Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > KALMUSROT   

KALMUSROT
Acorus calamus
 
ANDRE NORSKE NAVN
Kalmerot, kamrot, tobakksrot, saltblekkjerot, mjølkerot. 
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Acorus calamus L. 
Calamus aromaticus

Det angis å finnes fire typer (varianter) av kalmusrot: Type I (Acorus calamus var. americanus) er en diploid amerikansk variant. Type II (Acorus calamus var. vulgaris [= var. calamus]) er en europeisk triploid variant. Type III (Acorus calamus var. augustata) og type IV (Acorus calamus var. versus) er subtropiske tetraploide varianter. Plantene som vokser i Nord-Amerika (type I) blir nå ofte klassifisert som en egen art, Acorus americanus (Raf.) Raf..
I kinesisk urtemedisin brukes arten Acorus gramineus Sol. ex Ait. (KINESISK: Shi Chang Pu), og denne urten anvendes stort sett mot de samme plagene som Acorus calamus.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Kalmus, Kalmusrot, Kalmerot, Kalmusört, Flägg.
DANSK:  Kalmus.
ISLANDSK:  Sverðblaðka.
FINSK:  Rohtokalmojuuri, Kalmanjuuri, Kalmojuuri.
ENGELSK:  Sweet flag, Calamus, Sweet calamus, Flagroot, Singer's root, Sweet sedge, Sweet root, Sweet rush, Sweet cane, Sweet myrtle, Myrtle grass, Myrtle flag, Myrtle sedge, Cinnamon sedge.
TYSK:  Kalamus, Kalmus, Echter Kalmus, Europäischer Kalmus,  Deutscher Ingwer, Magenwurz.
FRANSK:  Acore vrai, Acore roseau, Acore calame, Acore odorant, Acorus aromatique, Belle-angélique, Radote, Roseau odorant.
SPANSK:  Cálamo aromático.
SANSKRIT:  Vacha.
 
FAMILIE
Myrkonglefamilien (Araceae). Planten blir tidvis ført til en egen familie, kalmusrotfamilien (Acoraceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av kalmusrot

BOTANISK BESKRIVELSE
Kalmusrot er en flerårig plante som blir 60-150 cm høy. Planten har en tykk, krypende jordstengel (rhizom) med sterkt aromatisk lukt og smak. Både jordstengelen og bladbasis er purpurrøde. Bladene er sverdformede, 1-2 cm brede og like lange som stengelen. Et typisk kjennetegn er at den ene bladkanten er bølget. Blomsterstengelen er trekantet, like lang som bladene, og med en grønn, kjevleformet, 6-8 cm lang blomsterstand, og langt, sverdformet hylseblad. Blomstene har seks små blomsterdekkblad, seks pollenblad og et tre-rommet fruktemne. Frukten pleier ikke å nå fram til modning i Europa, men i de områdene av verden hvor den når full modning, blir frukten rødlig og er et slimfylt, tre-rommet bær. Ofte setter heller ikke plantene blomster. I Norden finnes bare hunnplanter, og plantene danner derfor ikke frø hos oss.
 
UTBREDELSE
Kalmusrot antas å stamme fra India, men er nå utbredt i mange områder av verden med temperert klima. I Europa finnes den i nesten alle land. I Norge ble kalmusrot innført som medisinplante og har naturalisert seg i grunt vann og i sumpområder, særlig i de sørlige delene av Østlandet.
 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER
Calami rhizoma (syn. Acori rhizoma og Calami aromatici radix): Jordstengelen av kalmusrot. Drogen består av brunhvite biter. Jordstenglene samles inn om høsten (helst i september og oktober). De vaskes og renses, deles på langs og tørkes på et skyggefullt sted ved høyst 35 °C. På grunn av sin gjennomtrengende lukt bør urten tørkes atskilt fra andre planter. Kalmusrot kan også brukes frisk. En eterisk olje utvinnes fra jordstenglene ved dampdestillasjon.

