunn av åndedrettslammelse.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.