Urtekildens planteleksikon

Startside > Urtemedisin > Medisinplanter > ALOE VERA  

ALOE VERA
Aloe vera
 
VITENSKAPELIG NAVN / SYNONYMER
Aloe vera (L.) Burm. f.
Aloe barbadensis Miller
Aloe vulgaris Lam.
Aloe abyssinica Lam.
Aloe indica Royle.
Aloe perfoliata var. vera L.
Aloe rubescens DC.
 
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
SVENSK:  Aloe vera, Läke aloe, Aloe, Äkta aloe.
DANSK:  Læge-aloe, Aloe vera, Aloe, Brandurt, Curacao-aloe.
FINSK:  Lääkeaaloe.
ENGELSK:  Aloe, Aloe vera, Barbados aloe, Curacao aloe, Yellow aloe.
TYSK:  Curacao-Aloes
FRANSK:  Aloe vera, Aloès.
SPANSK:  Aloe de Barbados, Aloe vera, Sabila, Zábila, Aloe de Curazao.
KINESISK:  Lu hui ye.
 
FAMILIE
Asphodelaceae, en underfamilie til liljefamilien (Liliaceae). Planten har sammen med andre aloer også vært ført til en egen familie, aloefamilien (Aloaceae).
Foto ©: Rolv Hjelmstad
Flere bilder av aloe vera

BOTANISK BESKRIVELSE

Aloe vera er en flerårig, sukkulent plante med grågrønne, tykke, kjøttfulle, lansettformede blad som sitter i en rosett med 15-30 blad. Bladene er 20-60 cm lange og 8-10 cm brede ved basis, og bladkanten er mer eller mindre tannet med krumme kanttorner. Enkelte ganger har bladene små hvite flekker, andre ganger er de rent grønne. Der plantene vokser utendørs i et varmt klima, eller i står i et oppvarmet drivhus, vil aloe vera kunne blomstre med en inntil 90 cm høy blomsterstengel som er ugreinet eller som har 1-2 greiner. Den smale blomsterstanden består av mange hengende, rørformede, ca. 3 cm lange, gulaktige blomster som er svakt oppsvulmet ved basis.

Inni de kjøttfulle bladene til aloe vera finnes en klar, slimete gelé. En bitter lateks i de ytre hudlagene av bladene beskytter planten mot predatorer. Hvis et dyr tygger på et blad, vil plantesaften forårsake en irritasjon som gjør at dyret slutter å spise av planten. Lateksen som utvinnes fra de ytre lagene av bladene, er kilde til drogen bitter aloe som har avførende egenskaper, mens geléen er den delen av aloe vera planten som brukes til andre medisinske formål.

 
UTBREDELSE OG DYRKING

Aloe vera har vært dyrket i flere tusen år, noe som gjør det vanskelig å fastslå hvor planten opprinnelig kommer fra. En teori er at aloe vera oppsto på Kanariøyene og at planten ble brakt til middelhavsområdet med tidlige sjøfarende handelsmenn. For omkring 2000 år siden vokste aloe vera i hele middelhavsområdet. En nyere teori antyder at aloe vera må ha hatt sin opprinnelse på den sørlige delen av den arabiske halvøy (som i oldtiden var et handelsknutepunkt for medisinske planter), for deretter å spre seg gjennom det egyptiske riket. Seinere har aloe vera blitt introdusert og har naturalisert seg mange steder i tropiske og subtropiske områder av verden, særlig i Karibia, det sørlig USA, Mexico, Latin-Amerika, Midtøsten, India og andre deler av Asia. Artens lange dyrkingshistorie har resultert i mange seleksjoner som iblant gis rang av sorter. Kommersiell dyrking av aloe vera foregår i Karibia, langs kysten av Venezuela, i Florida, Texas, Arizona og Mexico, og fra disse områdene dekkes etterspørselen etter aloe vera gel til kosmetikk og kosttilskudd i hele verden.

Aloe vera tåler ikke frost, og må på våre breddegrader dyrkes innendørs, eller i potter utendørs som tas inn om vinteren. Selv om man ikke har grønne fingre, så er aloe vera ikke vanskelig å dyrke. Den kan stå i enhver vinduskarm og krever ikke så mye stell, men må ikke få for mye vann, i hvert fall ikke i den mørke årstid. Aloe vera foretrekker en mineralrik, veldrenert, næringsfattig jord. Avleggere som dannes ved basis av planten kan enkelt deles fra og settes i en ny potte.

