Alle disse solhatt-artene har medisinske egenskaper, men de kan ha noe forskjellig virkning. I en del av kildelitteraturen er det ikke klart spesifisert hvilken av solhatt-artene omtalen dreier seg om. Når det i teksten under står "solhatt", kan det være hvilken som helst av de tre artene, men som oftest er det snakk om purpursolhatt.

Blek solhatt og smalbladet solhatt har basisblad som er smalere enn 5 cm og stengelblad som er 0,5-4,5 cm brede. Bladene har nærmest parallelle hovednerver. De lange blomsterstenglene bærer et enkelt blomsterhode. Hos blek solhatt er de smale randkronene 40-90 mm lange, hengende og blekt purpurfargede, og blomstene har hvitt pollen. Smalbladet solhatt har noe forgreinete stengler, blomster med mer utstående randkroner som blir inntil 38 mm lange, og blomstene har gult pollen. Begge disse artene skiller seg fra purpursolhatt ved sine lange blomsterstilker og at bladene er smalere.

Alle de tre solhatt-artene er prærieplanter som er viltvoksende i Nord-Amerika og de finnes verken i de vestlige eller østlige delene av landet. Purpursolhatt forekommer i de sørlige og sentrale delene av USA. Smalbladet solhatt finnes både i USA og Canada, mens blek solhatt finnes bare i USA. Plantene vokser på prærien og i åpne skogsområder.

Selv om purpursolhatt er viltvoksende bare i Nord-Amerika, startet kommersiell dyrking av urten i Tyskland på 1930-tallet. I USA startet ikke storskala kommersiell dyrking før på 1980-tallet. Materiale av purpursolhatt, både røtter og de overjordiske delene, som i dag brukes kommersielt, kommer nesten utelukkende fra dyrkede planter, mens det for smal solhatts del fortsatt er en viss innsamling av viltvoksende planter. Kommersiell dyrking av purpursolhatt foregår ikke bare i hjemlandene Canada og USA, men også i deler av Latin-Amerika (Argentina, Chile, Costa Rica og Mexico), Europa (Bulgaria, Finland, Frankrike, Tyskland, Ungarn, Irland, Italia, Nederland, Polen, Portugal, Romania, Russland, Spania, Sveits og Ukraina), Afrika (Egypt og Sør-Afrika) og Asia (Kina, India, Iran og Israel), og mye av produksjonen skjer i henhold til bærekraftige produksjonsmetoder og økologisk dyrking.

Av solhatt-artene kan man anvende hele urten, eller bare enkelte plantedeler. Av purpursolhatt brukes frisk plantesaft (presset fra de friske overjordiske delene av blomstrende planter), tørket urt (Echinaceae purpureae herba), eller roten (Echinaceae purpureae radix). Av de to andre artene brukes primært roten, frisk eller tørket (Echinaceae angustifoliae radix / Echinaceae pallidae radix). Bladene og de andre overjordiske delene høstes om sommeren når planten står i blomst. Røttene og rhizomene (underjordiske stengler) samles om høsten. Røttene, blomstene og de umodne frøstandene regnes å ha kraftigst virkning. På grunn av plantenes innhold av isobutylamid, vil man få en metallisk, nummende følelse i munnen når man tygger på planten. Dette er ikke et sikkert tegn på at planten er medisinsk virksom, men det gir en god pekepinne om urtens kvalitet.

Solhatt brukes i form av presset saft av friske blomstrende planter, uttrekk, avkok, tinktur, flytende ekstrakt, tabletter, kapsler eller som homeopatiske preparater. Det er også laget preparater med solhatt for injeksjon. Linimenter og kremer med solhatt for utvortes bruk bør inneholde minst 15 % utpresset plantesaft. Mange urtekyndige mener at det er best å innta solhatt i form av tinktur. Dette skyldes at slike tinkturer er svært holdbare (inntil sju år etter at de er laget), mens kapsler og tabletter taper sin virkning raskere. Kapsler og tabletter må i tillegg bli fordøyd i magen, mens alkoholbaserte tinkturer tas mer direkte opp i kroppen.

Den medisinske virkningen til solhatt-artene mener man i hovedsak er knyttet til alkylamider og polysakkarider. Det er funnet omlag 20 forskjellige alkylamider og mange ulike polysakkarider i de ulike artene. Alkylamidene virker bakteriehemmende, sopphemmende, immunstimulerende og avgiftende (og gir en prikkende fornemmelse på tungen når man tygger på solhatt). Echinosidene har bakteriehemmende virkning, polysakkaridene virker betennelseshemmende og stimulerer produksjonen av interferon (et protein som hemmer formeringen av virus). Flavonoidene styrker blodårene og nøytraliserer frie radikaler, mens polyacetylenene har en bakteriehemmende og sopphemmende virkning. Kaffesyrederivatene er kraftige antioksidanter, og beskytter dessuten mot hudskader ved lyspåvirkning.

