BUKKEHORNKLØVER |
Trigonella
foenum-graecum |
|
ANDRE NORSKE NAVN |
Bukkehornskløver, bukkehorn, ekte fellegrekum, fillegrek, fillegrækum, foenum græcum,
fænum græcum, gresk høy, pelikrekium. |
|
VITENSKAPELIG NAVN
/ SYNONYMER |
Trigonella
foenum-graecum L. |
Foenum-graecum officinale Moench. |
|
NAVN
PÅ ANDRE SPRÅK |
SVENSK: Bockhornsklöver
/ Grekiskt hö. |
DANSK: Bukkehorn
/ Almindelig bukkehorn. |
FINSK: Sarviapila
/ Pukinsarviapila. |
ENGELSK: Fenugreek
/ Greek clover / Greek hayseed / Sicklefruit fenugreek / Bird's foot
/ Methi seed plant. |
TYSK: Bockshornklee
/ Griechischer Bockshorn-Klee / Griechische Heu / Siebengezeit / Ziegenklee
/ Schabzieberklee. |
FRANSK: Fenugrec / Trigonelle fenugrec. |
SPANSK: Alholva
/ Fenugreco / Heno griego. |
KINESISK: Hu
lu ba / k'u tou. |
SANSKRIT / HINDI: Methi. |
|
FAMILIE |
Ertefamilien
(Fabaceae). |
|
|
|
BOTANISK
BESKRIVELSE |
Bukkehornkløver er en opprett, aromatisk, inntil 60
cm høy og 30-45 cm bred ettårig urt. Stengelen er litt håret, rund,
lys grønn og med få bladstilker. Den er som regel opprett, men kan
noen ganger være krypende. De trekoplede bladene er delt i ovale,
tannete småblad som blir inntil 5 cm lange. Bladene smaker som
grønne bønner når de er unge. Blomstene sitter enkeltvis eller
parvis. De er omkring 1 cm lange, gulhvite med en aning fiolett
farge ved basis. Planten blomstrer om våren og sommeren, og
etterfølges av inntil 11 cm lange, sigdformede frøbelger (ser ut som
bukkehorn) som inneholder 10-20 gulbrune, uregelmessige, harde, ca.
3 mm lange frø. Frøene dufter som lønnesirup tilsatt litt selleri. |
|
|
UTBREDELSE |
Bukkehornkløver er
opprinnelig hjemmehørende i sørøstlige Europa (Middelhavsområdet) og
vestlige Asia, hvor planten vokser på tørre grasbakker og brakkmark.
I våre dager vokser urten også i mange andre deler av verden,
inklusive det nordlige Afrika og Nord-Amerika. Bukkehornfrø har i
årtusener vært brukt både som medisin og matkrydder i Egypt, India
og Midt-Østen. Frø og friske bladskudd kommer i våre dager kun fra
dyrkede planter, hovedsakelig fra Marokko, Tyrkia, India og Kina.
Bukkehornkløver
er ettårig og dyrkes fra frø. Plantene trives i veldrenert og næringsrik
jord i full sol, og urten kan med hell også dyrkes i Norge. |
|
|
DROGER
/ ANVENDTE
PLANTEDELER |
Av bukkehornkløver brukes bladene og frøene. Bladene
plukkes om sommeren og brukes friske eller tørket i uttrekk, eller
som grønnsak. Frøene (Foeni-graeci semen) samles når de er
modne, tørkes og brukes i uttrekk, avkok, pasta og pulver. De kan
også bli behandlet kommersielt for utvinning av ekstrakter. Frøene
er videre et viktig krydder (bl.a. som ingrediens i mange karri-typer),
og de kan spires og brukes i salater. I tørr tilstand er frøene
svært holdbare. |
|
|
INNHOLDSSTOFFER |
Bukkehornfrø inneholder 45-60 % karbohydrater
(hovedsakelig slimholdige fibre, som består av et høymolekylært
stoff oppbygd av D-galaktose og D-mannose), 20-30 % proteiner (med
høyt innhold av lysin og tryptofan), 5-10 % fet olje (lipider),
pyridintype-alkaloider (hovedsakelig trigonellin, kolin, gentianin
og carpain), flavonoider (apigenin, luteolin, orientin, quercetin,
vitexin og isovitexin), frie aminosyrer (som 4-hydroksyisoleucin,
arginin, histidin og lysin), saponiner (0,6-1,7 %), glykosider som
danner steroidale sapogeniner ved hydolyse (diosgenin, yamogenin,
tigogenin, neotigogenin), bitterstoffer, kumariner (trigokumarin,
metyl- og trimetylkumarin), kolesterol, sitosterol, vitaminene A, B1
og C, mineraler (bl.a. kalsium, fosfor og jern)
og 0,015 % eterisk olje (som består av
3-hydroksy-4,5-dimetyl-2-furanon, dihydrobenzofuran,
dihydroactinidiolid, beta-elemen, beta-selien). Stoffet diosgenin,
som også finne i yamsrot (Dioscorea
villosa), anvendes innen moderne legemiddelindustri til
fremstilling bl.a. av kortisonpreparater og p-piller. |
|
|
URTENS
EGENSKAPER OG VIRKNING |
Smak / Energi: Bitter /
Varm og fuktig. |
Bukkehornkløver er en bitter, skarp og varmende urt.