Kalmusrot var offisinell i Norge fram til 1963. Urten er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk nå klassifisert som reseptpliktig legemiddel og har således omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER
Aminer (dimetylamin, metylamin, trimetylamin og kolin), garvestoffer, bitterstoffer, acorinsyre og palmitinsyre, harpiks (2,5 %), slim, stivelse (25-40 %), sukkerstoffer og eterisk olje (1,5-3,5 %). Innholdet av beta-asaron i den eteriske oljen varierer mellom de ulike variantene, fra opptil 75 % i de tetraploide variantene fra India, 10-40 % i kalmusolje fra Japan og Øst-Russland, mens det finnes omkring 13 % i eterisk olje fra den triploide europeiske varianten, og nesten ingen ting i den diploide amerikanske typen. Andre identifiserte innholdsstoffer i den eteriske oljen er calamenol (5 %), calamen (4 %), calamon (1 %), metyleugenol (1 %), eugenol (0,3 %) og seskviterpenene acolamon, acoragermacron og isoacolamon. Det er rapportert om store kvalitative og kvantitative forskjeller i innholdsstoffene i den eteriske oljen fra de ulike variantene av planten.
 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING
Kalmusrot er en aromatisk, bitter, skarp, varm og tørr urt som virker appetittstimulerende, fordøyelsesfremmende, magestyrkende, slimløsende, slimhinnebeskyttende, krampeløsende, svettedrivende, styrkende, beroligende, nervestyrkende, smertestillende, antibakteriell, afrodisierende, menstruasjonsfremmende, feberstillende, hjernestyrkende, blodtrykksenkende og "foryngende". Urten har dessuten vært brukt som brekkmiddel og som middel mot innvollsorm. Inntatt i store doser kan kalmusrot virke som et hallusinogen.
 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER
Fordøyelsesplager som magekramper, kolikk, tarmgass, oppblåsthet, forstoppelse, diaré, dysenteri, anoreksi, magesår og for mye eller for lite magesyre. Dessuten ved halsbrann, hoste, bronkitt, astma, bihulebetennelse, dårlig appetitt, hodepine, tannpine, hjerneslag, hukommelsestap, sjokk, epilepsi, feber, hudutslett, lus, revmatiske smerter, tretthet, depresjon og nevralgier.

Kalmusrot er et folkemedisinsk remedium mot artritt, kreft, kramper, diaré, dårlig fordøyelse, epilepsi etc. Å tygge roten sies å medføre at tobakksrøyk smaker vondt.

 
OMTALE AV KALMUSROT

Bruk av kalmusrot gjennom historien

India regnes for å være det opprinnelige hjemstedet for kalmusrot og allerede i oldtiden ble den tørkede roten eksportert herfra. Kalmusrot omtales av nesten alle forfattere av legebøker i antikken og middelalderen. Mange av dem kjente imidlertid ikke til selve planten, bare den tørkede roten. I kinesiske legebøker nevnes kalmusrot allerede 3700 f.Kr. og ble der kalt for "livsforlengeren".

Til Norge kom kalmusroten antagelig før reformasjonen. Størst betydning hadde den som middel mot magekatarr, og på flere steder her i landet er det kjent at den ble tygd mot magesmerter. Den ble også regnet som god mot hoste og som urindrivende middel ved sykdommer i lever og nyrer. Urten ble dessuten brukt som beskyttelse mot smitte ved koleraepidemier og andre smittsomme sykdommer, da gjerne i form av et sprituttrekk.

Oldtidslegen Dioskorides anbefaler kalmusrot mot vatersott, nyrelidelser og som røykemiddel mot hoste, samt for å fremskynde menstruasjonen. Den danske legen Henrik Harpestreng foreskrev den mot leversykdommer og til innånding mot "gammel hoste". Under pestepidemier skulle man gå med et stykke kalmusrot i munnen, da dette skulle virke rensende på luften man pustet inn. Da spanskesyken herjet i 1919, var det mange som tygde kalmusrot. Med sin vide anvendelse, er det ikke så merkelig at kalmusrot i tidligere tider var opptatt i farmakopéene, og den er blitt brukt helt opp til vår tid ved magelidelser og til å tygge på for tannsmerter og dårlig ånde. I tillegg har den vært mye brukt i veterinærmedisin, mest til kyr for å få dem til å øke melkeproduksjonen. Under andre verdenskrig ble det stor etterspørsel etter kalmusrot på apotekene, da folk hadde funnet ut at de kunne tygge den som erstatning for skråtobakk.