Innholdsstoffene i ulike solhattpreparater kan være forskjellig, og er avhengig av hvilken solhatt-art som er anvendt og hvilken del av planten som er brukt. Her er en oversikt over hovedvirkestoffene i de ulike artene og plantedelene:

Purpursolhatt (Echinacea purpurea): Overjordiske deler og rot inneholder kaffesyrederivater (0,6-2,1 % i roten) inklusive hovedsakelig cikorisyre (1,2-3,1 % i blomstene), kaffesyre, caftarsyre, klorogensyre og 0,001-0,04 % alkamider. Roten inneholder også vannløselige polysakkarider (arabinoxylan og arabinogalaktan typer), fruktaner, 0,48 % flavonoider av quercetin- og kaempferol-type, og 0,08-0,32 % eterisk olje. Roten skiller seg fra de overjordiske delene ved å inneholde polyacetylenderivater, polysakkarider (fruktosaner, arabinogalaktaner), glykoproteiner sammensatt av omkring 3 % protein, hvorav de dominerende sukkerstoffene er 64-84 % arabinose, 1,9-5,3 % galaktose og 6 % glukosamin, og opptil 0,2 % eterisk olje. Analyser viser at det er 30 % mer virkestoffer i friske planter av purpursolhatt enn i tørkede, og det er en av grunnene til at f.eks. firmaet A.Vogel kun bruker friske planter ved produksjonen av det bestselgende produktet Echinaforce®.

Smalbladet solhatt (Echinacea angustifolia): Overjordiske deler inneholder kaffesyrederivater som cikorisyre, echinacosid, verbascosid, klorogensyre og isoklorogensyre. Videre flavonoider (mest quercetin), alkamider, polysakkarider, og mindre enn 0,1 % eterisk olje. Roten inneholder kaffesyrederivater (hovedsakelig echinacosid, fulgt av klorogensyre), en isoklorogensyre og det karakteristiske innholdsstoffet cynarin (som bare finnes i denne arten). Videre polysakkarider (inklusive 5,9 % inulin), glykoproteiner sammensatt av omkring 3 % protein, hvorav de dominerende sukkerstoffene er 64-84 % arabinose, 1,9-5,3 % galaktose og 6 % glukosaminer), 0,01-0,15 % alkamider, og mindre enn 0,1 % eterisk olje.

Blek solhatt (Echinacea pallida): Overjordiske deler inneholder kaffesyrederivater, inklusive cikorinsyre, caftarsyre, echinacosid, verbascoside, klorogensyre og isoklorogensyre. Videre flavonoider (mest rutosid), alkamider, og mindre enn 0,1 % eterisk olje. Roten inneholder kaffesyrederivater, hovedsakelig 0,7-1,0 % echinacosid, fulgt av isokolrogensyre, 6-kaffeoylechinacosid og klorogensyre. Videre 0,2-2,0 % eterisk olje sammensatt hovedsakelig av ketoalkyner og ketoalkener, polyacetylener, polysakkarider og glykoproteiner. Det kan finnes spor av pyrrolizidinalkaloider (tussilagin) i planten.

Den medisinske virkningen til solhatt-artene antas å stamme fra en kombinasjonseffekt av flere av innholdsstoffene i plantene, og er ikke knyttet til et enkelt av stoffene. Solhatt-produkter er gjerne standardisert mot echinosidene og polysakkaridene, selv om andre innholdsstoffer kan være like viktige for den totale virkningen av preparatet. Siden innholdsstoffene i de ulike artene varierer noe både i type og mengde, er det viktig at det ved kliniske og vitenskapelige studier blir angitt hvilken art og plantedel som er anvendt.

Solhatt-artene er bitre, svakt aromatiske urter som virker immunregulerende / immunstyrkende, betennelseshemmende, blodrensende, antibiotisk, antibakteriell (bakteriehemmende), antiviral (virushemmende), sopphemmende, avgiftende, cellebeskyttende, blodårestyrkende, svulsthemmende, svettedrivende, lymfestimulerende, febersenkende, sårhelende, antiallergisk og ødelegger frie radikaler.

