Mucuna er en livskraftig, halvt treaktig, ettårig eller kortlevet flerårig, slyngende klatreplante med opptil 15 m lange ranker. Planten har trekoplete blad som er opptil 45 cm lange, og som er oppdelt i 6-15 cm lange, elliptiske småblad. Mucuna får klaser av mørkt purpur til lilla eller hvite erteblomster som blir 4 cm lange. De etterfølges av ca. 9 cm lange og 2 cm tykke frøkapsler. Frøkapslene inneholder 3-7 store, runde og flate frø, som er mørkebrune med en mørkere stripe i midten. Frøkapslene er dekt av oransje eller mørkebrune fløyelsaktige hår som lett faller av og virker irriterende på huden. Dette gjenspeiles i det vitenskapelige artsnavnet pruriens (fra latinsk prurire = å klø), som viser til irritasjonen som de små agnene på frøkapslene kan gi på hendene til plukkere som ikke har beskyttet seg med hansker. Mucuna pruriens er en art med mange varianter, der den viktigste er var. utilis. Den dyrkes mye til dyrefôr i tropene. Mucuna er utseendemessig ganske lik prydplanten blåregn (Wisteria sinensis).

Det er ikke lenger mulig å finne ut hvor denne planten opprinnelig var viltvoksende, men den kom trolig fra tropisk Asia. Mucuna finnes nå utbredt i tropiske områder både i Amerika, Afrika og Asia. I India, Vest-Afrika og Mellom-Amerika brukes planten både som mat og medisin. Mucuna vokser ofte på kulturmark og i skogkanter, nær havet og på sandrik jord.

Alle delene av mucuna-planten anses å ha medisinske egenskaper, men det er særlig røttene, frøkapslene, hårene på frøkapslene og frøene som benyttes. Røttene graves opp ved behov og tørkes for bruk i avkok, eller i pulverform. Frøkapslene samles når de er modne og skrapes for å fjerne hårene og pulveriseres og blandes med honning eller tilsettes linimenter. Frøene fjernes fra de modne frøkapslene, kokes og males til en grøt. Til tross for sin giftighet, har frøene vært en vanlig føde i tider med hungersnød, og de er spiselige etter at de er kokt og man har skiftet kokevannet mange ganger.

Mucuna tilhører ertefamilien og inneholder mye næringsstoffer, bl.a. over 25 % protein. Planten er også en rik kilde for komplekse karbohydrater og fiber. Frøene inneholder en rekke unike alkaloider, inklusive mucunin, mucunadin, prurienin og prurieninin. Videre finnes ulike organiske syrer, steroler, garvestoffer, L-dopa (3.1-6.1 % i frøene) og andre aminosyrer. L-dopa er en direkte forløper for nevrotransmitteren dopamin. De komplekse sukkerforbindelsene i mucuna brytes ned ved koking, men innholdet av L-dopa synes ikke å bli påvirket. I tillegg til L-dopa inneholder mucuna også serotonin (5-HT), 5-http, nikotin, N,N-DMT (DMT), bufotenin og 5-MeO-DMT. Disse stoffene gjør at planten muligens kan ha psykotropisk virkning. De stikkende hårene på frøkapslene inneholder mucunain, som forårsaker en kløende irritasjon.

Mucuna er angitt å ha følgende egenskaper: Afrodisierende, testosteronøkende, krampeløsende, blodtrykkssenkende, blodsukkersenkende, blodrensende, urindrivende, menstruasjonsdrivende, livmorstimulerende, smertestillende, astringerende, immunregulerende, betennelseshemmende, parasittdrepende (innvollorm), nervestyrkende, foryngende, hostedempende, fordøyelsesfremmende, febersenkende, kolesterolsenkende og antioksidant. Urten regnes ellers som et hallusinogen.

