Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > RIPS  

RIPS
Ribes rubrum
 
ANDRE NORSKE NAVN
Hagerips. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Ribes rubrum L. 
Ribes vulgare Lam.
Ribes sylvestre (Lam.) Mert. & W.D.J.Koch
Grossularia rubra (L.) Scop.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SAMISK:  Jeret.
SVENSK:  Vinbär / Röda vinbär / Trädgårdsvinbär.
DANSK:  Ribs / Haveribs.
ISLANDSK:  Rifs.
FINSK:  Lännenpunaherukka / Punaherukka.
ENGELSK:  Redcurrant.
TYSK:  Rote Johannisbeere.
FRANSK:  Groseillier à grappes / Groseille rouge.
SPANSK:  Grosella roja / Grosellero / Corinto / Parrilla.
KINESISK:  Ru hong cu li.
 
FAMILIE
Ripsfamilien (Grossulariaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av rips
Tegninger av rips

BOTANISK BESKRIVELSE

Hagerips (Ribes rubrum) er en innført plante som kom til Norge trolig allerede i middelalderen. Som bærbusk er den vanlig dyrket, men ofte også forvillet og naturalisert, i hvert fall nord til Trøndelag. Mesteparten av de plantene man finner i naturen eller i kulturlandskapet tilhører enten arten villrips (Ribes spicatum), hollandrips (Ribs x pallidum) eller hybriden mellom hagerips og villrips. Før det ble vanlig å dyrke de innførte ripssortene, sanket folk ofte store mengder av villrips, selv om bærene av villrips jevnt over er mindre og surere enn hos hagerips.

Hagerips er en opptil 2 meter høy, løvfellende busk uten torner. Barken er glatt og lyst gul. Bladene er 4-6 cm brede, grunt tre- til femflikete med hjerteformet grunn, og hårete i hvert fall på undersiden. De er ikke aromatiske slik som bladene til solbær (Ribes nigrum). Ripsbuskene får hengende klaser med 10-20 blomster med svært små kronblad og begerfliker som ikke overlapper. Blomstene er grønnaktige, iblant med et vinrødt innslag. De er flate med en ringformet opphøyning mellom pollenbærerne og griflene. Pollenknappene er bredere enn lange, og knapphalvdelene er helt atskilt. Fruktene (ripsbærene) er runde, 6-10 mm i diameter, snaue og oftest røde, og de har en syrlig smak. Det er ganske mange frø i hver frukt. Gamle og nye sorter av hagerips kan framvise en rekke nyanser i rødt mens fruktene modnes, mens hvit rips (Ribes rubrum f. leucocarpum), som er en albinoform av den røde ripsen som mangler pigmentet antocyanin, har bær som går fra hvitt til beige og nesten til gult før de er helt modne. Før bærene blir høstet fra buskene, er de svært holdbare, noe som skyldes innholdet av sitronsyre. Om været er gunstig, kan ripsbær derfor holde seg friske til langt ut i september, hvis ikke fugler har spist dem innen den tid.

 
UTBREDELSE

Rips er opprinnelig viltvoksende i Mellom-Europa (Belgia, Frankrike, Tyskland, England, Nederland og Spania), men har vært dyrket i århundrer og finnes nå plantet (og ofte forvillet) i store deler av Europa, Asia og Nord-Amerika.

I Norge kan man finne viltvoksende eller forvillet rips helt nord til Varangerfjorden. Hagerips er hardfør og kan dyrkes over hele landet, i Sør-Norge opp til 600 moh. I fjellbygdene er rips bærbusken framfor noen annen. I dag blir rips mest dyrket i småhager og har kommersielt liten økonomisk betydning.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Bærene av rips brukes primært som mat og har begrenset medisinsk anvendelse. De brukes helst friske og plukkes når de er modne, men kan også tørkes. Hvis bærene skal brukes til gelé, bør de plukkes før de er helt modne mens innholdet av pektin er på det høyeste. Blad av ripsbusken kan brukes utvortes som omslag.

 
INNHOLDSSTOFFER

Ripsfrukter er kjent for sin syrlige smak, noe som skyldes et relativt høyt innhold av organiske syrer med sitronsyre som hovedkomponent. Mengden syre er dobbelt så stort i rips som i stikkelsbær (Ribes uva-crispa), men ganske likt mengdene som finnes i solbær (Ribes nigrum). Ellers inneholder bærene ulike polyfenoler, der mengden øker etter hvert som bærene modnes.