Solhatt brukes innvortes ved svekkelse av immunsystemet, noe som kan medføre hyppigere forekommende virus- og bakterieinfeksjoner som forkjølelse, influensa, hoste, bronkitt, tannkjøttbetennelse, halsbetennelse, sår hals, betente mandler, bihulebetennelse, ørebetennelse, brystbetennelse, underlivsbetennelse, leddbetennelse og blodforgiftning. Videre ved soppinfeksjoner, candida, urinsyregikt, urinveisinfeksjoner (som blærekatarr), poliomyelitt, allergi, astma, mononukleose (kyssesyken), genital herpes, kronisk tretthetssyndrom, HIV/AIDS og kreft. På grunn av sin avgiftende og utrensende effekt brukes solhatt innvortes også ved hudsykdommer og galle- og leverlidelser.

Utvortes kan solhatt brukes på ulike typer sår som gror langsomt (betente sår, brannsår, liggesår), herpes simplex (forkjølelsessår), fotsopp, hudlidelser som kronisk eksem, urticaria og psoriasis, kviser, byller, karbunkler (byller med verkdannelse i og under huden med flere delvis sammenvokste byller), skader, forbrenninger, hudskader som skyldes ultrafiolett lys, insektstikk, slangebitt (både innvortes og utvortes bruk) og frostknuter.

Purpursolhatt (Echinacea purpurea)

Planteslekta Echinacea inneholder ni arter som alle er hjemmehørende i Nord-Amerika og Canada. Slektsnavnet er utledet av det greske ordet echinos (pinnsvin eller sjøpinnsvin), og henspeiler på de piggete tørre frøhodene. De tre mest vanlige og utbredte artene, purpursolhatt (Echinacea purpurea), smalbladet solhatt (E. angustifolia) og blek solhatt (E. pallida), har alle en lang historie som medisinske planter, både i Nord-Amerika og Europa.

Historien bak solhatt som medisinplante

Den medisinske anvendelsen av solhatt-arter blant amerikanske indianere var mangfoldig og variert. Henvisninger til medisinsk bruk av solhatt forekommer tidlig i litteraturen. I et av de første vitenskapelige verkene om amerikanske medisinske planter fra 1762, nevnes bruk av solhatt til behandling av sår på hesteryggen forårsaket av salene. Det var John King som i 1887 introduserte smalbladet solhatt i den konvensjonelle medisinen og urten fikk i rundt førti år stor anvendelse som middel mot lettere infeksjoner som forkjølelse og influensa. I sin klassiske bok Uses of Plants by Indians of the Missouri River Region skriver antropolgen Melvin Gilmore i 1919 om solhatt: "Denne planten var et universalmiddel som ble brukt som antidot mot slangebitt og andre giftige bitt, stikk og forgiftningstilstander. Solhatt synes å ha blitt brukt som et middel mot flere plager enn noen annen plante." Choctaw-indianerne brukte preparater av solhatt-rot til behandling av hoste og oppblåst mage. Comanche anvendte et avkok av roten for å lette smertene ved sår hals og holdt biter av frisk rot mot tennene ved tannpine. Cheyenne-indianerne brukte solhatt som et middel mot revmatisme, forkjølelse og hudplager, mens Dakota inntok et avkok av roten som middel mot innvollsorm, i tillegg til at det ble brukt som øyemedisin. Sioux-indianerne verdsatte solhatt som et smertestillende middel og som antidot mot rabies og slangebitt.

Solhatt ble først introdusert i konvensjonell medisin i USA av dr. John King, en lege fra Ohio som tilhørte den eklektiske retningen innen medisinen og som i stor grad anvendte amerikanske medisinplanter i sin praksis. Rundt 1870 lærte dr. H. C. F. Meyer fra Nebraska om urtens virkning og anvendelse fra lokale innfødte stammer, og lagde sitt eget solhatt-preparat som han markedsførte som "Dr. Meyers blodrenser" ("Dr. Meyer’s Blood Purifier"). Han påsto at den ville kurere alt fra slangebitt til tyfus. Men det var ikke før seint på 1890-tallet at populariteten tok av i USA. I 1895 begynte det farmasøytiske firmaet Lloyd Brothers i Cincinnati i Ohio å markedsføre det første farmasøytiske preparatet med solhatt og kort tid etterpå blomstret interessen opp. Fra da av og inntil slutten av 1920-tallet, var solhatt i USA det mestselgende og mest foreskrevne middelet som var utviklet fra en viltvoksende nordamerikansk plante. Solhatt ble anbefalt mot luftveisinfeksjoner og hudproblemer, og i tillegg mot hjernehinnebetennelse, difteri, betente mandler, bihulebetennelse, dårlig fordøyelse, diaré, kolera og enkelte krefttyper. På den tiden var det i all hovedsak smalbladet solhatt (Echinacea angustifolia) som ble anvendt. Rundt 1930 begynte populariteten til solhatt å avta i USA, særlig etter at bruk av sulfapreparater og antibiotika ble vanlig, og urten ble for en stor del ignorert inntil 1970-tallet, da amerikanske urteleger "gjenoppdaget" den og produsenter av urtemedisiner igjen begynte å lage og markedsføre produkter med solhatt.