Røttene brukes innvortes ved nervøse plager og nyreplager, utvortes ved elefantiasis og væskeansamlinger. Hårene på frøkapslene brukes innvortes ved innvollsorm, men hårene er svært irriterende, og det kan være fatalt å bruke for mye av dem. Videre brukes ekstrakter av frøene (inneholder naturlig L-dopa) innvortes for å få kontroll over ukontrollerte bevegelser ved Parkinsons sykdom. Mucuna er ellers brukt ved diabetes, depresjon, nervøse plager, nervesmerter, fordøyelsesplager (bl.a. mye tarmgass), overvekt, ødemer, diaré, dysenteri, hoste, tuberkulose, revmatiske plager, muskelsmerter, urinsyregikt, slangebitt, skorpionstikk, utflod, sykelig kraftig menstruasjonsblødning, lave testosteronverdier, seksuell utmattelse, sterilitet, impotens, erektil dysfunksjon, ufrivillig sædavgang uten orgasme, og lav vitalitet.

En mexicansk folkemedisinsk praksis er å vaske øynene til nyfødte med et avkok av mucunafrø for å beskytte mot øyeinfeksjoner. I Puebla blir et avkok av fruktene drukket som et middel mot innvollsorm, i Trinidad blir knuste frø inntatt med sukkerrørssaft mot samme plage, mens man i India bruker 4-5 hår fra frøkapselen sammen med melk eller smørmelk mot innvollsparasitter. Frøene brukes mot innvollsorm også i vestafrikansk folkemedisin.

I Mellom-Amerika og Brasil har frøene av mucuna blitt ristet og malt for å lage en kaffeerstatning, som der går under navnet "nescafé". I Brasil er frøene blitt brukt innvortes mot Parkinsons sykdom, ødemer, impotens, tarmgass og innvollsorm. Urten anses der som et urindrivende, nervestyrkende og afrodisierende middel. Ketchi-folket i Guatemala koker frøene som en grønnsak.

I folkemedisinen i Nepal blir frøene foreskrevet som behandling av nervøse lidelser. En vanlig oppfatning i Sørøst-Asia er at frøene av Mucuna pruriens var. utilis, som er kjent som achariya-pala, kan trekke ut giften fra skorpionstikk bare ved å bli plassert på såret. Dyreforsøk med rotter har vist at et ekstrakt av frøene muligens kan ha en hallusinogen virkning.

Bruk av mucuna i ayurvedisk medisin

Ayurveda regnes som det eldste medisinske systemet i verden, og bruken av Mucuna pruriens i ayurvedisk medisin kan dateres mer enn 4500 år tilbake i tid. I ayurvedisk medisin kalles planten for atmagupta, kapikacchu eller vanari. Den Ayurvediske oldtidslegen Sushruta beskrev mucuna som et av de fremste foryngende midlene for både menn og kvinner. Urten har i årtusener blitt betraktet som et kraftfullt afrodisiakum og i følge Ayurveda fremmer den både fertiliteten og den seksuelle kraften. Mucuna er høyt verdsatt som et styrkemiddel som kan reversere aldringsprosessen. Ellers blir urten i ayurvedisk medisin brukt mot en rekke ulike plager, som innvollsorm, diaré, dysenteri, slangebitt, seksuell utmattelse, sterilitet, impotens, hoste, tuberkulose, revmatiske plager, muskelsmerter, urinsyregikt, menstruasjonsforstyrrelser, diabetes og kreft. Nyere studier har vist at den har en terapeutisk verdi ved behandling av Parkinsons sykdom og diabetes, noe som delvis kan forklare ryktet om at urten kan gjenskape vitaliteten.