I det gamle Egypt og India ble urten brukt som et afrodisiakum. Urten ble funnet i Tutankhamons grav i Egypt og er også nevnt i det Gamle Testamente. I Ayurvedisk medisin er det en viktig urt for å styrke mentalt fokus, seksualitet og klokskap. I deler av Asia brukes kalmusrot for å bedre hukommelsen og gis rituelt til nyfødte babyer for å fremme taleevnen og intellektet.

I kinesisk urtemedisin brukes arten Acorus gramineus. Det er en aromatisk, antibakteriell, styrkende urt som stimulerer fordøyelsessystemet, åpner bronkiene og har en svakt beroligende virkning. Det er en viktig urt i Kina og brukes ved dårlig appetitt, dårlig fordøyelse, katarrer og depresjoner. Den brukes dessuten til personer som har vært rammet av slag, særlig for å hjelpe dem med språket. Urten betraktes som varmende og gis derfor ikke til pasienter med overdreven svetting.

Det folkelige engelske navnet Singer’s Root viser til bruk av kalmusrot for å fjerne slim fra halsen. De innfødte i Nord-Amerika holdt en bit kalmusrot i munnen for å øke utholdenheten når de løp lange distanser.

Ulike typer av kalmusrot

Den eteriske oljen som er ansvarlig for kalmusrotens karakteristiske duft og smak, finnes i mengder fra 1,5-3,5 %. I dyreforsøk som ble utført for snart 40 år siden ble det konstatert at beta-asaron (= cis-isoasaron), et viktig innholdsstoff i den eteriske oljen fra kalmusrot, dannet svulster i tolvfingertarmen hos rotter. Siden da har bruk av kalmusrot både i mat og som medisin blitt forbudt i mange land. Videre studier har vist at det finnes fire typer (varianter) av kalmusrot som forekommer i ulike geografiske områder av verden. Type I er funnet i Nord-Amerika og inneholder en eterisk olje som er nesten fri for beta-asaron. Type II dyrkes i Vest-Europa av plantemateriale fra det østlige Europa, og disse plantene har en olje som vanligvis inneholder ca. 13 % beta-asaron. Type III og IV finnes i Asia, og er varianter der den eteriske oljen inneholder inntil 75 % beta-asaron.

Farmakoligiske studier har nå vist at den beta-asaron-frie oljen fra type I (Acorus americanus) har en enda mer effektiv krampeløsende virkning enn den beta-arsaron-rike oljen av type III og IV, eller den beta-asaron-fattige oljen av type II. Dette viser at nordamerikansk kalmusrot av type I er et effektivt urteremedium mot dårlig fordøyelse og lignende forhold der urtens krampeløsende effekten gir lindring. Det er derfor den amerikanske varianten man bør anskaffe hvis man skal bruke kalmusrot. I India har imidlertid kalmusrot med høyt innhold av beta-asaron vært brukt i flere tusen år uten at det er rapportert at den har forårsaket kreft. Det kan tyde på at urten er uskadelig når den brukes som et helplantepreparat, men for å være sikker på dette kreves det mer forskning.

Kalmusrot ved fordøyelsesplager

I vestlige land er kalmusrot først og fremst blitt brukt mot fordøyelsesbesvær som tarmgass, kolikk og generelt svak fordøyelse. Kalmusrot lindrer kramper i tarmene og den motvirker oppblåsthet og hodepine som skyldes fordøyelsesbesvær. Små doser med kalmusrot kan redusere et overskudd av magesyre, mens store doser øker magesyreproduksjonen. Dette er et godt eksempel på at ulike doser av en urt kan ha motsatt virkning.

Ved bruk av kalmusrot ved fordøyelsesplager, får man en kombinert virkning ved at urten har en slimhinnebeskyttende effekt, samtidig som den eteriske oljen virker fordøyelsesfremmende og bitterstoffene virker stimulerende. Urten er således et utmerket styrkemiddel for hele fordøyelseskanalen. Den kan brukes ved dårlig fordøyelse av alle slag, alt fra kolikk til magesår. Kalmusrot kan være et spesifikt middel ved kolikk som skyldes tarmgass. Den vil dessuten virke stimulerende på appetitten og kan være til god hjelp ved avmagring og spiseforstyrrelser som anoreksi. Urten er et godt middel ved halsbrann som skyldes sure oppstøt. For å oppnå rask lindring, kan små biter av roten tygges og spyttet (ikke roten) svelges. Dette skal gjøres i 5-10 minutter. Ved kroniske tilfeller kan kalmusrot tygges mange ganger om dagen. Kalmusrot kan til dette formålet også brukes i form av urtete.