Som et resultat av dr. Meyers påvirkning, ble solhatt populær også i Tyskland. Men populariteten der skyldtes i første rekke dr. Gerhard Madaus (grunnleggeren av det tyske farmasøytiske selskapet Madaus AG) som på slutten av 1930-tallet var en pioner når det gjaldt forskning på solhatt. Siden tilgangen på solhatt-planter til medisin var for liten på slutten av 1930-tallet, dro dr. Madaus til USA på jakt etter frø. Han kjøpte frø av "Echinacea angustifolia" fra et frøfirma i Chicago, men plantene som vokste fram fra disse frøene viste seg å være purpursolhatt (Echinacea purpurea). Logisk nok tenkte man da at denne arten kanskje var like god som Echinacea angustifolia, så de begynte å eksperimentere med friskplantepreparater av Echinacea purpurea. Det endte med at det ble laget ferdigprodukter av denne urten, og mesteparten av den forskningen som er gjort på solhatt de siste 60 årene er utført med produkter som inneholder Echinacea purpurea. Det var på den måten at purpursolhatt kom inn på det urtemedisinske markedet. Madaus utviklet medisinske produkter som skapte verdensomspennende interesse for urten, og i Tyskland er solhatt nå offisielt godkjent som en reseptfri medisin for styrking av immunforsvaret og til bekjempelse av luftveis- og urinveisinfeksjoner. Som et bilde på urtens popularitet, finnes det i våre dager mer enn 250 medisinske produkter som inneholder solhatt på det tyske markedet, og i 1993 foreskrev tyske leger solhatt som medisin mer enn 2,5 millioner ganger. I våre dager er solhatt-produkter (både de som er laget med røtter av smalbladet solhatt og blek solhatt, og de hvor friske overjordiske deler og røtter av purpursolhatt er brukt) blant de mestselgende urteproduktene både på det amerikanske og europeiske markedet.

De fleste vitenskapelige studiene som er utført omkring disse plantene de siste 50 årene, er å finne i tyskspråklig litteratur. I disse studiene har man i hovedsak anvendt de overjordiske, friske delene av purpursolhatt, og i mindre grad smalbladet solhatt. I Nord-Amerika har den tradisjonelle bruken imidlertid hatt fokus på smalbladet solhatt. Det er verdt å merke seg at blek solhatt gjerne blir solgt som smalbladet solhatt, og de to artene er ofte sammenblandet i litteraturen. Moderne botaniske, kjemiske og farmakologiske studier viser imidlertid en viss forskjell i innholdsstoffer og virkning til disse to artene.

Kortfattet sammendrag av anvendelsesområdene for solhatt

Solhatt nyter et velfortjent ry som et styrkemiddel for immunforsvaret og regnes som den viktigste av de immunstimulerende urtene. Forskning har kunnet vise at solhatt virker på flere ulike måter, den er bl.a. svakt antibiotisk, stimulerer lymfeårenes motorikk og aktiverer hvite blodlegemer til fagocytose (de "spiser opp" bakterier og virus). Siden solhatt også virker svettedrivende, kan den bidra til å dempe feber, samtidig som den styrker immunforsvaret i kampen mot den bakenforliggende infeksjonen som er årsak til feberen. Videre virker urten smertestillende, allergihemmende og stimulerende på sårheling, den motvirker soppinfeksjoner og allergier, og det er også påvist at solhatt kan hemme svulstvekst. De betennelseshemmende egenskapene til solhatt gjør at urten virker utmerket til behandling av leddbetennelse og urinsyregikt, og ved en hvilken som helst infeksjon i forplantningssystemet, f.eks. underlivsbetennelse.

Videre anses solhatt i vestlig medisin å være en av de mest effektive avgiftende urtene og blir brukt til avgiftning av blodsystemet, lymfesystemet og åndedrettssystemet. Preparater med solhatt blir i våre dager brukt innvortes både som et kurativt og forbyggende middel ved begynnende forkjølelse og influensasymptomer, kroniske luftveisinfeksjoner, betente mandler, Candida-infeksjoner, prostatitt, kronisk leddgikt og flere andre sykdommer og plager. Utvortes anvendes urten til behandling av bl.a. sår, eksem, forbrenninger, byller, psoriasis, kviser og herpes simplex.