Den virker blodsukkersenkende, kolesterolsenkende, slimløsende,
slimhinnereparerende, slimhinnebeskyttende, betennelseshemmende,
mykgjørende, kjertelstimulerende, sårhelende, lindrer irritert vev,
smertestillende (ved gikt, nevralgi og isjias), nærende og
styrkende, appetittvekkende, fordøyelsesstimulerende,
stoffskiftefremmende, avførende, urindrivende, galledrivende,
blodrensende, foryngende, afrodisierende, yang-styrkende,
antiparasittisk, dreper rundormer, krefthemmende, febersenkende,
livmorsammentrekkende, morsmelkstimulerende og hårvekstfremmende.
Bukkehornkløver er en kraftig antioksidant. |
|
|
URTEN
KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER |
Diabetes (både insulinavhengig og
ikke-insulinavhengig), høyt kolesterol, høye triglyseridverdier,
dårlig fordøyelse, manglende appetitt, anemi, anoreksi, svekkelse,
forstoppelse, diaré, tarmgass, magesår, magekatarr, tarmbetennelser,
innvollsorm, brokk, forsteina slim i kroppen, betente og saktehelende sår (bl.a.
leggsår), uren hud, betennelser i huden (kviser, verkebyller o.l.),
opphovna kjertler, brystbetennelse, eksem, blodforgiftning,
betennelser i munn og hals, tannpine, paradontitt, sår hals,
åndedrettssykdommer som hoste, bronkitt, tuberkulose, allergier,
astma og bihuleproblemer, feber, muskelsmerter, gikt, artritt,
arteriosklerose, høyt blodtrykk, smertefull menstruasjon,
menstruasjonskramper, fødselssmerter, for liten melkeproduksjon,
nervesmerter, nyresykdommer, steindannelse i
urinveiene, kreft i livmorhalsen (stikkpiller med bukkehornkløver
brukes i kinesisk medisin), for tidlig sædavgang, manglende libido,
tørre slimhinner i vagina, utflod og hårtap. |
|
|
|
BUKKEHORNKLØVER |
Det vitenskapelige slektsnavnet Trigonella kommer av trigonus
(trekantet), og viser trolig til blomstens form, men det kan også sikte
til formen på frøene. Foenum-graecum betyr
"gresk høy" og kommer av at planten tidligere ble dyrket som husdyrfôr i Hellas.
Det norske navnet bukkehornkløver kommer av at frøkapslene ser ut som
krumme bukkehorn.
En gammel medisinplante
Bukkehornkløver er en av de eldste medisinplantene vi kjenner til. Urten
har vært brukt i hundrevis av år av kulturer både i øst og vest, og
urten ble
mange steder betraktet som et universalmiddel som kunne brukes mot alt
fra bronkieproblemer og tuberkulose til generelle kroppssmerter,
opphovna kjertler, hudproblemer og liten sexlyst.