 
DROGER / ANVENDTE PLANTEDELER

Aloe vera-bladene er kilde for to ulike droger. Den ene utvinnes fra den gule og bittert smakende harpiksen (bitter aloe) som finnes rett under bladoverflaten og som har kraftig avførende egenskaper. Den andre er gelen inne i bladene, som ikke virker avførende og som brukes i drikker og hudpleieprodukter.

Aloe vera lateks (bitter aloe): En bitter, gul væske som ekstraheres fra spesielle celler i bladenes hud, og som har aloin som hovedvirkestoff. Den farmasøytiske betegnelsen på drogen er Aloes extractum siccum normatum (standardisert tørr ekstrakt av aloer), som er normalisert til å inneholde mellom 19,0 og 21,0 % barbaloin.

Aloe vera gel: Den naturlig forekommende, ufortynnede gelen fra aloebladets indre slimparenkym og som utvinnes ved å fjerne de ytterste lagene av aloe vera bladene.

Aloe vera konsentrat: Aloe vera gel hvor vannet er blitt fjernet.

Aloe vera juice: En drikk av aloe vera gel (minimum 50 %) som er blandet med vann.

På grunn av enzymaktivitet går aloe vera gel ved lagring over til en klar og vannlignende væske. Denne væsken blir derfor fortykket med naturlige fortykningsmidler som cellulose eller xantangummi (det kan også brukes syntetiske geleringsmidler) for å få produktene til å se ut som frisk aloe vera gel. Drikkejuicen kan også være tilsatt andre stoffer, for eksempel søtningsmidler, fruktjuicer, sitronsyre og konserveringsmidler. Gelen kan tørkes til et pulver som senere kan løses opp i vann uten å miste sin virkning.

Enzymene i aloe vera forstyrres ved temperaturer som overstiger ca. 70 °C. Friske blad og skånsomt foretatte uttrekk har derfor størst medisinsk virkning, mens oppvarmede og pulveriserte tørrekstrakter har betydelig svakere virkning.

Aloe vera gel er i følge Urtelisten fra Statens legemiddelverk klassifisert som ikke legemiddel og kan omsettes fritt, mens andre deler av aloe vera planten (og også andre Aloe-arter) som inneholder antrakinoner er klassifisert som reseptpliktig legemiddel og har derfor omsetningsrestriksjoner.

 
INNHOLDSSTOFFER

Frisk aloesaft fra bladets indre deler inneholder 96 % vann, polysakkarider / slimstoffer, inklusive glykoproteiner (bl.a. alprogen med antiallergiske egenskaper) og mucopolysakkarider (først og fremst acemannan, som er en lang sukkerkjede bestående av glukose og mannose), prostaglandiner, fettsyrer (gammalinolensyre, som kan omdannes til prostaglandiner), enzymer (superoksyd dismutase (SOD), amylase, katalase, lipase, protease, glutationperoksydase, karboksypeptidase, fosfatase, bradykinase, m.fl.), aminosyrer (bl.a. de essensielle aminosyrene lysin, treonin, valin, metionin, leucin, isoleucin og tryptofan), vitaminer (vitamin A, B1, B2, B3, B6, B12, C, E, folinsyre, cholin), mineraler (kalsium, natrium, mangan, fosfor,  magnesium, jern, sink, kobber, krom), garvestoffer, steroider (kolesterol, beta-sitosterol, kampesterol og lupeol), triglyserider, triterpenoider, urinsyre, ligniner (celluloselignende stoffer), gibberellin, salisylsyre (febersenkende, smertestillende og betennelsesdempende, men finnes i så små mengder i aloe vera at det neppe har spesifikk virkning), saponiner (naturlig rensende og motvirker mikrober), samt små mengder aloin.

Plantesaften fra bladets ytre sjikt inneholder mye antrakinone glykosider (spesielt aloin A og B, men også barbaloin, isobarbaloin, antranol, aloe-emodin, m.fl.), samt harpiks og saponiner. Aloe vera som dyrkes som potteplante påstås å ha lavt innehold av antrakinoner.

 
URTENS EGENSKAPER OG VIRKNING

Sårhelende både innvortes og utvortes, fuktighetsgivende, mykgjørende, lindrende, beroligende, avkjølende, betennelseshemmende, smertestillende, kløedempende (antipruritisk), sviedempende, vevssammentrekkende, øker blodtilstrømningen til huden, stimulerende på celleveksten i huden, eksfoliativ (bryter ned og fjerner dødt vev), hudforyngende, menstruasjonsdrivende, magestyrkende, galledrivende, avførende, purgativ, ormemiddel, normaliserer pH i tarmen, blodsukkersenkende, antiseptisk, virushemmende, bakteriehemmende (antibiotisk), sopphemmende og immunstyrkende.