Anvendelse og dosering

Kalmusrot kan gjerne kombineres med andre urter. Ved kolikk som skyldes tarmgass, går urten godt sammen med ingefær (Zingiber officinale) og yamsrot (Dioscorea villosa). Ved fordøyelsesplager generelt kan den kombineres med mjødurt (Filipendula ulmaria) og legestokkrose (Althaea officinalis). Den kan inntas enten som en urtete eller i form av tinktur. Kalmusrot bør bare brukes i små doser, da større mengder kan virke irriterende på tarmkanalen. For å lage et uttrekk, heller man en kopp kokende vann på 1-3 g tørket urt og lar dette trekke i 10-15 minutter før roten siles fra. Av dette drikker man én kopp en halv time før måltidene. Av en tinktur kan man ta 2-4 ml tre ganger daglig.

Kalmusrot som krydder

Den sterktduftende og aromatiske jordstengelen av kalmusrot blir i mange land også brukt som krydder. Man skjelner mellom skrellet, uskrellet og kandisert kalmus. Uskrellet kalmus har det høyeste innholdet av eteriske oljer og er derfor mest aromatisk. Skrellet kalmus males til pulver, og smaken er sterkt krydret og bitter. Kalmus brukes først og fremst i det muhamedanske og indiske kjøkken. Den tørkede rotstokken males fint og brukes som krydder til desserter og kompotter, særlig med eple og pære.

Orientalske drikkevarer tilsettes ofte kalmusrot og urten brukes også i appetittvekkende bitterlikører. Kalmusrot inngår som ingrediens i en rekke krydderblandinger, især karri, og den passer godt sammen med muskat, vanilje og kanel, og kan minne litt om ingefær. Kalmusrot alene bør brukes bare i små mengder som krydder.

Annen bruk av kalmusrot

Hvis du forsøker å slutte å røyke og viljestyrken ikke er på topp, kan du erfare at kalmusrot kan være til hjelp. I stedet for å tenne på en sigarett, kan du tygge litt på en bit av tørket kalmusrot (jfr. navnet tobakksrot). Etter at du har svelget spyttet som etter hvert skilles ut, spytter du ut biten. Den krydrete, bitre saften fra roten hjelper til å lette abstinenssymptomene og hvis du tenner en sigarett etter at du har tygd på kalmusrot, vil den ikke smake godt. Roten er ellers blitt tygd mot tannpine og dårlig ånde, og som forebyggende middel mot pest og influensa. Den har dessuten vært et anerkjent snapsekrydder. Kalmusrot har lusbekjempende egenskaper og den tørkede roten ble i tidligere tider lagt i sengehalmen for å holde lopper og lus vekk. Den eteriske oljen av kalmusrot virker insektavskrekkende og skal kunne være effektiv mot husfluer.

I Maria Trebens bok "Helse fra Guds apotek" angis det mange andre sykdommer og plager hvor kalmusrot har vært til hjelp. Mange av de historiene som Treben gjengir, kan virke temmelig fantastiske, og om hun har oppnådd gode resultater med bruk av ulike urter, kan man ikke slutte at andre vil oppleve det samme. Derfor gjengir jeg ikke disse anvendelsesområdene her, men henviser heller til boken, som mange har i bokhyllen.

Siden det er restriksjoner på innvortes bruk av kalmusrot i mange land (også i Norge), er den lovlige bruken av urten i våre dager svært begrenset. Nå anvendes den tørkede og pulveriserte roten stort sett bare som fiksativ til potpurrier (den holder på duften av andre tørkede duft-urter). Kalmusoljen har i uminnelige tider dessuten vært brukt som dufttilsetning i hårmidler og parfyme. Bladene av kalmusrot ble før i tiden brukt til kurvfletting og til å lage matter av. Lokalnavnet mjølkerot kommer av at man tidligere ga planten til kyr for å øke melkemengden.