I Kina ble bukkehornkløver brukt
til å behandle feber, brokk, galleblæreproblemer, muskelsmerter og
impotens, og urten er fremdeles med i de kinesiske farmakopéene. I
India, hvor frøene ble brukt som en viktig ingrediens i
karri-blandinger, anvendte ayurvediske leger urten til å behandle
artritt, bronkitt og urolig fordøyelse. Indiske kvinner spiste frøene
for å øke produksjonen av morsmelk. Bukkehornkløver har bestandig vært
ansett som et afrodisiakum, og arabiske kvinner fra Libya til Syria
spiste ristede frø for å øke vekten og få litt rundere former, noe som
var synonymt med skjønnhet.
Bukkehornkløver i
tidlig europeisk medisin
Historisk sett ble bukkehornkløver brukt til å hjelpe syke dyr, lenge før
frøene ble et populært middel ved menneskelige sykdommer. Tidlige
grekere blandet urten i muggent og insektangrepet dyrefôr for å gjøre
det mer tiltrekkende og oppdaget at syke hester og kyr spiste
bukkehornkløver når de ikke ville spise noe annet. Også i våre dager
brukes urten som smakstilsetning i fôret til hester og storfe, og noen
dyrleger bruker fremdeles urten for å få syke hester og kyr til å spise.
I Europa ble bukkehornkløver dyrket og brukt som medisinplante til
langt inn på 1500-tallet, men gikk da etter hvert i glemmeboken, inntil
den i nyere tid ble tatt i bruk igjen gjennom
pastor Kneipps virksomhet.
I moderne tid har interessen for urten i Vesten primært vært knyttet til
alkaloidet trigonellin, som har potensial i behandlingen av lever-
og livmorhalskreft, og urtens innhold av saponiner som blir ekstrahert
for bruk i p-piller og andre farmasøytiske produkter.
Bukkehornkløver som medisin ved diabetes
I India har frø av bukkehornkløver i lange tider blitt brukt til
behandling av diabetes. Både i laboratorieforsøk og i kliniske forsøk
hvor personer med type 1 eller type 2 diabetes har deltatt, har
bukkehornfrø vist seg å kunne senke blodsukkeret. Dette er gode nyheter
for alle som har en bukspyttkjertel som ikke skiller ut naturlig
insulin (type 1 diabetes) og for de som lider av at kroppsvevet ikke er
i stand til å bruke insulinet effektivt nok til å omdanne karbohydrater
og sukker (type 2 diabetes).
Bukkehornfrø inneholder mange komponenter som sammen kan bidra til å
senke blodsukkernivået, bl.a. aminosyren hydroksyisoleucin som
stimulerer utskillelsen av insulin fra bukspyttkjertelen.
Bukkehornkløver inneholder også forbindelser som hjelper muskelvev og
leveren til å respondere bedre på insulinet. Slimstoffer som frigjøres
fra frøene dekker slimhinnene i tarmene og hindrer magen i å tømme seg
for fort, noe som medfører at glukose tas saktere opp i blodet etter et
måltid.
Hvis du har du diabetes, bør du ikke kaste insulinet eller annen medisin som
regulerer blodsukkeret, men kanskje overveie å bruke bukkehornfrø i
tillegg. Selv om bukkehornfrøene ikke er like effektive som syntetiske
diabetes-medisiner, er de i det minste trygge å bruke. Husk at hvis du
tar insulin eller blodsukkersenkende medisiner for diabetes, kan
bukkehornfrø øke virkningen av disse terapiene og senke blodsukkeret for
mye. Det er derfor å anbefale å søke medisinsk overvåkning før man
kombinerer bukkehornkløver med annen behandling for diabetes.
En kolesterolsenkende urt
I tillegg til sin blodsukkersenkende virkning, er det vist ved forsøk
både med dyr og mennesker at bukkehornkløver kan redusere mengden av det
dårlige kolesterolet i blodet. Den kolesterolsenkende virkningen mener
man delvis skyldes bindingen av kolesterol til en fiberkomponent i
frøene som kalles galaktomannan. Saponinene som finnes i bukkehornkløver
spiller også en rolle ved å blokkere absorpsjonen av gallesyre som
bringer kolesterolet inn i blodet. Den unike kostfibersammensetningen og
det høye saponininnholdet synes således til sammen å være ansvarlig for
både den blodsukkersenkende og kolesterolsenkende virkningen.