Solhatt ved luftveisinfeksjoner

I våre dager bruker de fleste solhatt til å behandle forkjølelse og influensa, eller eventuelt forebyggende for å hindre at man blir syk av disse sykdommene. Solhatt fremmer de hvite blodlegemenes og andre spesialiserte immuncellers evne til å fordøye fremmede partikler og øke immuncellenes evne til å uskadeliggjøre forkjølelses- og influensavirus. Ved siden av å bekjempe inntrengende virus, kan solhatt også hjelpe til å fremskynde helbredelsen hvis det allerede eksisterer en infeksjon. Studier har vist at ved å bruke solhatt ved influensa, forkjølelse, infeksjoner i luftveiene og urinveiene, soppsykdommer og andre typer infeksjoner, har man kunnet halvere både sykdomsvarigheten og symptomintensiteten. En kontrollert klinisk studie i Sverige fra 1997 som omfattet 120 deltagere viste at daglig behandling med saften fra frisk, blomstrende purpursolhatt ved første tegn til forkjølelsessymptomer, hemmet utviklingen av forkjølelsen, og hvis forkjølelsen var i gang, kunne varigheten halveres. Avverging av slike infeksjoner skjer både ved at kroppens egne immunfunksjoner aktiveres, og ved direkte bekjempelse av virusangrepet.

Flere meta-analyser og oversikter har vurdert effektiviteten og sikkerhetsprofilen til solhatt-arter i forebygging og/eller behandling av symptomer relatert til forkjølelse og luftveisinfeksjoner. Disse oversiktene evaluerte primært purpursolhatt og smalbladet solhatt. En meta-analyse fra 2007 konkluderte med at tilskudd av solhatt minsket utbruddet av forkjølelse med 58 % og reduserte forkjølelsestiden med én til fire dager. En annen meta-analyse publisert i 2015 fant at risikoen for tilbakevendende forkjølelser ble redusert med bruk av solhatt sammenlignet med placebo, og etanolekstrakter så ut til å vise best effekt. Solhatt viste også effektivitet i forebygging av og støttende behandling for infeksjoner knyttet til forkjølelse, ifølge en oversiktsartikkel fra 2021. Store kliniske studier har vist betydelige fordeler, med reduksjon av episoder med forkjølelse, og deltakere rapporterte mindre samtidig bruk av annen medisinering. Solhatt-tinkturen Echinaforce® inntatt som varm drikke i kombinasjon med saft av svarthyllebær (Sambucus nigra) ble rapportert å være like effektivt som oseltamivir (Tamiflu®) ved tidlig behandling av influensasymptomer, og viste en bedre sikkerhetsprofil.

Det kan anbefales å innta solhattdråper hver time eller hver annen time ved starten på en infeksjon, og det er ikke nødvendig å ta solhatt i mer enn sju dager etter at forkjølelsen har startet. Ved en bihulebetennelse har immunforsvaret allerede blitt utfordret av den forkjølelsen eller allergien som har forårsaket den, så ved denne sykdommen er hyppige inntak særlig viktig. Solhatt brukes primært ved milde infeksjoner som ikke krever antibiotikabehandling, og ikke ved alvorlige infeksjoner som lungebetennelse, som kan trenge en antibiotikakur foreskrevet av lege.

Å bruke solhatt kan også være god støtteterapi for personer som opplever gjentatte infeksjoner. Urten kan bl.a. være til nytte for barn som ofte får ørebetennelse, og den er særlig nyttig i de tilfellene hvor antibiotika ikke virker. Solhatt kan nemlig styrke et dårlig fungerende immunsystem slik at det er bedre i stand til å hanskes med infeksjoner.

Solhatt ved urinveisbetennelser

Solhatt kan hemme betennelser i blæren og prostata. Derfor kan solhatt-tinktur anvendes ved kronisk tilbakevendende urinveisinfeksjoner, da gjerne sammen med andre urter som også er effektive ved slike lidelser. Den tyske Commission E har godkjent bruk av solhatt som supplerende behandling ved kronisk tilbakevendende urinveisinfeksjoner.

Bruk av solhatt ved slangebitt

Amerikanske indianere som levde i de områdene hvor solhatt-artene er viltvoksende, stolte på disse urtene når de ble bitt av giftige slanger. Et omslag av knust rot på bittstedet kombinert med inntak av rikelige mengder med urtete eller tinktur av solhatt ble ansett som det sikreste å gjøre ved slangebitt. Når noen blir bitt av vår hjemmelige hoggorm og ikke har tilgang til medisinsk behandling, ville jeg ikke nølt med å anbefale dette rådet. Man tror at det er solhattens antihyaluronidase-virkning som har en gunstig effekt på situasjonen, da de fleste slangegifter inneholder ulike mengder av enzymet hyaluronidase (les mer om dette under avsnittet Slik virker solhatt).