 
URTEN KAN BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER / SYKDOMMER

Utvortes på brannsår, forbrenninger (første- og andre grads), skoldinger, solbrenthet, stråleskader, frostskader, mindre hudirritasjoner, hudavskrapninger, hudsprekker, etter hudtransplantasjoner, opphovninger, frostknuter, utslett, eksem, psoriasis, akner, filipensere, neseblødning, åreknuter, hemoroider, arr, munnsår, genital herpes, skinnebenssår, snittsår og andre typer saktehelende sår, insektstikk, soppinfeksjoner (bl.a. candida), øm og rød hud, tørr hud, tørr og kløende hodebunn, flass, ledd- og muskelplager.

Innvortes ved fordøyelsesproblemer som forstoppelse, magesår, irritabel tarm syndrom, magetarmkatarr, syreoverskudd, ulcerøs kolitt og Crohn’s sykdom. Ellers ved astma, osteoartritt, høyt blodsukker, candida, diabetes 2, HIV og AIDS. 

 
OMTALE AV ALOE VERA

Litt om plantens vitenskapelige navn

Planteslekta Aloe inneholder omkring 450 arter av tropiske urter, busker og trær som er opprinnelig hjemmehørende i Afrika og på Madagaskar, i tillegg til på den sørlige delen av den arabiske halvøy og på Kanariøyene. Aloer som dyrkes kan på grunn av ulike vekstforhold være svært vanskelige å artsbestemme korrekt, da de kan variere mye både når det gjelder størrelse og vekstform. Hybridisering mellom ulike arter gjør ikke saken enklere. Andre Aloe-arter, som Aloe perryi fra Sokotra-øyene og Aloe ferox fra Sør-Afrika, har lignende egenskaper og anvendes på samme måte som ekte aloe vera. 

I en del litteratur er Aloe vera navngitt som Aloe barbadensis. Når man følger reglene for botanisk nomenklatur (navnsetting av planter), skal det eldste publiserte navnet ha prioritet framfor nyere navn som er blitt satt på planten. N. L. Burman publiserte navnet Aloe vera den 6. april 1768. Philip Miller publiserte navnet Aloe barbadensis den 16. april 1768. Når Burmans navn ble publisert 10 dager før Millers, skal Aloe vera derfor ha prioritet framfor Aloe barbadensis.

Navnet Aloe vera sies å komme fra det arabiske ordet alloeh, som betyr en skinnende bitter substans, og vera, som er latin og betyr sann eller ekte.

Aloe vera gjennom historien

Aloe vera har en lang historie som medisinplante. De første kjente opplysningene om den helbredende kraften til aloe vera sies å være på sumeriske leirtavler fra rundt 2200 år f.Kr. som ble gravd fram i oldtidsbyen Nippur. Henvisninger til bruk av aloe vera som medisin er også funnet i Papyrus Ebers, de gamle egyptiske papyrusrullene som er datert til ca. 1550 f.Kr. og som inneholder informasjon om rundt 700 magiske formler og remedier. I oldtidens Egypt var aloe vera kjent som udødelighetens plante, og en legende vil ha det til at aloe vera var Kleopatras hemmelige skjønnhetsmiddel.

I følge en annen legende, forsøkte den greske filosofen Aristoteles (384-322 f.Kr.) å overtale sin elev Aleksander den store (356-323 f.Kr.) til å gjøre krav på øygruppen Sokotra i Indiahavet rett øst for Afrikas horn. Dette var på grunn av forekomstene av aloe vera på disse øyene, for da kunne Aleksander den store ha god tilgang på aloe for å helbrede sårene til sine soldater og samtidig forhindre at hans fiender fikk tak i denne verdifulle helbredende planten. I oldtidens Hellas kjente man til aloens medisinske virkning, og Dioskorides (første århundre e. Kr.), som var lege i den romerske hæren til keiser Nero, omtalte planten i sitt medisinske skrift De Materia Medica, der han anbefaler aloe vera brukt utvortes på skader, hemoroider og verkesår, og ved hårtap. Romeren Plinius (23-79 e.Kr.) foreskrev urten for innvortes bruk som et avføringsmiddel.

Arabiske handelsmenn brakte aloe vera fra Spania til Asia omkring det 6. århundre. De introduserte urten for Indias tradisjonelle ayurvediske leger, som bruke den som et avførende og magestyrkende middel, som et middel mot innvollsorm, og til å behandle menstruasjonsplager og hudproblemer. I kinesisk medisin er aloe vera blitt brukt ved hodepine, svimmelhet, forstoppelse, barnekramper og kikhoste, men det var viktig at den aldri ble gitt til gravide kvinner.