Mucuna ved Parkinsons sykdom

Selv om mucuna har vært lovprist som en foryngende urt, har den vitenskapelige forskningen som har vært utført med urten i den seinere tid vært konsentrert om behandling av Parkinsons sykdom og diabetes. Selv om Parkinsons sykdom i Vesten først ble beskrevet av James Parkinson i 1817, hadde ayurvediske leger lenge kjent til en nevrologisk tilstand som kaltes Kampavata, og som førte til skjelvinger, sakte bevegelser og muskelstivhet. Denne lammende og degenerative sykdommen tilskrives nå minskende mengder av et kjemisk stoff i hjernen som kalles dopamin. Den mest effektive moderne behandlingen av denne sykdommen er å fremme produksjonen av dopamin ved å tilføre kroppen stoffet L-dopa (L-dihydroksyfenylalanin), som omdannes i hjernen til nevrotransmitteren dopamin (som første gang ble isolert av indiske forskere i 1936). Dopamin kan ikke krysse blod-hjerne barrieren, og kan derfor ikke brukes direkte som behandling. L-dopa har imidlertid tilgang til hjernen, hvor det omdannes til dopamin. Mucuna har, når planten dyrkes under optimale forhold, evnen til å danne stoffet L-dopa i konsentrasjoner opptil 6 % av tørrvekten. Bruk av mucunafrø bidro derfor til å revolusjonere behandlingen av Parkinsons sykdom i 1960-årene.

I en nylig utført vitenskapelig studie av 60 pasienter med Parkinsons sykdom, fant man at de som inntok mucuna viste betydelige reduksjoner i symptomene og bedret sin generelle livskvalitet i løpet av 12 ukers behandling. Dette bekreftet en tidligere rapport om 23 pasienter som ble gitt mucuna og som viste nytte av urten ved alle aspektene av sykdommen, som muskelstivhet, skjelvinger, evnen til å gå og kle på seg, og en bedring av talefunksjonen. Et interessant aspekt av denne undersøkelsen var oppdagelsen av at den beregnede dosen av L-dopa var lavere enn det som normalt trengs for å oppnå terapeutisk virkning, og bivirkninger som er vanlige ved skolemedisinsk medisinering var fraværende. Disse observasjonene tydet på at også andre og ennå uidentifiserte innholdsstoffer i mucuna kan ha terapeutisk verdi.

En sammenlignende dyrestudie på Parkinsons sykdom, hvor man brukte like mengder av det aktive virkestoffet enten i syntetisk eller naturlig form, ble det vist at ekstrakter av mucuna var to til tre ganger mer effektivt enn syntetisk L-dopa. Dette kan tyde på at den biokjemiske profilen til hele urten, og ikke bare det isolerte virkestoffet, er ansvarlig for effekten ved behandling av sykdommen. Studier på mennesker har også vist viktige nevrologiske nytteverdier av mucuna, og det viktige faktum at urten tolereres bedre og har færre bivirkninger enn syntetisk L-dopa. Det ble videre vist at ved å bruke ekstrakter av urten tiggernøtt (Tribulus terrestris) samtidig med mucuna, økte mengden L-dopa som nådde hjernen. Tiggernøtt inneholder en svak hemmer av monoamin oksydase, et dopamin-nedbrytende enzym. Denne naturlige måten å bedre effekten av mucuna på, ble faktisk oppdaget av ayurvediske leger for over 1000 år siden.

Mucuna har blodsukkersenkende virkning

Mange in vivo studier har konkludert med at mucuna har blodsukkersenkende virkning og har dermed en mulig medisinsk verdi ved behandling av diabetes mellitus. Disse studiene har bekreftet den tradisjonelle bruken av planten av diabetikere. Rotter med diabetes som ble gitt mucuna viste en reduksjon i blodsukkerverdiene på mer enn 30 %. I andre studier hvor man brukte rotter, viste det seg at mucuna reduserte både blodglukose og kolesterolverdiene.

Mucuna som medisin ved slangebitt

Roten, fruktene, bladene og frøene av mucuna har i ulike kliniske studier på dyr vist en betydelig krampeløsende, betennelseshemmende, smertestillende og feberdempende virkning. Tradisjonelt har frøene vært brukt av urbefolkningsgrupper flere steder i verden mot slangebitt, og mange in vivo studier har bekreftet virkningen av denne tradisjonelle bruken. Selv om slangebitt (heldigvis!) ikke er vanlig i vestlige land, er det et alvorlig helseproblem i mange tropiske områder av verden. Enkelte slangegifter virker på den måten at de får blodet til å koagulere, og effektiv urtebehandling (inklusive bruk av mucuna) er vist å virke bl.a. ved å hindre at blodet koagulerer. Den avgiftende virkningen av mucunafrø kan også skyldes en immunreaksjon, da proteiner i frøene er vist å kunne øke mengden antistoffer mot slangegifter.