Bukkehornkløver fjerner slaggstoffer
En av de aller viktigste egenskapene til bukkehornfrø er den
slimrensende virkningen. På samme måte som en renseolje kan løse opp
harde avleiringer og fett i en bilmotor, vil bukkehornte kunne mykgjøre
og løse opp harde masser av akkumulert slim. Det er fordi bukkehornfrø,
når de fuktes, selv blir svakt slimete. På samme måten som en olje kan
løse opp en annen olje eller fett, vil en slimholdig droge
(bukkehornfrø) kunne løse opp andre slimstoffer i kroppen der
forurensninger er avleiret. Praktisk talt ingen kan i våre dager unngå
farene med forurensning, men det er opp til en selv å holde kroppens
maskineri rent. Og til det kan man bruke et av naturens mest fantastiske
rensemidler, nemlig bukkehornfrø, som rengjør kroppen fra innsiden og
ut.
Luftveisplager
En te av bukkehornfrø har fra gammel tid vært ansett som et godt middel
ved lungesykdommer, særlig ved slimdannelser i lungene og de øvrige
åndedrettsorganene. Det er slimstoffene i bukkehornfrøene som virker
lindrende, da de danner en barriere som beskytter slimhinnene mot
mekanisk og kjemisk irritasjon. Denne egenskapen er verdifull ved
behandling av hoste, bronkitt og andre betennelser i de øvre luftveiene.
Å gurgle seg med et varmt uttrekk av bukkehornfrø kan lindre en sår
hals.
Fordøyelsesproblemer
En interessant egenskap med bukkehornkløver er dens evne til å øke
appetitten og sørge for et større matinntak. Selv om dette ikke høres
tiltrekkende ut for folk som forsøker å gå ned i vekt, kan det være
verdifullt for personer med kroniske sykdommer eller depresjon som har
problemer med å få i seg nok næring til å komme seg på beina igjen. Det
kan være aktuelt ved avkreftende sykdommer som tuberkulose, anemi,
generell svekkelse, neurasteni og diaré hos barn.
Bukkehornfrøene inneholder opptil 50 % av et slimaktig stoff som legger
et beskyttende lag på tarmslimhinnen, og inntatt som urtete av frøene
virker urten lindrende ved irritasjonstilstander og betennelser i
magetarmkanalens slimhinner, magesår og halsbrann. Det vannoppsugende
slimet i frøene kan også hjelpe mot forstoppelse, fordi det bløtgjør
tarminnholdet. Bruk imidlertid ikke mer enn 2 teskjeer frø per dose,
ettersom større mengder lett kan gi en urolig mage. Og når man bruker
bukkehornfrø som avføringsmiddel, må man samtidig sørge for å drikke
rikelig med vann.
Seksualstimulerende middel
Som en seksuell forynger har bukkehorn fremdeles en utbredt bruk, særlig
blant tyrkiske kvinner som spiser en blanding av knuste bukkehornfrø og
honning for å bli mer feminine og sexy. Urten har vært anvendt blant
haremskvinner i palassene for å holde elskovsstemningen i gang.
Bukkehornkløver kan også fjerne
impotens hos menn. Dette kan skyldes urtens evne til å senke
blodkolesterolverdiene, noe som bedrer blodsirkulasjonen i kroppen,
særlig til kjønnsorganene. Mange menn som lider av impotens eller
seksuell underaktivitet er funnet å ha for lave verdier av vitamin A.
Laboratorieundersøkelser har vist at bukkehornfrø inneholder en olje som
ligner torskeleverolje, som er rik på vitamin A. Et annet stoff
som er funnet i bukkehornfrø er trimethylamin, som virker som et
sexhormon hos frosker, og gjør at de forbereder seg til parring.
Virkningen av dette stoffet på menn er imidlertid ennå ikke dokumentert.