Solhatt ved vaginale soppinfeksjoner (candida)

Forsøk med bruk av solhatt i forbindelse med gjærsoppinfeksjoner, har vist gode resultater. I en tysk studie ble 203 kvinner med gjentatte gjærsoppinfeksjoner i skjeden behandlet enten med en soppdrepende krem, eller med kremen pluss et solhatt-preparat som ble inntatt gjennom munnen. Etter seks måneder hadde 60 % av gruppen som mottok bare soppdrepende krem fått tilbakefall, mens bare 16 % av de som i tillegg fikk solhatt hadde opplevd en ny soppinfeksjon. Solhatt virker ved å stimulere immuncellene som kalles makrofager, som sluker gjærcellene. Det totale antallet av immunceller øker ikke, men fordelen med å holde antall makrofager konstant, er at det hjelper til at man unngår betennelsesreaksjoner som kan følge en infeksjon. Solhatt er bra for personer med kronisk tretthetssyndrom, da gjærsoppinfeksjoner ofte forårsaker eller følger symptomene til denne plagen.

Solhatt ved HIV og AIDS

Solhatt er den mest kjente av de immunstimulerende urtene vi har i vestlig urtemedisin. Stoffer i urten har samme virkning som interferon, kroppens eget virusbekjempende stoff. Solhatt øker dessuten kroppens innhold av et annet stoff, properdin, som hjelper de hvite blodlegemer til å nå fram til de områdene hvor de skal bekjempe infeksjoner. Det har vært diskusjoner om hvilke av de tre solhatt-artene som er best, men for å være best mulig rustet, kan man jo forsøke å bruke alle. Ved HIV og AIDS kan man innta solhatt i form av urtete eller tinktur, der det siste er det mest lettvinte.

Solhatt ved kreft

Tyske forskere har funnet at når purpursolhatt ble injisert og kombinert med stoffene cyclophosphamid og thymostimulin, økte forventet levealder med flere måneder hos personer med langt fremskreden tykktarmskreft. Lignende resultater ble funnet hos personer med alvorlig leverkreft.

Solhatt kan også brukes for å hindre undertrykkingen av hvite blodceller under strålebehandling og kjemoterapi i kreftbehandling. Kliniske tester har vist at solhatt stabiliserer de hvite blodcellene hos personer som gjennomgår slik behandling, mens de som ikke fikk solhatt viste en kontinuerlig reduksjon av de hvite blodcellene.

Utvortes bruk av solhatt

Ekstrakter av solhatt har en bakteriehemmende virkning på stafylokokker og streptokokker. Det hindrer utbredelsen av lokale infeksjoner, samt fremmer legingen av saktehelende sår. Urten hemmer forråtnelsen og smerten ved kvestelser og sår. Den styrker også kroppens og hudens naturlige immunforsvar mot bakterier og virus. Solhatt kan derfor brukes utvortes i form av liniment, omslag, salve eller krem ved ulike hudplager som kronisk eksem, psoriasis, kviser og herpes simplex (forkjølelsessår), og på verkesår, byller, brannsår, liggesår og andre sår som gror langsomt. Vask med purpursolhatt kan lette den uutholdelige kløen ved eksem, og denne behandlingen er også god mot stikk og bitt av insekter. Også ved melkeskurv og venebetennelser er ekstrakter av solhatt anvendbare. Solhatt regnes som et av de beste blodrensende midlene og innvortes bruk av urten kan derfor være til nytte ved hudproblemer som skyldes "urent blod".

Solhatt ved tannkjøttbetennelse

Ved tannkjøttbetennelse kan man skylle munnen og massere tannkjøttet med en fortynnet solhatt-tinktur, eller man drypper litt solhatt-ekstrakt på tannbørsten når man pusser tennene.

Slik virker solhatt

Solhatt er en av de mest studerte urtene i våre dagers urtemedisin, men til tross for det er det ikke nøyaktig fastlagt hvordan solhatt-preparater virker. Det er imidlertid godt dokumentert at solhatt har antibakteriell, antiviral og antioksidant effekt, men den viktigste egenskapen til urten er trolig dens evne til å styrke immunsystemet. Både laboratoriestudier og dyreforsøk antyder at solhatt inneholder stoffer som stimulerer immunsystemet til å bekjempe bakterier, virus og soppinfeksjoner, dempe betennelser, styrke blodåreveggene, bekjempe frie radikaler, øke antall hvite blodlegemer som er i sirkulasjon, stimulere produksjonen av interferon (et naturlig antiviralt stoff), og beskytte huden mot skader fra solen.

