Rødhyll er en løvfellende busk eller lite tre som blir opptil 4 m høyt. Busken vokser raskt, har buete greiner og motsatte, ulikefinnete blad. De 3-7 småbladene er ovale til elliptiske, spisse, skarpt tannete og glatte, men er som unge ofte noe hårete. Bladene avgir en emmen lukt når de knuses. Rødhyll har tidlig bladsprett og blomstrer i mai. De kremgule blomstene er uten sterk lukt og sitter i tette, egg- eller kjegleformete, 3-6 cm store klaser. Fruktene er ca. 5 mm store, blankt skarlagensrøde, kulerunde og bærlignende steinfrukter, og hver frukt inneholder normalt tre frø. Bærklasene til rødhyll ligner små drueklaser, derfor er det mange som kaller treet for druehyll. Fugler, og da særlig stær og trost, sprer frøene og sørger for at rødhyll er i rask spredning her i landet.

Rødhyll er mer hardfør og nøysom enn den nære slektningen svarthyll (Sambucus nigra), og har i nyere tid fått en videre utbredelse her i landet enn denne. Rødhyll skilles fra svarthyll ved at greinene har rødbrun marg (svarthyll har greiner med hvit marg), bærene er røde, og planter uten blomst eller frukt kjennes fra svarthyll på små, skaftede kjertler nederst på bladstilken.

Rødhyll kommer opprinnelig fra Mellom- og Sør-Europa og Tyrkia. Arten tilhører en sirkumboreal artsgruppe og har nære slektninger (hvorav noen dyrkes) i nordlige deler av Asia og Amerika. I Norge ble rødhyll opprinnelig innført som hageplante og har vært dyrket som prydbusk siden 1800-tallet. Siden fruktene spises av fugler, som så sprer frøene, forekommer rødhyll nå vanlig i store deler av Sør- og Midt-Norge, og langs kysten nord til Nord-Trøndelag. Særlig på det indre Østlandet har rødhyll blitt en svært vanlig plante. Arten har et stort invasjonspotensial, den er fremdeles i spredning her i landet og blir dessuten stadig vanligere i distrikter hvor den allerede finnes. Rødhyll etablerer seg lett i et vidt spekter av naturtyper, og plantene vokser gjerne fullt eksponert, men tåler å vokse i halvskygge og til dels i full skygge. Rødhyll kan dukke opp på alt fra ruderatmark (skrapmark) til kantsoner i skog, og også i indre, mer skyggefulle deler av skoger, i vei- og åkerkanter, gjengroende eng, inntil grunnmurer til driftsbygninger og andre steder rundt gårder, i boligområder og som gateugras i byer.

Artsdatabanken har plassert rødhyll på Fremmedartlista med følgende begrunnelse: "Rødhyll vurderes å ha svært høy økologisk risiko på grunn av et stort invasjonspotensial kombinert med middels stor økologisk effekt knyttet til omfattende kolonisering av naturtyper og mulig forstyrrelse av samspill mellom planter (som matkilde) og fugl (som spredningsvektor)".

Fullt modne frukter kan brukes til mat og medisin. Fruktene brukes friske eller kokt, og de kan tørkes ved en temperatur opptil 45 °C.

Ulike nordamerikanske indianerstammer har også anvendt rot, bark og blad av rødhyll, men medisinsk bruk av disse plantedelene er ikke kjent fra Norge. 

Rødhyllfrukter inneholder bl.a. vitamin C, eterisk olje, sukker, pektiner, organiske pigmenter (antocyaniner), organiske syrer og små mengder glykosid (sambunigrin). Giftstoffene i rødhyllfrukter brytes ned ved koking og tørking. 

Forstoppelse, betennelser i fordøyelsessystemet og feber. Det er i våre dager lite aktuelt å bruke rødhyllfrukter ved disse tilstandene.

Opprinnelig var navnet hyll bare brukt om svarthyll (Sambucus nigra), men da rødhyll ble vanlig, brukte man navnene svarthyll og rødhyll for å skille artene. Rødhyll kom ikke til Norge før på 1800-tallet, og det skal ha vært Carl von Linné (1707-1778) som brakte denne busken til Skandinavia etter først å ha stiftet bekjentskap med den i Tyskland og Nederland. Slektsnavnet Sambucus var de gamle romernes navn på hyll, og artsnavnet racemosa betyr "som bærer klaser".