Aloe vera fant sin vei inn i europeisk urtemedisin på 900-tallet. Man kjente da til både den sårhelende og avførende virkningen til urten. Gelen ble påført utvortes for å helbrede sår og for å gi en frisk hud, og innvortes foreskrev urteleger aloe vera ved mageplager, søvnløshet, hemoroider, hodepine, munnsykdommer og nyresykdommer. Aloe vera lateks (bitter aloe) ble foreskrevet ved forstoppelse.

Litt om virkningen til noen av innholdsstoffene i aloe vera

I 1852 fant man ut at den kraftig avførende virkningen av bitter aloe skyldtes aloin, et sitrongult pulver som dannes når man tørker den bitre lateksen. Fra dette materiale har man isolert en rekke forbindelser som er kjent som antrakinoner, og hovedantrakinonet er aloin (barbaloin). Selv om aloe også inneholder andre antrakinonderivater, inklusive aloe-emodin, blir aloin ansett som det med kraftigst avførende virkning. Antrakinonforbindelsene er vannløselige glykosider som enkelt lar seg separere fra det ikke vannløselige harpiksmaterialet.

Forskning på aloe vera har gjerne hatt fokus på plantens innhold av glukoproteiner og polysakkarider. Aloe inneholder polysakkaridene galaktose, xylose, arabinose og acemannan (acetylert mannose). Dette siste polysakkaridet har det vært forsket mye på som et antiviralt og immunstyrkende stoff, særlig til behandling av AIDS.

Flere fettsyreforbindelser og prostaglandiner har blitt oppdaget i aloe vera ekstrakter. Omdanning av essensielle fettsyrer til prostaglandiner i planter som aloe vera, er et relativt sjeldent fenomen. Den viktigste av de umettede fettsyrene i planten er gammalinolensyre (som kan omdannes til prostaglandiner), og er kjent for å ha en gunstig effekt på betennelser, allergi, sammenklebing av blodplater og sårheling. Tilstedeværelsen av gammalinolensyre og/eller prostaglandiner i et stabilt medium, sammen med hemmere av thromboxansyntesen, kan også være ansvarlig for at aloe vera har en sårhelende virkning. Trolig er de velgjørende egenskapene til aloe vera gel en synergistisk virkning mellom mange av urtens innholdsstoffer.

En svært effektiv sårhelende urt

Utstrakt forskning over hele verden har bevist at aloe vera har en særegen evne til å helbrede skader, forbrenninger, solforbrenning, oppskrapninger og betennelser i huden. Slimstoffene fra bladene har først og fremst en lokal virkning på hud og slimhinner som de kommer i kontakt med, gjennom at de kan danne en barriere som beskytter mot mekanisk og kjemisk irritasjon. Denne egenskapen er verdifull ved behandling av sår som har vanskelig for å gro, som brannskader, magetarmkatarr og magesår. Ofte har aloe vera like god virkning som kortison ved betennelser, noe som bl.a. henger sammen med enzymet bradykinase og stoffene salisylsyre og magnesiumlaktat. Disse stoffene demper betennelser, opphovninger og rødhet ved skader, og de hjelper også til å lindre smerter og kløe. Asiatiske forskere har analysert flere studier der aloe vera ble brukt til sårheling, og sammenlignet med standard behandling grodde sårene til de som ble behandlet med aloe vera opptil åtte dager raskere. Aloe vera gel inneholder også enzymer som bryter ned skadet vev, som deretter kan fjernes via fagocytose av neutrofile celler.

Aloe vera virker best på overfladiske sår. I en studie publisert i Journal of Dermatology and Surgical Oncology fremskyndet urten helingen av kviser med tre dager sammenlignet med vanlig medisinsk behandling. For dype skader vil urten imidlertid forsinke helingen. Det fant forskere ut når de studerte effekten av aloe vera på operasjonssår ved keisersnitt. I en studie som ble publisert i Obstetrics and Gynecology grodde sår som ikke ble behandlet med aloe vera gel i løpet av 53 dager, mens de som ble behandlet med aloe vera brukte 83 dager på å heles.

