Stikkelsbær er en rundt 70 cm høy busk med opprett eller hengende vekst, alt etter sorten. Ved hvert bladfeste sitter 1-3 torner. Bladene er små, dypt tre- til femflikete og enten snaue eller korthårete. Blomstene er grønne eller litt rødlige, de sitter enkeltvis eller to til tre sammen i bladhjørnene. Begeret og blomsterbladene er hårete på utsiden. Fruktene er store saftige bær, 10-20 mm i diameter, med gul, grønn, rød eller fiolett farge. De er glatte, mykhårete eller stivt hårete, eggformede eller runde, og smaken er aromatisk og søt. Smak, modningstid og framfor alt mottakelighet for soppsykdommer kan variere mellom stikkelsbærsortene. Ved krysninger har en fått fram nye sorter som er mer resistente mot meldugg, kombinert med ønsket om større bær og bedre smak. Det er registrert nesten 3000 stikkelsbærsorter siden 1700-tallet. Nyere sorter er mindre utsatt for vanlige problemer som meldugg og bladflekksopp, og har mindre skrekkinngytende torner.

Stikkelsbær kommer opprinnelig fra Mellom- og Sør-Europa, Nordvest-Afrika og Vest-Asia. Til Norge kom stikkelsbærbusken antagelig på 1500-tallet. Stikkelsbær har vært dyrket over store deler av landet og kan klare seg helt nord til Troms, men siden plantene er relativt kravstore, er det tryggest å dyrke stikkelsbær fra Trøndelag og sørover. Interessen for stikkelsbærdyrking var større i tidligere tider enn den er i dag. De stikkelsbærbuskene som vi kan treffe på i skog og mark er forvillet fra hager. Ofte er det fugler som har sørget for spredningen. Det er helst på solvarme steder på Østlandet og Vestlandet og nordover til Trøndelag at stikkelsbær har forvillet seg.

Innholdsstoffer (alle verdier per 100 g bær) er angitt å være: Vitamin C (15-35 mg), vitamin A (14 µg), flere av B-vitaminene, vitamin E (0,4 mg) og ulike mengder av mineralene kalium, kalsium, natrium, jern, magnesium, sink, selen, kopper og fosfor. Bærene inneholder sitron-, vin- og eplesyre som virker konserverende. Næringsverdi per 100 g bær er 0,8 g proteiner, 0,6 g fett, 5,8 g karbohydrater og 3,4 g kostfiber. Stikkelsbær gir lite energi (32 kcal).

Det latinske slektsnavnet Ribes kommer kanskje fra persisk eller arabisk ribes, som betyr syrlig. Artsnavnet uva-crispa er satt sammen av uva, drue, og crispa, kruset. Det norske navnet stikkelsbær kommer fra lavtysk, Stichelsbeere, der Stichel betyr tagg.

Man begynte å dyrke stikkelsbær i stor stil på 1500-talet, og på 1800-tallet nådde dyrkingen høydepunktet, før stikkelsbærbuskene nesten døde ut på grunn av stikkelsbærdreper, en svært skadelig melduggsopp (se avsnittet Dyrking av stikkelsbær).

Stikkelsbær har blitt dyrket og foredlet lenger enn rips og solbær, i Frankrike visstnok fra 1200-tallet. I England har dyrking av stikkelsbær særlig lange tradisjoner. Under storhetstiden på 1800-tallet, da det i England fantes flere hundre forskjellige stikkelsbærsorter, dannet dyrkerne stikkelsbærselskap, og de store gårdene konkurrerte om hvem som kunne få fram de største og mest praktfulle eksemplarene. Det sies at en del stikkelsbær var store som plommer. Tidligere var det betydelig dyrking av stikkelsbær også i Norge, men i dag har ikke stikkelsbær noen nevneverdig kommersiell betydning.

Stikkelsbær som matbær

Stikkelsbær smaker aller best når vi kan plukke og spise dem rett fra busken. Bærene er rike på pektin og er derfor velegnet å bruke til gelé og syltetøy som skal være stivt. Pektininnholdet synker imidlertid en del når bærene er fullmodne, så derfor bør man plukke stikkelsbær som skal brukes til gelé og syltetøy før de er helt modne. Stikkelsbær egner seg spesielt godt til fruktgrøt, kompott, paier og terter. Bær som skal brukes til fruktgrøt eller suppe, kan med fordel fryses ned for vinterbruk.

