|
I september 1991 oppdaget
noen østerrikske turister et lik som var i ferd med å smelte fram
fra isen på breen Hauslabjoch på grensen mellom Østerrike og Italia
i Alpene. Det viste seg å være et sensasjonelt arkeologisk funn av
en flere tusen år gammel mann, og med radiologiske metoder ble det
fastslått at mannen hadde omkommet for omkring 5300 år siden. Mannen
fikk betegnelsen Ismannen, eller Ötzi. Flere sår og en pilspiss i
ryggen kan tyde på at han rett og slett ble drept på breen og
bevisst gravd ned for å skjule drapet, men det er også en teori at
han kan ha omkommet av utmattelse, snødd ned naturlig, og så blitt
liggende dypfrosset helt til han smeltet fram fra isen. Ismannen hadde mange gjenstander
på seg da han ble funnet, og av disse var det tre biter av kjuker. To av
disse, som var tredd på en dekorert lærreim, viste seg å være laget av
knivkjuke. Det siste stykket var svart og mer uformelig og ble funnet i
en mindre lærpung sammen med flere tilspissede flintstykker og et smalt borlignende benverktøy. Den svarte klumpen stammet fra en
knuskkjuke (Fomes fomentarius).
Funnet kan tyde på at Ismannen var klar over at han hadde
innvollsparasitter og bekjempet dem med tilmålte doser med knivkjuke,
skrev Dr. Capasso ved det nasjonale arkeologiske museet i Italia. Han
har studert bruken av knivkjuke som et kraftfullt, men kortvirkende
avføringsmiddel som inneholder oljer som er giftige for
innvollsparasitter. Han skriver at den giftige oljen i soppen kanskje
var det eneste middelet mot slike parasitter som man hadde tilgjengelig
i Europa for flere tusen år siden. Når vi vet at knivkjuke har
antimikrobielle og sårhelende egenskaper, kan han også ha brukt soppen
til omslag på sår for å stanse blødninger og hindre infeksjoner.
Tradisjonell medisinsk
bruk av knivkjuke
Pulverisert knivkjuke er blitt
brukt på blødende sår
som et antiseptisk middel. Det indre laget av soppen ble gjerne skåret i smale
strimler og brukt som et blodstillende middel og for å få sår til å gro,
men de ble også lagt på liktorner på føttene. Når knivkjuke brukes som bandasje
ved skader, fungerer den både som et antiseptisk middel som hindrer
infeksjoner og det bidrar til at såret gror raskt, og selv om såret er
dypt dannes det lite arrvev. En australsk lege har rapportert om stor suksess
med å bruke soppen til behandling av inngrodde tånegler.
I Bøhmen ble knivkjuke
tradisjonelt brukt til behandling av magesykdommer og endetarmskreft.
Rundt om i Europa har knivkjuke tidligere blitt brukt til å fjerne
innvollsparasitter, og ble da gjerne tilsatt en te og virket som et
avføringsmiddel. En urtete av knivkjuke ble også sagt å kunne roe
nervene og fjerne tretthet.
Knivkjukens medisinske
egenskaper
Knivkjuke er ennå ikke en vanlig
brukt medisinsk sopp, til tross for at det er gjort en god del forskning
på soppens innholdsstoffer og dere medisinske virkning. En av de
viktigste medisinske egenskapene til knivkjuke er at den styrker
immunsystemet, og det er laget flere immunstyrkende blandingsprodukter med medisinske
sopper som også inneholder knivkjuke. Ulike studier på dyr har vist at stoffer i
knivkjuke kan ha sopphemmende, virushemmende, bakteriehemmende,
betennelseshemmende og svulsthemmende virkning.
Ekstrakter fra fruktlegemene
har vist seg å ha bredspektret antibiotisk virkning. Soppen er vist å ha
en kraftig hemmende virkning på Escherichia coli,
Staphylococcus aureus, Mycobacterium smegmatus,
Pseudomonas aeruginosis og Bacillus subtilis. De
virushemmende egenskapene til knivkjuke er også viktige, og nukleinsyrer
som er isolert fra soppens fruktlegemer ble vist å beskytte mus mot en
ellers dødelig infeksjon fra inokulert middbåret
hjernehinnebetennelsesvirus. En ekstrakt av soppmycel fra knivkjuke er
også vist å ta livet av kukoppeviruset uten å skade friske celler.