For utvortes bruk, er det mest effektivt å anvende gelen fra friske blad. Som et førstehjelpsmiddel kan man dele et blad på langs og legge det på solforbrenninger, skoldinger og andre forbrenninger, hudavskrapninger, hudsprekker, små sår, skinnebenssår, frostknuter, utslett og eksem, eller man presser ut gelen fra snittflaten, smører den på og legger en bandasje over. Husk at brannsår alltid først skal behandles med rennende, kaldt vann helt til smertene opphører, og at man ved alvorlige brannsår alltid må oppsøke lege. Omslag med aloe vera gel ved brannskader lindrer raskt smerten, minsker skadens alvorlighet og gir en rask sårheling med minimal arrdannelse. I tillegg til at aloe vera stimulerer sammenvoksingen av hud, har urten også fuktighetsgivende, mykgjørende, antimikrobiell, immunstimulerende og betennelseshemmende egenskaper som gjør gelen til et viktig middel ved ulike sår og hudproblemer. Den vevssammentrekkende virkningen gjør at urten til en viss grad også hjelper på åreknuter.

Aloe vera ved stråleskader

Et viktig framskritt i den moderne bruken av aloe vera skjedde i 1935, da en gruppe leger med hell brukte frisk aloe vera gel til å behandle pasienter som hadde fått forbrenninger i ansiktet etter røntgenbehandling. I røntgenbehandlingens barndom var stråledosene så kraftige at de ofte medførte brannskader. Som en følge av dette, ble det på 1940-tallet startet produksjon av aloe vera gel i USA for behandling av røntgenstråleskader, men også brannskader som potensielt kunne oppstå i forbindelse med atombombesprengninger. Det påstås at det i USA er bygd opp lagre av aloe vera til bruk ved en mulig atomkatastrofe.

Aloe vera som hudpleiemiddel

Som på Kleopatras tid, blir aloe vera gel også i våre dager brukt i skjønnhetspleien. Hudkremer som er tilsatt aloe vera virker lindrende og oppmykende, spesielt på tørr hud. Det hevdes at aloe vera inneholder stoffer som til en viss grad er i stand til å glatte ut huden og forbedre det øverste hudlaget. Derfor benyttes den i solbeskyttende preparater, kremer, dusjsåper og badeoljer. Aloe vera gel skal også kunne kurere flass og virke mot tørr, kløende hodebunn, og brukes av den grunn i sjampoer.

Kleopatra masserte trolig aloe vera gel på huden for å gjøre den skinnende, og hvis du er ute etter en vakker hud er det nok best å gjøre som oldtidens skjønnhet, nemlig å bruke gelen fra friske blad. Den "stabiliserte" (konserverte) gelen som finnes i kommersielle hudpleieprodukter og sjampoer, har ikke nødvendigvis like gode egenskaper på huden som frisk urt har. Hvis du liker duften av aloesjampoer og hudlotioner er det greit, men ikke forvent deg at de skal omskape deg til en Kleopatra!

Aloe vera kan hjelpe ved ulike hudproblemer som akner, filipensere, hudirritasjoner, arr, insektstikk samt øm og rød hud. Siden aloe vera er fuktighetsbindende, beroligende, mykgjørende og hjelper huden å regenerere, vil den kunne være til god hjelp ved eksem, små sår og andre sår som har vanskelig for å gro, men også ved mer alvorlige hudsykdommer. Dobbeltblinde forsøk har vist at aloe vera gel hjelper mot psoriasis og herpes infeksjoner.

Ved Universitet i Malmö i Sverige ga forskere 60 personer med psoriasis enten en medisinsk inaktiv placebo krem eller en krem som inneholdt 0,5 % aloe vera gel. Deltagerne ble bedt om å bruke kremene tre ganger daglig, fem dager i uka i 16 uker. Blant de som brukte placebo-kremen erfarte 7 % betydelig bedring av deres psoriasis, mens blant de som brukte aloe vera-kremen var det 83 % som opplevde bedring. En annen studie som omfattet 80 personer med psoriasis, viste at 70 % aloe vera krem virket like godt som 0,1 % triamcinolon krem, som ofte foreskrives ved psoriasis.

Innvortes bruk av aloe vera

Aloe vera gel må ikke forveksles med det antrakinonholdige aloe vera konsentratet (bitter aloe) som benyttes som avføringsmiddel. Gelen er ikke på noen måte giftig, og den inneholder så små mengder aloin at den uten problemer kan benyttes innvortes. Man har hatt forbløffende gode resultater med aloe vera juice brukt innvortes mot sår og betennelser i magetarm-kanalens slimhinner. Den er også effektiv til å redusere syreoverskudd i magen og kan dempe angrep av soppen Candida albicans. Selv en så alvorlig tilstand som Crohn's sykdom har bedret seg ved hjelp av aloe vera.

Aloe vera ved astma

Inntak av en ekstrakt av aloe vera i seks måneder ga gode resultater ved behandling av astma. Unntaket var at ekstrakten ikke var effektiv i det hele tatt hos pasienter som var avhengige av kortikosteroider. Virkningsmekanismen antok man var via restaurering av beskyttelsesmekanismen, fulgt av styrking av immunsystemet.