Til slutt tar jeg med et tips som kanskje må føres til kategorien kjerringråd: Hvis man legger et stykke kalmusrot i en vannbeholder, vil det rense vannet for giftige stoffer.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner

En mulig giftvirkning av kalmusrot er knyttet opp mot den eteriske oljen og særlig innholdet av stoffet beta-asaron i oljen. I forsøk på små dyr er det vist at dette stoffet kan virke kreftfremkallende, men sammenlignet med andre kreftfremkallende naturlige stoffer, er beta-asaron antatt å ha en svak effekt. Det er ikke fastlagt om den kreftfremkallende virkningen på rotter er relevant for mennesker. Innholdet av beta-asaron varierer mye mellom de ulike variantene av kalmusrot (se mer om dette i avsnittet "Ulike typer av kalmusrot"). Det er derfor anbefalt at bare kalmusrot av den beta-asaronfrie varianten blir brukt i urtemedisinen. I Tyskland er man mindre restriktiv enn i andre land når det gjelder bruk av kalmusrot, og der mener man at hvis man ikke bruker kalmusrot over lang tid, kan man også bruke røtter av den europeiske varianten. Det pekes på at det aldri er påvist utvikling av kreft hos mennesker som følge av bruk av kalmusrot. Med bakgrunn i den mulige giftvirkningen av kalmusrot, bør urten imidlertid ikke brukes av gravide og ammende. Det er ikke kjent om beta-asaron blir overført til morsmelken.

Innvortes bruk av kalmusrot er på grunn av innholdet av det mulig kreftfremkallende stoffet beta-asaron forbudt i mange land, deriblant i Norge. Brukes urten, bør det skje under oppsyn av helsefaglig personell og bruken må ikke vare lengre enn én måned. Bruk av den rene eteriske oljen av kalmusrot blir frarådet. Oljen kan forårsake hudirritasjoner hos sensitive personer.

 
LITTERATUR
Barnes, Joanne; Linda A. Anderson & J. David Phillipson: Herbal Medicines. A guide for healthcare professionals. Second edition. London, Pharmaceutical Press 2002.
Bown, Deni: The Royal Horticultural Society New Encyclopedia of Herbs & Their Uses. London, Dorling Kindersley 2002.
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter. Oslo, N.W. Damm & Søn 2003.
Christophersen, Erling: Norske medisinplanter.  Oslo, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 1960.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Foster, Steven & Varro E. Tyler: Tyler's Honest Herbal. A Sensible Guide to the Use of Herbs and Related Remedies. Fourth edition. New York & London, The Haworth Herbal Press 1999.
Gardner, Zoë & Michael McGuffin (editors): American Herbal Products Association's Botanical Safety Handbook, Second Edition.   Boca Raton, FL, CRC Press 2013.
Hillker, Li: Naturens egen legebok.  Oslo, Teknologisk forlag 1991.
Hlava, B. & D. Lanska: Komma's Krydderurte leksikon.  København, Komma A/S 1979.
Hoffmann, David: The New Holistic Herbal.  Boston, Element Books Ltd. 1990.
Holck, Per: Norsk Folkemedisin.  Oslo, J. W. Cappelens Forlag 1996.
Lindman, C. A. M.: Nordens Flora 1.  Oslo. Gyldendal Norsk Forlag 1977.
Lucas, Richard: Secrets of the Chinese Herbalists. (Revised edition).  Englewood Cliffs, Prentice Hall 1987.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
Nielsen, Harald: Lægeplanter og trolddomsurter.  København, Politikens Forlag A/S 1976.
Nielsen, Harald: Giftplanter.  Oslo, J.W. Cappelens Forlag 1979.
Olesen, Anemette: Danske klosterurter.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 2001.
Peirce, Andrea: The American Pharmaceutical Association Practical Guide to Natural Healing.  New York, William Morrow and Company, Inc. 1999.
Príhoda, Antonín, Ladislav Urban & Vera Nicová: The Healing Powers of Nature.  Leicester, Blitz Editions 1998.
Treben, Maria: Health from God's Garden. Rochester, Thorsons Publishing Group 1987.
Treben, Maria: Helse fra Guds apotek.  Steyr, Østerrike, Verlag Wilhelm Ennsthaler 1993.
van Wyk, Ben-Erik & Michael Wink: Medicinal Plants of the World. Portland, Oregon, Timber Press 2004.
Wichtl, Max (editor): Herbal Drugs and Phytopharmaceuticals. A Handbook for Practice on a Scientific Basis.  Boca Raton, London, New York, Washington DC, CRC Press 2004.
Williamson, Elisabeth M.: Potter's Herbal Cyclopaedia. Essex, Saffron Walden 2003.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.

Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 18.02.2017