En av hovedvirkningsmekanismene til solhatt er at urten stimulerer fagocytosen i blodstrømmen. Fagocytose er det første leddet i immunsystemet, og er en prosess som hjelper til med å beskytte mot invasjon av fremmede stoffer i kroppen. En viktig faktor i denne immunstimuleringen er økningen i fagocytosen gjennom virkningen til makrofagene og granulocyttene. Disse cellene i blodet "spiser" invaderende sykdomskimer eller partikler, og fungerer som vaktposter i blodstrømmen.

Noen innholdsstoffer i solhatt er vist å ha antibakteriell og sopphemmende virkning. Disse stoffene er funnet å ha en bremsende virkning på spredningen av bakterier, men dreper dem ikke på samme måte som antibiotika vanligvis gjør. Andre stoffer i solhatt er vist å øke mengden fibroblaster, celler som er involvert i dannelsen av bindevev, og stimulerer således veksten av nytt vev. Properdin, et serumproteinkompleks som hjelper til å aktivere ulike mekanismer i immunsystemet, er også vist å øke ved inntak av solhatt-ekstrakter. Dette viser at i stedet for å virke gjennom et enkelt kjemisk stoff eller én virkningsmekanisme, så virker solhatt på mange fronter med å hjelpe kroppen til å hjelpe seg selv.

Immunforsvaret vårt består av en mengde celler som har hver sine oppgaver. For å fungere optimalt, skal hver enkelt av disse cellene utføre sin oppgave i nøye samspill med resten av cellene i immunforsvaret. Solhatt hjelper til slik at ingen av cellene verken blir for late eller overaktive. Dr. Jürg Gertsch, leder av et forskningsteam ved Institutt for Farmasøytisk Vitenskap i Zürich, har gjort grunnleggende oppdagelser omkring virkningen av solhatt-tinkturen Echinaforce® på immunforsvaret. Han fant ut at alkylamidene er de mest aktive stoffene i produktet. De binder seg helt spesifikt til CB2- reseptoren (en celle som transporterer den immunregulerende effekten inn i kroppens celler). Bindingen mellom alkylamidene og CB2-reseptoren resulterer i en aktivering av det genet som produserer Tumor Nekrose Faktor Alfa (TNF-a), som er en av de viktigste aktiverende faktorene i immunforsvaret vårt. Dette er en mulig forklaring på hvordan solhatt forsterker effektiviteten til immunforsvaret.

Videre er friskpresset saft av de overjordiske delene av purpursolhatt vist å virke hemmende på bakteriers og viras produksjon av hyaluronidase, et enzym som bryter ned bindevevet og som gjør det lettere for mikroorganismene å spre seg. På den måten gjør solhatt det vanskeligere for en infeksjon å bre seg. Hyaluronsyre er et mukopolysakkarid som i egenskap av å være et slimstoff utgjør en vesentlig bestanddel i bindevevets intracellulære kittsubstans (substans som binder cellene sammen) og som virker som en barriere mot sykdomsfremkallende organismer. Enzymet hyaluronidase har evnen til å kløyve hyaluronsyre hydrolytisk, og forekommer i organismen for å øke oppsugningen av væsker i vev og derved minske hevelser og smerte ved injeksjon i vevene. Noen patogener aktiverer enzymet hyaluronidase og sørger for at barrieren lekker, noe som gjør at de sykdomsfremkallende organismene lettere kan invadere, feste seg til celler, penetrere membranene og drepe cellene. Resultatet er en betennelsesaktig infeksjon. Solhatt hemmer virkningen til hyaluronidase ved å binde seg til det på en eller annen måte, og påvirker dermed patogenenes evne til å ødelegge bindevevets intracellulære kittsubstans. Samtidig aktiveres fibroblastcellene som produserer bindevev og dermed støttes også gjenoppbyggingen av bindevev som er blitt ødelagt under en infeksjon.

Anvendelse og dosering

Solhatt brukes innvortes til forebygging og lindring av lettere forkjølelses- og influensasykdommer. Den mest anvendelige formen av solhatt er som tinktur (sprituttrekk) eller flytende ekstrakt. Produkter i flytende form opptas lettere i blodbanen og de er mer holdbare enn kapsler og tabletter. Ved behandling av akutte infeksjoner, kan doseringen være 30-50 dråper tinktur tre til fem ganger daglig, eller enda oftere. For barn under 12 år anbefales halvparten av voksen dosering. Inntas solhatt i form av tabletter eller kapsler, er anbefalt dosering til voksne et daglig inntak på 900 mg standardisert ekstrakt som inntas i doser på 300 milligram tre ganger daglig. Solhatt i kapsel- eller tablettform brukes i hovedsak av pasienter som ikke greier smaken av den flytende ekstrakten, eller personer som ikke må innta alkohol i noen form. Hvis man har tilgang på tørket rot av solhatt, kan denne tygges. Doseringen kan være ca. 2 g, tre ganger daglig.