Aloe vera kan senke blodsukkeret

Inntak av aloe vera juice kan virke positivt ved diabetes type 2. I en studie er det vist at én spiseskje aloe vera juice inntatt to ganger daglig, signifikant reduserer både blodsukkernivået og mengden triglyserider. De aktive innholdsstoffene i aloe vera som er ansvarlige for denne effekten, er trolig polysakkaridene og glykoproteinene. Også aloe vera lateks (bitter aloe) kan benyttes til å senke blodsukkeret, men gis da i så små doser at det ikke virker avførende. Resultatene av eksperimentelle studier på rotter og mus antyder at aloe vera kan være effektivt, både utvortes og innvortes, til å behandle leggsår som skyldes diabetes.

Bakterie-, sopp- og virushemmende virkning

I mange studier har aloe vera vist seg å ha en antiseptisk virkning mot mange vanlige bakterier og sopper. En 60 % aloe vera ekstrakt er vist å virke antibakteriell mot Pseudomonas aeruginosa, Klebsiella pneumoniae, Serratia marcescens, Citrobacter-arter, Enterobacter cloacae, Streptococcus pyogenes og Streptococcus agalactiae. 75 % konsentrasjon av aloe virket antibakterielt mot Staphylococcus aureus, i 80 % konsentrasjon mot Escherichia coli, og i 90 % mot Streptcoccus faecalis og gjærsoppen Candida albicans. I andre studier ble det påvist en hemming av Salmonella, Mycobacterium tuberculosis, Trichophyton-arter og Bacillus subtilis. Aloe vera gel har dessuten en hemmende effekt på mange virus, som Herpes simplex og Herpes zoster.

Acemannan har antiviral virkning

Stoffet acemannan i aloe vera er en kraftig styrker av immunforsvaret. Det øker aktiviteten til makrofagene, og acemannan fremmer også funksjonen til T-cellene og interferonproduksjonen, selv om disse virkningene også kan skyldes bedre fungerende makrofager. Kliniske dyreforsøk har vist lovende resultater ved sarkomer og spontane svulster.

Acemannan har en signifikant antiviral virkning mot er rekke virus, bl.a. human immunodeficiency virus type 1 (HIV-1), influensavirus og meslingvirus, ved at det svekker virusenes evne til å infisere friske T-celler. Studier antydet at det kan være gunstig for HIV-positive personer å innta acemannan, og den anbefalte doseringen av stoffet er opptil 250 mg fire ganger daglig. Høyere doser er heller ikke giftige, og ifølge det amerikanske AIDS-fondet har pilotforsøk ikke vist noen skadelige bivirkninger av acemannan på mennesker. Det kreves imidlertid én liter aloe vera juice for å fremstille ca. 1600 mg acemannan, og det kan derfor vanskelig å drikke nok aloe vera juice til å få i seg så mye som 250 mg acemannan.

Andre anvendelsesområder for aloe vera gel

Dyrestudier har vist at aloe vera kan ta knekken på soppen Candida albicans som forårsaker soppinfeksjoner i skjeden. Selv om det ikke er vitenskapelig dokumentert at aloe vera har slik virkning, er det erfaring for at en soppinfeksjon i underlivet kan kureres i løpet av et par uker ved å smøre seg med aloe vera gel morgen og kveld. Neseblødning kan stanses hvis man smører et lite lag av aloe vera gel i neseborene.

I laboratorieforsøk har et stoff i aloe vera som kalles aloe-emodin vist seg å kunne motvirke leukemi, men forskere ved National Cancer Institute sier at de preparatene som er brukt i forsøkene er for giftige til å gis til pasienter med leukemi. Aloe vera har blitt brukt i folkemedisinen til behandling av hudkreft, men effekten er ikke vitenskapelig dokumentert.

