Turt er en inntil 2 meter høy, kraftig, flerårig urt med en kort og grov jordstengel. Planten har opprette stengler som kan være svakt forgreinet i øvre del og tett kledd med rødaktige kjertelhår øverst. Bladene er glatte, store, blåaktige under, parflikete med stor trekantet endeflik. De øvre bladene er stengelomfattende mens de nedre har bredt vingekantete stilker. Blomstene er blåfiolette (sjelden hvite), ca. 2,5 cm brede og er samlet i en klase i stengeltoppen. Kurvdekkbladene sitter i flere lag og er mørke og kjertelhåra. Hele planten inneholder en hvit melkesaft og smaker bittert. Turt blomster i juli og august. 

Turt er utbredt i Skandinavia, i det nordlige Finland og vestlige Russland, i sør- og mellomeuropeiske fjelltrakter fra Pyrenéene til Karpatene, og meget sparsomt i Skottland. I Norge er planten relativt vanlig i det meste av landet, men i Sør-Norge mest i høyereliggende strøk. Arten mangler på kysten sør for Sogn og i indre Finnmark. Turt vokser på fuktig, næringsrik grunn i fjellbjørkeskog og høystaudeenger, ved elvebredder, i bekkedaler, vierkratt og urterike barskoger. 

Unge blad og stengler kan brukes som mat.

Ingen opplysninger om innholdsstoffene i turt er funnet. Planten er imidlertid nært beslektet med sikori og har trolig noen av de samme innholdsstoffene, bl.a. inulin i roten. 

Appetittstimulerende, oppkvikkende, betennelsesdempende og urindrivende. 

Appetittløshet, utvortes på betennelser. 

Den bitre smaken på turt gjør at urten stimulerer appetitten og utskillingen av fordøyelsesvæsker, og den ble i eldre tid brukt ved appetittløshet og som et oppkvikkende middel. Fra Sunnmøre berettes i 1762 at bøndene tygde på turt for ikke å sovne når de var i kirken. Roten av turt kunne også brukes som tobakkserstatning og fra Soknedal i Trøndelag rapporterer Høeg at urten ble røkt mot astma. Fra utlandet er det beskrevet at bladene og melkesaften har vært brukt utvortes på betennelser. Turt sies ellers å ha en urindrivende virkning. 

Turt som matplante

Turt kan anvendes som matplante, selv om smaken er besk. Det er først og fremst unge blad og margen i stenglene som kan spises, da eldre blad og stengler smaker svært bittert. Før stenglene kan spises, må de skrelles for å ta bort litt av beskheten. Stengler fra planter som er inntil 30-40 cm høye samles, og det ytre, fibrige laget skrelles av før man spiser den indre myke margen. Smaken minner litt om selleri (Apium graveolens), men er mye beskere. Eldre planter som er blitt svært beske, kan man la ligge og visne litt, eller de legges i bløt i vann, for da sies det at den bitre smaken dempes en del. Hvis bladene skal anvendes, bør de helst kokes i supper eller blandes i gryteretter og stuinger.

Turt er i nær slekt med sikori (Cichorium intybus) og på samme måte som denne, inneholder den korte og grove jordstengelen til turt inulin som opplagsnæring. Den smaker imidlertid så bittert at den ikke er egnet til å spise.

Turt er mest kjent for at samene brukte den sammen med reinmjølk til såkalt gompe. De samlet inn turten på et tidlig stadium og kokte den i et par timer sammen med litt engsyre (Rumex acetosa), fjellsyre (Oxyria digyna) eller kvann (Angelica archangelica) som krydder. Vannet fikk så renne av før plantemassen ble hakket opp, avkjølt og lagt i et kar som man helte reinmjølk i. Det hele ble så satt til syrning. Selv om turt smaker bittert, ble planten ansett som velsmakende av samene, og den var sikkert nyttig som et fordøyelsesmiddel for folk som overveiende levde på halvkokt eller rått kjøtt.

Turt som mat for dyr

Både husdyr og ville dyr er glad i turt. Hvis kyr på beite spiser mye turt, kan det gi en besk smak på melken. Planten ble i eldre tid gjerne samlet inn og brukt til grisefôr. Turt blir spist av både elg og hjort, men mest kjent er at planten gjerne spises av bjørn, særlig rett etter at den har forlatt hiet om våren. At bjørnen spiser turt, gjenspeiles i flere dialektnavn på planten, som bjønnturt, bjønnatryft, bjørnemette og bjønnegras. Forklaring på hva plantenavnet turt betyr er gitt av Kjell Furuset i en artikkel i tidsskriftet Blyttia (2017).

Ingen opplysninger om bivirkninger eller kontraindikasjoner er funnet i tilgjengelige kilder. 

Källman, Stefan: Vilda växter som mat och medicin.  Västerås, ICA bokförlag 2006.

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.