En fin urt for kvinner
Bukkehornkløver inneholder stoffet diosgenin, et stoff som ligner
kortison og det kvinnelige kjønnshormonet østrogen. Diosgenin brukes mye
innen legemiddelindustrien, bl.a. til fremstilling av kortisonpreparat
og p-piller. Østrogen hjelper kroppen til å holde på vann, og en
bivirkning av p-piller kan være oppblåsthet. Når vann blir holdt tilbake
i kroppen, øker vekten, så de arabiske kvinnene som spiste bukkehornfrø
for å gå opp i vekt, var kanskje på rett spor. Urten kan også hjelpe
kvinner som ikke er gravide med å få orden på menstruasjonsperiodene,
men denne bruken av urten har ennå ikke blitt bekreftet.
Bukkehornkløver fremmer melkeproduksjonen hos ammende mødre, og
stimulerer også veksten av brystene. Det finnes mange rapporter om at
urten øker brystveksten også hos kvinner som ikke ammer. Denne effekten
skyldes neppe at kroppen får tilskudd av østrogen gjennom urten, men
heller en forandring i leverenzymer som bidrar til å forsinke
nedbrytningen av østrogen i kvinnekroppen.
Bukkehornkløver ved Alzheimers sykdom
Bladene av
bukkehornkløver er en fremragende kilde til stoffet kolin, og de grønne
delene av urten er derfor verdt å spise for personer med
demensproblemer. Når leveren ikke fungerer som den skal, vil fett avleires i
cellene og dermed minske deres evne til å arbeide optimalt. Selv etter
et enkelt måltid med mye fett, har man sett at kolinet stimulerer
leveren til å løse opp fett. Stoffet løser også opp akkumulert fett som
måtte finnes i nyrene, og fremmer på den måten deres funksjon. Og på
grunn av dets evne til å fjerne akkumulert fett (kolesterol) på
arterieveggene som kan gjøre at blodårene mister sin elastisitet og bli
harde, kan kolin brukes til behandling av arteriosklerose. Bukkehornfrø
inneholder for øvrig masser av betakaroten, en antioksidant som er
nyttig å få tilført ved demens.
Andre medisinske egenskaper ved bukkehornkløver
I tillegg til den blodsukker- og kolesterolsenkende virkningen, har blad
av bukkehornkløver vist seg å være en kraftig antioksidant, og kan
dessuten virke smertestillende. Selv om bladene ikke er mye brukt i
Vesten, blir de anvendt på samme måte som spinat i Midt-Østen og India.
Antioksidantvirkningen kan være knyttet til det høye innholdet av
vitamin C og beta-karoten. En annen tradisjonell bruk av bladene og
frøene i Saudi-Arabia, er til behandling av nyrestein. I en dyrestudie
fant man at rotter som fikk bukkehornkløver daglig i en måned hadde en
betydelig reduksjon i mengden kalsiumoksalat som var avleiret i nyrene,
noe som kan støtte den folkemedisinske bruken mot nyrestein.
Preparater av bukkehorn
har vist seg å være bra både til forebygging og behandling av høydesyke.
I en studie av 62 personer virket urten forebyggende hos mer enn 33 % av
deltagerne. I en annen klinisk studie av 108 pasienter med tegn og
symptomer på høydesyke, var urten effektiv i 28 % av tilfellene.
Bukkehornfrø har også
vært brukt som ormemiddel, og forskning har kunnet vise at et uttrekk av
frøene er et effektivt middel mot rundorm. Innholdsstoffene i
bukkehornkløver virker sterkt frastøtende på insekter, og knuste frø
eller uttrekk av disse kan brukes som insektmiddel.
Utvortes bruk av bukkehornkløver
Noen av de viktigste
anvendelsesområdene for bukkehornfrø, er som sårhelende middel, til å
fjerne byller og lindre utslett. Frøene kan anvendes utvortes som et
mykgjørende og rensende middel til infiserte sår, og innvortes ved
magesår, irriterte tarmslimhinner og lignende. For behandling av
utvortes betennelser eller andre hudproblemer, lager man en pasta av pulveriserte frø
i varmt vann. Man kan også lage en smidig
pasta ved å blande knuste frø i olivenolje. Dette påføres utslettet
eller betennelsen så ofte man synes det er nødvendig. En bukkehornpasta
kan dessuten brukes til å trekke ut infeksjoner fra byller, og kan
påføres direkte på akner. La pastaen sitte på huden til den har tørket
før den vaskes bort. I tillegg til å virke rensende og helende på ulike
typer sår, utslett og byller, virker et omslag med bukkehornfrø også
betennelseshemmende og kan være til nytte ved hemoroider, gikt,
revmatisme, muskelsmerter og verkende ledd.