Ripsbær har begrenset næringsverdi med bare 44-56 kcal per 100 g bær. Av hovednæringsstoffer finnes det i 100 g bær (tallene er hentet fra forskjellige kilder): 1,2 g proteiner, 0,2 g fett, 9,1 g karbohydrater og 3,4 g kostfiber. Ellers finnes 35-41 mg vitamin C, 0,1-0,8 mg vitamin E, 4 µg vitamin A, 11 μg vitamin K, 0,02-0,04 mg tiamin (B1), 0,02-0,05 mg riboflavin (B2), 0,1-0,5 mg niacin (B3), 0,064 mg pantotensyre (B5), 0,07 mg vitamin B6, 8-12 µg folat (B9) og 7,6 mg kolin. Av mineraler finnes 260-275 mg kalium, 33-43 mg kalsium, 13 mg magnesium, 0,186 mg mangan, 0,23 mg sink, 35-44 mg fosfor og 0,8-1,0 mg jern.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Ripsbær virker oppkvikkende, avkjølende, svakt avførende, vanndrivende, rensende, fordøyelsesfremmende gjennom å fremme spyttproduksjonen og stimulere på mage- og leverfunksjonen, og motvirker skjørbuk (på grunn av innholdet av vitamin C). Ripsbær er en kilde for antioksidanter. Bladene kan brukes utvortes i omslag for å lindre forstuinger og revmatiske smerter.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Bærene brukes primært som mat. De kan være virksomme mot revmatisme, gikt, gulsott, urinveisinfeksjoner og andre infeksjoner. Utvortes kan knuste bær brukes på brannsår og andre sår, og omslag med bladene på forstuinger og revmatiske smerter.

 
 
RIPS

Slektsnavnet Ribes kommer kanskje fra persisk eller arabisk ribas, som betyr syrlig, mens artsnavnet rubrum betyr rubinrød. Det svenske navnet vinbär kommer trolig av at ripsbær allerede på 1600-tallet ble brukt til å lage vin, mens det tyske navnet Johannisbeere kan komme av at i Tyskland er rips og solbær modne ved sankthans, Johannistag, 24. juni.

Også flere steder i Norge, særlig i nord, har vinbær har vært et lokalt navn på rips. I Finnmark har folk hatt en forkjærlighet for villripsen, og fra gammel tid har den også vært plantet inn i hagene. Også lenger sør i landet drev folk i tidligere tider med sanking av villrips, men etter hvert som dyrking av mer riktbærende sorter med større bær grep om seg, ble det mindre interesse for villripsen.

Rips er en hardfør busk som blir mye dyrket i kjølige områder på grunn av sine saftige og syrlige, røde eller hvite bær. Dyrket rips er kjent i Mellom-Europa fra omkring år 1500. De dyrkede sortene vi kjenner i dag stammer fra krysninger mellom ulike rips-arter som er viltvoksende i Mellom-Europa. Sortene varierer mye når det gjelder vinterherdighet, formen på buskene og størrelsen og syrligheten på bærene. 'Rød Hollandsk' er den mest plantede sorten hos oss. Hvit rips (Ribes rubrum f. leucocarpum) har oppstått ved en mutasjon og er en albinoform av rød rips. De hvite ripsbærene er litt søtere enn de røde, men avlingene er jevnt over mindre hos hvit rips. Dyrking av ripsbær foregår nå for det meste i private hager med enkeltstående busker, og som handelsvare har ripsbær liten kommersiell verdi.

Spiselige bær

Rips har ikke så aromatiske bær som solbær (Ribes nigrum), og de er heller ikke på langt nær så rike på C-vitamin. Ripsbær har derimot andre kvaliteter, og den sure, men friske smaken av sitronsyre gjør at det passer bra å blande rips med andre bær til saft og syltetøy. Det høye innholdet av pektin hos nesten modne bær, gjør at ripsbær egner seg svært godt til gelé og marmelade. Av geléen kan man lage cumberlandsaus som passer godt til blant annet vilt. De hvite eller nesten gjennomskinnelige bærene til hvit rips er noe søtere og gode å spise friske, men er vakrest og kommer best til sin rett når de blandes med røde rips og svarte solbær. Hvit rips egner seg også godt til framstilling av musserende bærviner, enten brukt alene eller sammen med andre bærsorter.