Muskeloppbyggende effekt

Mucuna stimulerer produksjonen av veksthormon (Human Growth Hormone = HGH) i hypofysen og øker testosteronverdiene. Ved å innta et standardisert ekstrakt av L-dopa, bedres kroppens evne til å bygge muskler og bryte ned fett, noe som kroppsbyggere ofte kjenner til og benytter seg av. Veksthormon er et kraftigvirkende anti-aldringshormon, som i tillegg til å øke muskelmassen og redusere kroppsfettet, også øker energien og følelsen av å ha det godt, og har en positiv påvirkning også på mange andre helseaspekter (les imidlertid advarslene som angitt lenger ned på siden).

Mucuna som afrodisiakum

Mucuna er velkjent som et afrodisiakum i Ayurveda og blir tradisjonelt brukt som et styrkemiddel av både menn og kvinner ved tilstander med lav energi og redusert seksuell lyst eller kraft. Urten bidrar til å øke den seksuelle energien, utholdenheten og vitaliteten, og kan redusere lettere hemmende nervøsitet. Den virker lett beroligende og styrker shukra dhatu (reproduktivt vev) hos begge kjønn. Et ekstrakt av mucuna hever testosteronnivået hos menn og gir kraftigere potens, samtidig som det også er kjent for å gi bedre mentalt fokus og økt konsentrasjon.

Mekanismen synes å være at de store mengdene L-dopa i mucunafrø omdannes til dopamin, som videre stimulerer frigjøringen av veksthormon fra hypofysen. L-dopa og dopamin er også effektive hemmere av prolaktin, et annet hormon som frigjøres fra hypofysen og som ved økte mengder forårsaker ereksjonssvikt hos menn. I en studie som omfattet 56 menn som tok et preparat av mucunafrø i fire uker, erfarte man at ereksjonen bedret seg, og varigheten og tilfredsstillelsen av samleiet økte. Frøene har også en dokumentert fertilitetsfremmende virkning på menn ved at de øker sædcellenes antall og bevegelighet.

Vitenskapen har foreløpig klart å dokumentere bare noen av de terapeutiske anvendelsesområdene for mucuna. Urtens potensial ved behandling av impotens og frigiditet er muligens stort, og dens tradisjonelle bruk som et foryngende stoff er også verdt seriøs vitenskapelig forskning.

Psykoaktive egenskaper til mucuna

Mucuna pruriens er ikke vitenskapelig vist å være hallusinogen, men planten inneholder psykoaktive stoffer (DMT, 5-MeO-DMT). Det totale indolalkylamin-innholdet er blitt studert med tanke på en mulig hallusinogen virkning, og hos brukere har man påvist markerte atferdsendringer som kan sammenlignes med en hallusinogen virkning. Det er mulig at folk i India lenge har kjent til og utnyttet disse mulige psykoaktive egenskapene til mucuna.

Anvendelse og dosering av mucuna

Ved studier hvor man har brukt mucuna ved Parkinsons sykdom, har man brukt en startdose på omkring 5 gram og hvis det har vært behov for det, gradvis økt mengden. Hvis du har Parkinsons sykdom bør du diskutere bruken av mucuna med legen før du begynner å bruke urten. Interaksjoner mellom mucuna og standard medisinering ved Parkinsons sykdom er ikke studert. Hvis man derfor vil tilføye mucuna til annen behandling, må dette bare skje under legetilsyn. Mucuna brukes i lavere doser som et foryngende middel og har lang tradisjon for å være en trygg urt å bruke.

Mucuna har en søt og bitter smak. Urten har en varmende virkning på kroppen og er brukbar for å balansere alle tre doshaene. I store doser kan den øke Kapha og Pitta. Den er verdifull som et Vata-balanserende styrkemiddel.