Bukkehornkløver som mat og krydder
Frøene til
bukkehornkløver har i utgangspunktet en bittersøt smak. Når frøene
blir ristet lett, får de en søt, karrilignende aroma med en ettersmak av
karamell eller lønnesirup. Frøene blir så malt og kan brukes på samme
måte som havremel, eller som krydder til smaksetting av supper,
stuinger, grønnsaker, chutneys og pickles. Bukkehornfrø er et svært
anvendelig krydder som gir mer fylde i smaken i de fleste retter. Urten
finnes nesten bestandig som en ingrediens i karripulver.
Spirte bukkehornfrø blir ekstra næringsrike (inneholder mye jern,
kalsium, vitaminer og proteiner) og kan anvendes i salater og som grønt
smørbrødpålegg. Det tar bare 4-6 dager å spire frøene og karrismaken
avtar etter hvert som spirene vokser. I noen land blir både bladene og
unge spirer spist som en grønnsak. I det indiske kjøkken brukes de lett
bitre bladene både friske og tørket, og de kan av og til fås under
navnet methi i indiske butikker også her i landet.
Anvendelse og
dosering
Bukkehornkløver får man kjøpt som hele eller malte frø, eller som
pulveriserte frø i kapsler. Bukkehornfrø kan spises, rå eller kokte,
eller de kan spires og brukes i salater. Anvendt som urtete, er det
vanlig å lage et avkok. Da kan man bruke to teskjeer frø til ¼ l vann.
Kaldt vann helles over frøene og man lar det stå i fem timer for å
bløtgjøre frøene. Så varmer man opp blandingen og lar den koke i ett
minutt før frøene siles fra og teen kan drikkes. Av slik bukkehornte kan
man drikke 2-3 kopper daglig. Smaken på teen kan bedres ved å tilsette
litt honning, sitron, anisfrø eller peppermynte. Man kan også lage te av
bukkehornfrø ved å helle kokende vann over hele frø og la det stå og
trekke i 5-10 minutter før man siler fra frøene.
Av ferdigpreparater med bukkehornkløver tar man normalt én kapsel 2-3
ganger daglig, eller man følger anvisningen på pakningen.
Bukkehornkløver kan også brukes som del av et velbalansert kosthold.
Hvis du har forhøyede kolesterolverdier eller for høyt blodsukker, kan
du forsøke å bruke et par teskjeer malte bukkehornfrø i maten daglig. En
teskje oppmalte frø i en kopp varm melk, søtet med honning og inntatt
før sengetid, kan bidra til en god nattesøvn. Drikker man te av
bukkehornkløver etter et måltid, kan det roe ned en urolig mage. For å
øke produksjonen av morsmelk, anbefales et daglig inntak av 2-8 gram
bukkehornfrø, fordelt på flere doser gjennom dagen. Husk å drikke mye
vann hvis du bruker bukkehornfrø til dette formålet. |
|
Advarsler,
bivirkninger og kontraindikasjoner
Bukkehornkløver har vært i utstrakt bruk i århundrer,
som mat, krydder og medisin, og urten må anses som svært trygg å
bruke. Dette gjelder både for bladene og frøene. Ingen alvorlige
bivirkninger eller kontraindikasjoner er rapportert, og alvorlige
interaksjoner med andre medisiner er heller ikke kjent. Da
bukkehornkløver inneholder væskeabsorberende slimstoffer, må du
imidlertid forsikre deg om at du drikker mye vann samtidig som du
bruker urten. Ellers kan følgende sies om urtens sikkerhet:
På grunn av sin livmorstimulerende virkning og en
mulig østrogeneffekt, advares det mot å bruke bukkehornkløver under
graviditet. Det er imidlertid ingen fare knyttet til inntak av
bukkehornkløver i de små mengdene som finnes i krydder, f.eks. i karri.
Bukkehornkløver kan brukes under amming, og urten er et velkjent
middel for å øke brystmelkproduksjonen.