Rips som henger på buskene er svært holdbare, noe som skyldes innholdet av sitronsyre, og de holder seg ofte friske til langt ut i september om været er gunstig og fugler ikke spiser dem. Pektininnholdet er mindre i helt modne bær, og derfor er disse bedre til saft. Hele klaser med ripsbær er flotte til dekorasjon. Frys dem på et brett og legg dem seinere i plastposer eller bokser. Mange mener imidlertid at det beste er å nyte ripsbær helt friske rett fra busken, og de smaker spesielt godt med sukker og vaniljesaus.

Rips som medisin

Det er mer for matens enn for medisinens skyld at vi planter ripsbusker i hagen. I litteraturen er ikke rips særlig mye omtalt som medisinplante, men bærene er angitt å ha avkjølende og noe avførende, vanndrivende og rensende virkning. En te laget på tørkede ripsbær oppgis å være bra for fordøyelsen, bl.a. ved å fremme spyttproduksjonen. På grunn av innholdet av vitamin C, kan ripsbær virke forebyggende mot skjørbuk.

Det var særlig den franske urtelegen Maurice Mességué (1921-2017) som mente at ripsbær er nyttig som medisin. Han skriver at rips virker oppkvikkende, den stimulerer mage- og leverfunksjonen, renser kroppen for giftstoffer og er virksom mot revmatisme, gikt, gulsott, urinveisinfeksjoner og andre infeksjoner. Utvortes skal knuste bær være et meget bra middel på sår etter knivskader og på brannsår.

Bladene av ripsbusken skal, til tross for at de inneholder litt av giftstoffet hydrogencyanid (blåsyre), kunne brukes utvortes i omslag for å lindre smerter ved forstuinger og revmatiske smerter.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Det er ingen advarsler knyttet til å spise ripsbær i normale mengder. Friske blad av rips sies å inneholde litt av giftstoffet hydrogencyanid (blåsyre), men neppe så mye at det utgjør noen fare. Blad fra ripsbusken har da heller ikke særlig stor anvendelse, så faren for forgiftning er minimal. Blåsyre er et stoff som finnes i flere matvarer, bl.a. i mandler, og små mengder har vist seg å stimulere åndedrettet og forbedre fordøyelsen. Inntatt i større mengde kan blåsyre imidlertid føre til svikt i åndedrettet og til og med død, men en slik alvorlig virkning kan ikke oppnås etter inntak av ripsblad.

 

Flere bilder av rips
KILDER
Bergh, Tonje: Vakkert og spiselig i krukker og potter.  Oslo, J.M. Stenersens Forlag AS 2014.
Bratberg, Even, Halldor Hoftun og Sigbjørn Vestrheim (fagkonsulener): Damms store bok om frukt og grønnsaker fra egen hage.  Oslo, N.W.Damm & Søn AS 2003.
Danielsson, Sylvia: Frukt bær og grønt.  Oslo, Orion Forlag AS 2004.
Elven, Reidar, med flere.: Norsk flora. 8. utgåva.  Oslo, Det Norske Samlaget 2022.
Eriksen, Dahl, Neuendorf, Tind: Nyttoväxter från hela världen, A-I.  Sävedale, Warne Förlag 2013.
Forlaget Det Beste: Norsk Hageleksikon.  Oslo, Forlaget Det Beste A/S 1982.
Ingmanson, Inger och Pelle Holmberg: Stora bärboken.  Rabén & Sjögren 1986.
Ljungqvist, Kerstin: Nyttans växter.  Dals Rostock, Calluna Förlag 2006.
Mossberg, Bo & Lennart Stenberg: Gyldendals store nordiske flora.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag AS 2007.
Skard, Olav og Svein Grønvold: Jord- og hagebruksvekster - røtter i kulturhistorien.  Oslo, Tun Forlag AS 2007.
Ulltveit, Gudrun: Hagens frukt og bær.  Oslo, N. W. Damm & Søn AS 2004.
Ulltveit, Gudrun: Ut på bærtur. Alt om hagebær og ville bær.  Oslo, Cappelen Damm AS 2014.
Van Wyk, Ben-Erik: Food Plants of the World.  Portland, Oregon, Timber Press 2006.
Vetlesen, Kari: Frukt- og grønnsaksleksikon.  Oslo, Vega Forlag AS 2018.
Winge, Kirsten og Ove Bergersen: Norske bær fra natur og hage.  Oslo, Tun Forlag 2009.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
Denne siden ble sist endret 15.11.2022