Den friske, litt syrlige smaken gjør at stikkelsbær passer ekstra godt til fet mat, både av kjøtt og fisk. De egner seg også til saft, marmelade, chutney og parfait. Hvis man koker stikkelsbær og moser dem gjennom en sikt, kan man anvende mosen til å smaksette sauser. Det franske navnet på stikkelsbær er groseille à maquereau (makrellstikkelsbær), som kommer av at bærene i Frankrike brukes til å lage en saus som tradisjonelt serveres til makrell. I England heter stikkelsbær for gooseberry (gåsebær), et navn de har fått fordi det var vanlig å servere stikkelsbærkompott til gåsestek. Stikkelsbær har en smak som kan minne om kiwi, og derfor kan disse to fruktene i enkelte retter erstatte hverandre. Det er ellers fint å bruke stikkelsbær som råstoff til fruktviner.

Stikkelsbær inneholder sitronsyre, vinsyre og eplesyre som virker konserverende. De har også et ganske høyt innhold av C-vitaminer og flavonoider som fungerer som antioksidanter. Derfor kan bær som legges på flaske eller glass med kaldt vann (og oppbevares kaldt) holde seg gjennom hele vinteren.

Stikkelsbær som medisin

Stikkelsbær har minimal betydning innen urtemedisinen, men har i folkemedisinen vært brukt på samme måte som rips (Ribes rubrum) som et appetittvekkende og fordøyelsesstimulerende middel. Bærene har en viss avførende og vanndrivende effekt, og inneholder en del C-vitamin og flavonoider som kan ha en forebyggende effekt mot sykdom. Også nylig utsprungne blad og blomster inneholder noe C-vitamin, og kan spises eller brukes til te. Det er ellers rapportert at i Danmark har tørkede blad av stikkelsbær blitt brukt som tobakk.

Dyrking av stikkelsbær

Stikkelsbær trives særlig godt i kalkholdig og noe leirholdig jord. Buskene tåler å stå i halvskygge, men bærene blir søtere når buskene står solrikt. Stikkelsbærbusker er mindre hardfør enn sine nære slektninger solbær (Ribes nigrum) og rips (Ribes rubrum). Stikkelsbær krever dessuten bedre jord enn andre Ribes-arter. De klarer seg likevel nordover til Troms, men nord for Trøndelag kan de dyrkes bare på steder med gunstig lokalklima. De stikkelsbærsortene som dyrkes hos oss, stammer fra finske og andre europeiske sorter, eller de er krysninger mellom disse og amerikanske sorter.

Alle storfruktede stikkelsbærsorter kan bli angrepet av en melduggsopp som kalles stikkelsbærdreper, en soppsykdom som først ble utbredt hos oss like etter forrige århundreskiftet. Soppen dekker bærene med et gråaktig og loddent belegg, og gjør dem uspiselige. En tid så det ut til at stikkelsbærdyrking skulle gå dukken på grunn av soppens herjinger, men kampen mot soppen ble intensivert og det ble utviklet effektive sprøytemidler. I etterkant av det store angrepet av stikkelsbærdreperen, har det også blitt gjort mye foredlingsarbeid. Ved å krysse europeiske og amerikanske stikkelsbær, har man fått frem sorter som både gir stor avkastning, god kvalitet på bærene og motstandsdyktighet mot soppen. De fleste storfruktede sortene får imidlertid fortsatt lett skade av melduggsoppen hvis de ikke blir sprøytet. For stikkelsbærelskere som ikke vil sprøyte regelmessig og ofte, finnes det melduggresistente sorter med god kvalitet og akseptabel bærstørrelse. I småhager er disse sortene de sikreste og krever minst omtanke og arbeide.

En annen skadegjører på stikkelsbær er stikkelsbærbladveps, som kan snauspise busken for blad i løpet av svært kort tid.

Man kan uten problemer spise så mye stikkelsbær som man orker, og det er ikke angitt noen advarsler mot å bruke stikkelsbær verken som mat eller medisin.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.