Siden bukkehornkløver kan påvirke opptaket av jern,
bør personer med jernmangelanemi unngå urten. Urten kan også endre
balansen av ulike former for skjoldkjertelhormoner, og forsiktighet
må utvises ved inntak av høye doser (mer enn 20 g per dag) hos
pasienter med lav aktivitet i skjoldkjertelen og av de som
anvender tilskudd av skjoldkjertelhormoner. Bruk av mer enn 100 g
bukkehornfrø daglig kan gi oppblåste tarmer og kvalme (bl.a. ble
milde fordøyelsesplager observert hos noen få av deltagerne som i en
klinisk test inntok 25 g bukkehornkløver per dag). Ved
gjentatte påføringer av
bukkehornkløver utvortes kan
allergiske
reaksjoner oppstå hos noen mennesker, spesielt hos dem som er
sensitive for planter i ertefamilien. To tilfeller av alvorlige
allergiske reaksjoner er rapportert etter innvortes og utvortes bruk
av bukkehornfrø.
Diabetespasienter må gjøres oppmerksom på at urten
kan interferere med andre terapier. Med sitt høye sliminnhold kan
frøene dekke til slimhinnene i magen og hindre opptak av andre
medisiner. Ikke slutt med diabetesmedisin som legen har foreskrevet.
Avtal heller en time med legen og diskuter din interesse for
bukkehornkløver. Vis legen dokumentasjon på de erfaringene som er gjort
omkring bukkehornkløver og diabetes, og uttrykk ditt ønske om å gi
urten en sjanse. Hvis du har diabetes type 1, vil du kunne være i
stand til å redusere dosen og avhengigheten av insulin (som kan gi
vektproblemer og flere andre plager). Har du type 2 diabetes,
kan du kanskje gradvis venne deg av med syntetiske
blodsukkersenkende medisiner (som bl.a. øker risikoen for
hjerteproblemer).
Bukkehorn kan gjøre at urinen får en lukt som noen
ganger har blitt feildiagnostisert som en arvelig tilstand som
kalles lønnesirupsyke (maple-syrup disease) og som kjennetegnes av
unormalt høyt innhold av den essensielle aminosyren leucin i urinen.
Hvis dette oppstår og man ikke ser en klar sammenheng mellom urinens
lukt og inntak av bukkehornfrø, bør man holde opp med den medisinske bruken av
urten (og heller ikke bruke den i matlagingen) inntil man får
testet seg og utelukket at det er sykdommen lønnesirupsyke. |
|
Les også en artikkel om bukkehornkløver,
skrevet av Rolv Hjelmstad |
|
 |
Flere bilder av
bukkehornkløver |
|
KILDER |
Alm, Torbjørn: Bukkehornkløver
Trigonella foenum-graecum i folketradisjonen i Norge. Blyttia
60: 213-224 (2002). |
Atkins, Rosie, et al.:
Herbs. The Essential Guide for a Modern World. London, Rodale
International Ltd. 2006. |
Balch, Phyllis A.: Prescription for Herbal Healing. New York, Avery
2002. |
Barnes, Joanne; Linda A. Anderson & J.
David Phillipson: Herbal
Medicines. A guide for healthcare professionals. Second edition.
London, Pharmaceutical Press 2002. |
Bensky, Dan & Andrew Gamble: Chinese Herbal Medicine. Materia Medica.
Seattle, Washington,
Eastland
Press Inc. 1993. |
Blumenthal, Mark: Herbal Medicine.
Expanded Commision E Monographs.
Austin,
Texas, American Botanical Council 2000. |
Bone, Kerry: A Clinical
Guide to Blending Liquid Herbs. Herbal Formulations for the Individual Patient.
St. Lous, Missouri. Churchill Livingstone 2003. |
Borchorst,
Georg: Urter og urtemedisin. København, Klitrose 1991. |
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of
Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002. |
Boxer,
Arabella: Krydder og urter. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag
AS 2000. |
Bremness,
Lesley: Den store urteboken. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1990. |
Carper, Jean: Mat - din mirakelmedisin.
Oslo, Hilt & Hansteen 1995. |
Castelman, Michael: The Healing Herbs.