Rødhyll som medisinplante

De fullt modne rødhyllfruktene kan anvendes både som mat og medisin, men brukes lite i våre dager. Fruktene smaker bittert og kan brukes friske eller tørkede. Innholdsstoffene omfatter vitamin C, eterisk olje, sukker, pektiner, organiske pigmenter (antocyaniner), organiske syrer og små mengder glykosid (sambunigrin). Disse stoffene gir rødhyllfrukter avførende, svettedrivende, nærende og antiseptiske egenskaper. Fruktene har vært brukt ved forstoppelse og betennelser i fordøyelsessystemet, men hvis steinene ikke er fjernet, vil det ved inntak av større mengder frukter kunne forårsake oppkast og diaré, noe som gjør at rødhyll egentlig egner seg dårlig som medisin.

Et uttrekk av rødhyll kan lages ved å dyppe hele klaser med frukter i kokende vann en kort stund, og dette uttrekket kan søtes og inntas som en te-erstatning. Det virker dempende på feber og har en mildt avførende virkning. Selv om frøene er giftige, vil giften i liten grad bli frigjort når man dypper friske frukter i kokende vann, eller koker tørkede frukter i kort tid.

Nordamerikanske indianeres bruk av rødhyll

Rødhyll inneholder brekningsfremkallende og avførende forbindelser, og mange grupper av amerikanske indianere har brukt flere deler av rødhylltreet som medisin. Ulike anvendelsesområder for rødhyll i Nord-Amerika er omtalt i Daniel E. Moermans bok Native American Ethnobotany fra 1998. Her kan man lese at bladene av rødhyll har veforsterkende, abortfremkallende og smertestillende egenskaper, og et avkok av dem har vært brukt for å avslutte svangerskap, men kunne også brukes under fødselen for å lette forløsningen. Et uttrekk av bladene har blitt brukt som en antiseptisk vask på områder som er påvirket av blodforgiftning, mens et omslag av knuste blad eller bark har blitt påført svulster og byller, revmatisk verkende muskler og på såre ledd for å dempe opphovningen. Et omslag av kokte skudd har blitt brukt til å lindre smerter, og et uttrekk av barken har vært anvendt som et avføringsmiddel og til behandling av hoste og forkjølelse. Fruktene har blitt kokt og spist for behandling av mageproblemer, og de drakk også en te av rødhyll som et kraftig avføringsmiddel (purgativ) for rituell rensing. Det er lite trolig at rødhyll blir brukt i særlig grad til disse formålene i våre dagers Amerika.

Rødhyll som matbær

Siden giftstoffene i rødhyllfrukter er konsentrert i steinene, kan man bruke fruktene til å lage vin, saft og gelé. Tilsettes litt sitronsaft, får både gelé og saft en friskere og mindre emmen smak. Hvis steinene i fruktene ikke fjernes, egner rødhyllbær seg dårlig til syltetøy. Man kan lage rødhyllsirup av friske frukter ved å presse fruktene, la saften stå en stund og filtrere den før den får småkoke med dobbel mengde sukker. Svarthyllbær er imidlertid bedre egnet til å lage saft og sirup enn bærene til rødhyll.

Er rødhyll giftig?

Friske plantedeler av både rødhyll og svarthyll inneholder større eller mindre mengder av giftige alkaloider, og dessuten glykosidet sambunigrin som frigjør blåsyre i kroppen. Man finner mest sambunigrin i de grønne delene av planten, og mindre i blomstene. Fruktkjøttet til modne bær inneholder lite av stoffet, mens det er relativt mye i steinene, og giftstoffet frigjøres når steinene knuses. Når fruktene kokes eller tørkes, ødelegges giftstoffene. Rødhyll har mer av giftstoffene enn svarthyll. Forgiftningssymptomene etter inntak av større mengder friske rødhyllfrukter er magesmerter, diaré, kvalme, oppkast og lett feber. Det er i særlig grad barn som er ømfintlige overfor giftstoffene, og de kan få symptomer etter inntak av 10 frukter eller mer, men alvorlige forgiftninger skjer sjelden. Det er tryggest å avstå fra å spise friske bær av rødhyll, de smaker også avgjort best i kokt form.

Friske rødhyllfrukter kan forårsake oppkast og diaré hvis de inntas i større mengder, og det er best å ikke bruke fruktene for medisinske formål eller i matlaging. Se ellers avsnittet Er rødhyll giftig? over.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.