Bitter aloe som avføringsmiddel

Selv om leger har foreskrevet plantesaft fra aloeblad som et avførende middel i mer enn 2000 år, var det ikke før i 1851 at de aktive virkestoffene ble oppdaget. Det var et antrakinon som ble kalt aloin (aloe vera inneholder også andre antrakinoner) og som finnes i den inntørka, gule saften fra de ytterste lagene på aloe vera blad. Drogen kalles gjerne bitter aloe og er et avføringsmiddel som har lignende virkning som sennes (Cassia senna). Antrakinoner virker kraftig irriterende på tarmen, samtidig som peristaltikken stimuleres, slimsekresjonen øker og reopptaket av vann og elektrolytter hemmes, noe som til sammen gir en avførende virkning. I en dose på 0,02-0,06 g er bitter aloe et magestyrkende og galledrivende middel, i en dose på 0,1 g et avføringsmiddel, og i en dose på 0,2-0,5 g et purgativ, dvs. et middel med meget kraftig avførende virkning. Aloe vera gel inneholder i motsetning til lateksen bare svært små mengder aloin og virker derfor bare svakt avførende. Hvis man bruker bitter aloe i anbefalte doser som avføringsmiddel, vil det vanligvis fører til toalettbesøk 8-12 timer etter inntaket. Dette kraftige avføringsmiddelet må bare brukes i korte perioder (maks én uke), og det skal aldri anvendes under graviditet og amming. Siden aloin kan gi smertefulle kramper, er andre avføringsmidler som sennes nå mer populære. Det er verdt å vite at når man inntar bitter aloe, kan urinen bli farget rød.

Anvendelse og dosering

Den optimale doseringen av aloe vera juice eller gel kan være forskjellig fra person til person, men 25-30 ml (ca. 2 spiseskjeer) som inntas på fastende mage eller mellom måltidene to til tre ganger om dagen, kan være en fornuftig dose. Ved diabetes kan man innta 10-20 ml (ca. 1 spiseskje) daglig, mens ved magesår kan det være aktuelt å innta så mye som 50 ml tre ganger daglig. Av en standardisert ekstrakt av acemannan bruker man 800 mg daglig. Det anbefales ellers at man følger doseringsanvisningene som gis av produsentene.

Ved forbrenninger og andre hudplager, påføres gelen så ofte og i så store mengder som det er behov for, og gjerne mange ganger daglig.

Aloe vera lateks (bitter aloe) som avføringsmiddel skal ikke brukes til selvmedisinering.

 
Advarsler, bivirkninger og kontraindikasjoner 

Aloe vera gel og juice:

Det er trygt å påføre aloe vera gel utvortes. Hvis en skade som er behandlet med aloe vera ikke er skikkelig helbredet i løpet av et par uker, eller den synes å bli verre, bør man oppsøke lege. Aloe vera bør ikke brukes på dype, vertikale sår eller operasjonssår som for eksempel etter keisersnitt, da det har vist seg å forsinke helingen av såret. Som en tommelfingerregel bør man ikke bruke aloe vera gel på sår som må sys. I slike tilfeller er salve av ringblomst (Calendula officinalis) et bedre valg.

Langvarig inntak av aloe vera juice kan påvirke blodsukkeret, og diabetespasienter som bruker insulin må utvise forsiktighet da juicen kan minske kroppens behov for insulin. Derfor bør insulinavhengige diabetikere ikke innta aloe vera uten å ha rådført seg med lege.

Aloe vera produkter kan ved utvortes bruk i sjeldne tilfeller gi allergiske reaksjoner som eksem. Hvis slike reaksjoner oppstår, bør man redusere dosen eller stoppe å bruke aloe vera.

Aloe vera gel og juice bør være fri for antrakinoner for å virke lindrende på fordøyelseskanalen. Det er viktig at man anskaffer aloe vera gel eller juice som er laget bare av de indre delene av bladet og som er fri for aloin. Aloe vera juice som inneholder aloin kan virke avførende og irritere tarmene.

Aloe vera lateks / bitter aloe (tørkede blad av aloe vera):

Avføringsmidler som inneholder aloe vera lateks (bitter aloe) med kraftig avførende antrakinoner, bør man holde seg unna. Andre avførende urter som sennes (Cassia senna), rabarbrarot (Rheum officinale) og trollhegg (Frangula alnus) inneholder også antrakinoner, men virkningen til bitter aloe anses som mer dramatisk (og er minst å anbefale), fordi den ofte forårsaker alvorlige tarmkramper og diaré. Hvis du tar bitter aloe som avføringsmiddel, må du ikke ta høyere doser enn det som står på pakningen, og redusere dosen eller stoppe å bruke den hvis du opplever tarmkramper. Det er tryggere å bruke mildere avføringsmidler som loppefrø (Plantago psyllium) og linfrø (Linum usitatissimum).