New York, Bantam Books 1995. |
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N. W. Damm
& Søn 2003. |
Chopra, Deepak & David Simon: The Chopra Center Herbal Handbook. New York, Three Rivers
Press 2000. |
Duke,
James A.: Det Grønne Apotek.
Aschehoug Dansk Forlag A/S 1998. |
Duke, James A.: The
Green Pharmacy Herbal Handbook. Rodale /
Reach 2000. |
Esplan,
Ceres: Helbredende urter. København,
Hernovs Forlag 1981. |
Forlaget Det
Beste: Våre medisinske planter.
Oslo, Det Beste A/S 1984. |
Foster,
Steven: 101 medicinal herbs.
Loveland,
Interweave
Press 1998. |
Foster, Steven & Varro E. Tyler: Tyler's Honest Herbal. A Sensible Guide to the Use of Herbs
and
Related Remedies. Fourth edition.
New York &
London,
The
Haworth Herbal Press 1999. |
Fægri,
Knut: Krydder. På kjøkkenet og i verdenshistorien.
Oslo,
J. W. Cappelens forlag 1996. |
Granrud,
Lill: Håndbok i urtemedisin.
Oslo,
Hilt & Hansteen 1997. |
Harding, Jennie: Urter. En
komplett guide til dyrking og bruk av urter. Oslo, Spektrum forlag
2005. |
Hoffmann, David: The
New Holistic Herbal.
Boston,
Element Books Ltd. 1990. |
Hoppe,
Elisabeth: Dyrking og bruk av urter. Oslo, Mortensen 1992. |
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter.
Gamleby, Artaromaförlaget 1999. |
Kessler, David: The
Doctor's Complete Guide to Healing Herbs.
New York, Berkley Books 1996. |
Kneipp,
Seb.: Kneipp's vannkur og urtekur. Jupiter
Forlag 1986. |
Kordel,
Lelord: Natural Folk Remedies. London,
W.H. Allen 1975. |
Könemann: Matvareguiden.
Köln,
Könemann Verlagsgesellschaft
mbH 2000. |
Lee, William H. & Lynn Lee: Herbal Love Potions.
New Canaan, Keats Publishing Inc. 1991. |
Lindt,
Inge: Lægeplanter i folkemedicinen. Forlaget
Hamlet. |
Ljungqvist, Kerstin:
Nyttans växter. Dals Rostock, Calluna Förlag 2006. |
Lust, John: The
Herb Book. New York, Bantam
Books 1974. |
Mabey,
Richard: Politikens bog om helbredende urter.
Politikens Forlag 1989. |
Marcussen,
M.: Helbredende urter, deres virkning, sammensætning og anvendelse. 14. utg.
Allerød, Forlaget Ny Tid og Vi 1974. |
Mills, Simon & Kerry Bone: The Essential Guide to Herbal Safety.
St. Louis, Elsevier 2005. |
Norman, Jill: Urter & krydder, matelskerens oppslagsverk.
Oslo, N. W. Damm & Søn AS 2003. |
Olesen,
Anemette: Østens urter i danske haver og køkkener.
Højbjerg, Forlaget Hovedland 1999. |
Ottariano, Steven G.: Medicinal
Herbal Therapy. Portsmouth, Nicolin Fields Publishing 1999. |
Pamplona-Roger, George D.:
Healthy Plants. Madrid, Editorial Safeliz, S.L. 2006. |
Roybal, Beth Ann Petro &
Gayle Skowronki: Sex Herbs. New York, Gramercy Books
2002. |
Swahn, Jan-Öjvind: Krydder. Historien om kryddernes
opprinnelse, bruk og egenskaper. Oslo,
Teknologisk Forlag 1991. |
Tierra, Lesley: Healing with the Herbs of Life.
Berkeley, Crossing Press 2003. |
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia.
Essex, Saffron Walden 2003. |
|
|
 |
VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved
bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for
eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten
eller preparater hvor urten inngår.
|
©
Urtekilden |
Tekst
og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken
elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden. |
Denne siden
ble sist endret 23.10.2016 |
Indeks norske navn |
Indeks vitenskapelige navn |
|
|
|