Derivater av betulinsyre fra knivkjuke har dessuten vist unik
virushemmende virkning på HIV ved å blokkere formeringen av viruset. En
ekstrakt av soppen drepte viruset selektivt uten å skade friske celler
hos mennesker. Den amerikanske soppeksperten Paul Stamets mener
soppekstrakter også kan brukes til behandling av andre virusinfeksjoner,
som fugleinfluensa, gulfeber og vestnilfeber som spres med mygg.
Soppens svulsthemmende
egenskaper, som er tilskrevet både heteroglukaner og betulinsyre, viser
forhåpninger ved behandling av melanomer. Stoffene betulinsyre og
betulin finnes i bjørkebark og blir oppkonsentrert i sopplegemene til
knivkjuke, på samme måte som hos chaga (Inonotus obliquus)
og andre sopper på bjørk. Betulinsyre, som er et pentasyklisk triterpen,
ødelegger melanomkreftceller uten å påvirke friske celler, og er vist å
ha antikreftvirkning på menneskelig melanomceller i kultur, og på mus
som er blitt implantert med menneskelige melanomsvulster. Betulinsyre
hjelper til med å fremme programmert celledød gjennom en kompleks kjede
av virkninger.
Triterpener som er isolert fra
knivkjuke er vist å ha en signifikant hemmende virkning på
inflammasjonsprosesser i kroppen. I studier som er utført med mus, har
utvalgte triterpener som er isolert fra fruktlegemene vist seg å kunne
dempe ødemer og kroniske hudbetennelser.
Denne soppen kan brukes alene,
eller tørkes og males og anvendes sammen med andre immunmodulerende
sopper. På grunn av innholdet av triterpener, bør tinkturer lages som
dobbel ekstrakt med alkohol og varmt vann for å sikre seg at de
alkoholløselige terpenene blir fanget opp. (Les om dobbel ekstrakt av
medisinske sopper
her). Paul
Stamets mener at knivkjuke i framtida trolig vil bli en viktig soppart
med tanke på å bekjempe virus, bakterieinfeksjoner og andre
immunologiske sykdommer.
Bruk av knivkjuke til
praktiske gjøremål
Det har i lange tider vært
tradisjon å bruke knivkjuke som kniv- og nålepute. Store eksemplarer ble gjerne
spikret fast på veggen i verksteder (bl.a. hos skomakere) for å feste kniver,
syler, hoggjern og
annet smått verktøy i, og dette er bakgrunnen for navnet knivkjuke. I
Victoria-tidens England ble soppen brukt som slipemiddel (som erstatning
for lærreim) til den siste finishen når man kvesset barberkniver, og det
er
opprinnelsen til et av de engelske navnene på soppen, Razor strip
fungus. Soppen ble også brukt til å lage svetterem i hatter, og til
framstilling av fint trekull for tegneformål. Birøktere har brukt røyken
fra glødende knivkjuke til å roe ned biene. Soppen kan også brukes til å
polere anløpet sølv, og i Sveits har den vært brukt til å polere
klokkedeler.
Tørket knivkjuke gløder sakte
og kan, på samme måte som knuskkjuke (Fomes
fomentarius), brukes til å transportere glør fra
et sted til et annet for å lage bål. I Norge var det ellers vanlig å
lage baller av knivkjuke til å leke med. Dette skjedde f.eks. under
siste verdenskrig da gummiballer var vanskelig å få tak i. Man samlet
store eksemplarer av knivkjuke og formet dem med kniv, men soppen måtte
være fuktig for at det lot seg gjøre. Hvis slike baller ble liggende og
tørke ble de harde, men kunne fuktes igjen for å få tilbake mykheten.
Ballene kunne også smøres inn med tjære og beholdt da elastisiteten i
mange år.
Fra det østlige Sibir vet vi
at knivkjuke i unge stadier har blitt spist, men slik bruk er lite kjent
fra Europa. Knivkjuke er prinsipielt spiselig når den er ung og frisk,
og kan f.eks. skjæres i skiver og kokes i supper. Etter oppbevaring i
bare noen dager i romtemperatur, blir smaken av den tørkende soppen heller
sur, og med tanke på den seige konsistensen (som viskelær) er det
i våre dager lite aktuelt å anvende knivkjuke som matsopp. |