Mucuna som urt er ikke særlig lett tilgjengelig i Vesten, men den finnes i flere ayurvediske urteblandinger. Den er vanligvis kombinert med ashwagandha (Withania somnifera) som del av et middel for den mannlige potensen, og finnes der i doser på 100-200 mg. Pulverisert mucuna kan også være å få tak i fra noen få urteimportører. Den anbefalte dosen for å styrke vitaliteten er én teskje daglig, blandet i varm melk.

Når man bruker frøene av mucuna i medisinsk øyemed, kan disse inntas i form av urtete (avkok), kapsler eller standardiserte ekstrakter. Av avkok kan man drikke ½-1 kopp to ganger daglig. I kapselform kan en dose på 1-2 g inntas daglig, og av standardiserte ekstrakter følger man doseringen som er angitt på etikettene. Brukt som afrodisiakum, har jeg sett angitt at en typisk dose for en mann er 15 g av oppmalte frø som blandes med melk.

Mucuna som mat og husdyrfôr

Til tross for sin giftighet, har frøene vært brukt som menneskeføde i tider med hungersnød. Frøene er nemlig spiselige etter at de er kokt og man har skiftet kokevannet mange ganger. Umodne frøbelger og unge blad kan kokes som grønnsaker. Ristede og oppmalte frø kan brukes som en kaffeerstatning.

Siden mucuna tilhører ertefamilien, er plantenes røtter utstyrt med nitrogenfikserende bakterier som kan binde nitrogen direkte fra lufta. Dette gjør at mucunaplanter kan brukes til grønngjødsling. I tropiske områder er mucuna også en viktig fôrplante for husdyr og anvendes i form av silo, tørket høy eller tørkede frø.

Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

Hårene på frøkapslene til mucuna kan virke irriterende på huden, øynene og slimhinnene, og forårsake alvorlig kløe. Det skyldes at de inneholder det svært irriterende proteolytiske enzymet mucunain. Forgiftning kan finne sted lenge etter at frøkapslene har tørket, faktisk kan man oppleve irritasjon fra pressete planter i herbarier. Frøene inne i kapslene har ikke denne irriterende virkningen.

Frøene kan forårsake fødselsskader og har en livmorstimulerende virkning, så de må aldri brukes under graviditet. Mucuna er vist å kunne senke blodsukkerverdiene, så personer med for lavt blodsukker eller diabetes må bruke mucuna bare i samråd med lege. Mucuna er kontraindikert i kombinasjon med MAO-hemmere. Urten har androgen virkning og øker testosteronverdiene. Personer som går på andre androgene medisiner eller som allerede har for mye mannlige kjønnshormoner, bør unngå å bruke urten. Videre vil mucuna hemme prolaktin (et hormon som dannes i hypofysens forlapp), så hvis du har en medisinsk tilstand som fører til for lave verdier av prolaktin i kroppen, bør du ikke bruke mucuna. Personer med Parkinsons sykdom som allerede går på medisin for sykdommen, bør bruke mucuna bare etter henvisning fra lege, da urten vil kunne forsterke virkningen av levopoda (som er den farmasøytiske medisinen som ofte brukes ved Parkinson).

Mucuna har i de seinere år blitt en populær urt i kosttilskuddsmarkedet i mange land. Med sin dokumenterte evne til å øke testosteronmengden (og dermed øke muskelmassen), har en rekke produsenter av sportsernæring laget produkter som er basert på mucuna-bønner, hvorav mange er standardisert mot innholdet av L-dopa. Urten finnes også i ulike preparater for vekttap, økt libido, hjerne- og hukommelsespreparater, antialdringsmidler og preparater for kroppsbyggere. Forbrukerne bør imidlertid være oppmerksom på at å endre nivåene av hjernehormonene dopamin og serotonin også kan påvirke mange andre hormoner, enzymer og andre stoffer som holder kroppen i balanse. Den langsiktige virkningen på friske mennesker som bruker høye doser av L-dopa er ukjent, og her trengs mer forskning for å kartlegge eventuelle farer. Det er best å utvise forsiktighet hvis man vil bruke mucuna-ekstrakter, og man bør ikke overstige doseringen som er angitt på pakningen. Mucuna er en kraftfull plante med mange biologiske virkninger og må brukes med respekt!

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.