Kvinner som er gravide eller som forsøker å bli gravide, må ikke bruke produkter med bitter aloe verken innvortes eller utvortes, da den kraftig avførende virkningen kan stimulere livmorsammentrekninger og føre til abort. Bitter aloe skal heller ikke brukes av ammende, da antrakinonene går over i morsmelken og kan forårsake magekramper og voldsom diaré hos babyen. Unngå bitter aloe ved tarmslyng, blindtarmbetennelse eller andre tarmbetennelser, kronisk forstoppelse, betente hemoroider, for rikelig menstruasjon og blødning mellom periodene, buksmerter av ukjent opphav, alvorlige dehydreringstilstander med vann- og elektrolyttunderskudd eller nyresykdommer. Langvarig bruk av laksativer kan føre til kaliumunderskudd, noe som kan forsterke virkningen av hjerteglykosider og påvirke effekten av antiarytmiske medisiner. Giftige doser av bitter aloe kan forårsake alvorlig og blodig diaré, nyreskader og enkelte ganger død. Stimulerende avføringsmidler som bitter aloe må ikke brukes sammenhengende i mer enn én uke. Barn under 12 år skal ikke anvende bitter aloe.

 

Bildet viser to forskjellige vekstformer av aloe vera. Se flere bilder av aloe vera.
LITTERATUR
Andersen, Finn: Skapa din egen naturkosmetika.  Artaromaförlaget 1998 / 2005.
Barcroft, Alasdair: Aloe vera. Nature's Legendary Healer.  London, Souvernir Press 1996.
Borchorst, Georg: Urter og urtemedisin.  København, Klitrose 1991.
Bremness, Lesley: Den store urteboken.  Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S 1990.
Castleman, Michael: The New Healing Herbs.  Emmaus, PA, Rodale 2009.
Chevallier, Andrew: Phytoterapy. Fifty Vital Herbs.  London, Amberwood Publishing Ltd. 1998. 
Chevallier, Andrew: Damms store bok om medisinske urter.  Oslo, N. W. Damm & Søn 2003.
Duke, James A.: Det Grønne Apotek.  Aschehoug Dansk Forlag A/S 1998.
Forlaget Det Beste: Våre medisinske planter.  Oslo, Det Beste A/S 1984.
Foster, Steven: 101 medicinal herbs.  Loveland, Interweave Press 1998.
Foster, Steven and Rebecca L. Johnson: Desk Reference to Nature's Medicine.  Washington D.C., National Geographic 2006.
Granrud, Lill: Håndbok i urtemedisin.  Oslo, Hilt & Hansteen 1997.
Hobbs, Christopher & Leslie Gardner: Grow It Heal It. Natural and Effective Herbal Remedies from Your Garden or Windowsill.  New York, Rodal 2013.
Hoppe, Elisabeth: Dyrking og bruk av urter.  Oslo, Mortensen 1992.
Johnson, Rebecca L., Steven Foster, Tieraona Low Dog & David Kiefer: National Geographic Guide to Medicinal Herbs.  Washington, D.C., National Geographic Society 2010.
Juneby, Hans Bertil: Fytomedicin - en fickhandbok om medicinalväxter.  Gamleby, Artaromaförlaget 1999.
Mabey, Richard: Politikens bog om helbredende urter.  Politikens Forlag 1989.
McCaleb, Robert, Evelyn Leigh & Krista Morien: The Encyclopedia of Popular Herbs.  Roseville, Prima Health 2000.
McMullen, Mic: Örtmedicin. Naturens läkande kraft.  Väddö, NNFS HB.
McVicar, Jekka: Urter for kropp og sjel.  Oslo, Hilt og Hansteen 1996.
Murray, Michael T.: The Healing Power of Herbs. The Enlightened Person's Guide to the Wonders of Medisinal Plants.  New York, Gramercy Books 2004.
Myskja, Audun: Aloe vera - naturens skattekammer.  Oslo, Noras Ark 2001.
Santelmann, Kirsten: Naturens beste hjelpere - og gode kurer mot helseplager.  Oslo, Tiden Norsk Forlag 1999.
Thomsen, Michael: Håndbog i lægeplanter. Første udgave.  Hobart, Tasmania 2008.
Thomsen, Michael & Hanni Gennat: Phytotherapy Desk Reference. A clinical handbook.  Hobart, Australia, Global Natural Medicine Pty Ltd 2009.
Wichtl, Max (editor): Herbal Drugs and Phytopharmaceuticals. A Handbook for Practice on a Scientific Basis.  Boca Raton, London, New York, Washington DC, CRC Press 2004.
Wicklund, Miriam: Kjerringråd for bedre helse.  Oslo, Tiden Norsk Forlag 1994.
Wicklund, Miriam: Kjerringråd i lange baner.  Oslo, Tiden Norsk Forlag A/S 1997.
Woolven, Linda & Ted Snider: Healthy Herbs. Your Everyday Guide to Medicinal Herbs and Their Use.  Ontairo, Fitzhenry & Whiteside 2006.
 

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.


© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.


Indeks norske navn
Indeks vitenskapelige navn
 
 
Denne siden ble sist endret 06.01.2017