Det går også an å lage urtete med solhatt, men denne anses som mindre virkningsfull enn tinkturen. Hvis man likevel vil forsøke å lage en slik te, tar man 1-2 spiseskjeer frisk urt eller 1-2 teskjeer tørket urt og heller over 2-3 dl kokende vann. Etter at uttrekket har fått stå og trekke i 10-20 minutter, siles det og teen er klar til å drikkes. Man kan innta 2-3 tekopper daglig av denne teen så lenge man føler at man har behov for det.

Forebyggende kan solhatt tas en gang daglig, med pause etter fire til seks ukers bruk. Å ta slike pauser i behandling med solhatt er viktig, da den immunstimulerende effekten sies å minke ved langvarig og sammenhengende bruk. Wolf Storl (2010) påstår til og med at hvis man inntar solhatt sammenhengende i mer enn tre uker, vil man oppleve det motsatte av immunstyrking, nemlig at urten svekker kroppens naturlige forsvarsmekanismer. Jeg har ikke funnet opplysninger i litteraturen som bekrefter dette.

Ved infeksjoner kan solhatt med fordel brukes sammen med antioksidanter, spesielt vitamin A, vitamin C og sink. Ved influensa og forkjølelse anbefales også svarthyll (Sambucus nigra), samt anis (Pimpinella anisum), peppermynte (Mentha x piperita), strylav (Usnea spp.), vitamin C og sink. Ved behandling av bihulebetennelse kan solhatt brukes sammen med hydrastinurt (Hydrastis canadensis) eller legestokkrose (Althaea officinalis).

For vegetarianere synes det som om solhatt brukt alene ikke har samme effekt som hos ikkevegetarianere. Dette skyldes at solhatt har en "kald energi", og vegetarianere som spiser mest "kald mat" synes å ha lettere for å pådra seg plager av "kjølig natur". Når solhatt kombineres med varme urter, som f.eks. russisk rot (Eleutherococcus senticosus), vil vegetarianere ha større nytte av solhatt.

Utvortes kan tinktur av solhatt benyttes til munnskyllinger, til omslag på betente sår, samt i kompresser, kremer og salver. Tinkturen bør fortynnes med vann (1:10) før den brukes direkte på hud eller slimhinner. Oljeekstrakter av solhatt anvendes i kremer, lotioner og massasjeoljer.

Man kan også lage grøtomslag av solhatt. En del pulverisert urt og to deler vann varmes opp til kokepunktet, og etter at det er avkjølt legges grøten direkte på såret og dekkes med en steril kompress. Solhatt kan forkorte varigheten av Herpes simplex utbrudd i betydelig grad, spesielt hvis urten benyttes samtidig både utvortes og innvortes (i store doser). Man kan dryppe solhatt-tinktur direkte på problemområdet, eller bruke urten i en salve som smøres på. Kremer og salver med solhatt kan i tillegg gjerne også inneholde desinfiserende urter som ringblomst (Calendula officinalis).

Homeopatmiddelet Echinacea

Av smalbladet solhatt (Echinacea angustifolia) lages det et homeopatisk middel som kalles Echinacea. Middelet anvendes for sine antiseptiske egenskaper. Det brukes til behandling av abscesser, byller, brannbyller, hovne kjertler, dyrebitt, insektstikk og blodforgiftninger. Homeopatmiddelet Echinacea kan også gis mot kreft, særlig som smertelindring i sykdommens senere stadier. Typiske fysiske symptomer som kan bedres med Echinacea, er frossenhet, tretthet og svekkelse, med verkende muskler, betydelig vekttap, kraftløshet og illeluktende utflod.

Dyrking av solhatt

Alle solhatt-artene dyrkes. Særlig purpursolhatt blir dyrket i stor skala i USA og Europa for det medisinske markedet, men også som prydplante. Purpursolhatt er hardfør og kan med hell dyrkes i Norge. De to andre solhatt-artene er ikke fullt så enkle å dyrke. Solhatt-artene trives i en næringsrik, sand- og kalkholdig jord i full sol og plantenes medisinske virkning sies å bli sterkere hvis man gir jorda rikelig med kalk. Plantene kan formeres med frø, rotstiklinger eller deling.

Purpursolhatt (Echinacea purpurea)

VIKTIG: Det som er skrevet om urten og dens medisinske virkning ved bestemte plager og sykdommer er kun ment som informasjon. Urtekilden tar ikke ansvar for eventuelle skader som måtte oppstå om du velger å benytte denne urten eller preparater hvor urten inngår.

© Urtekilden

Tekst og bilder fra denne siden må ikke publiseres andre steder, verken elektronisk eller på trykk, uten tillatelse fra Urtekilden.